Arkitektnytt

Debattmøtet om boligkvalitet på Litteraturhuset i Oslo 02.10. var et tydelig eksempel: 

Det var virkelig påfallende hvor mange av innleggene som fremhevet kvaliteten på utearealene som et av de mest sentrale kriterier for boligens kvalitet. Uteområder gir en beleilig anledning for politikere og byråkrater til å nedfelle sine retningslinjer med kvantifiserte målkrav, og sammenlignet med byggingens brutale forhandlinger er utomhusplanen for arkitekten et smektende svermeri.

NALs bærekraft 

I det hele tatt ser vi ofte at debatten om arkitektonisk kvalitet erstattes av en diskusjon om andre aspekter som det er enklere å vurdere. Nå er det bærekraft som er tema når våre egne fagtidsskrift og -organisasjoner snakker om arkitektur. Så kan man hevde at det er en positiv utvikling, alle vil vi jo gjerne bidra til en bedre verden. Prominent plassert på NALs nettside finner vi en fane som viser «utvalgt arkitektur». Mens mange av prosjektene har en heller tvilsom arkitektonisk gehalt er samtlige utvilsomt meget bære-kraftige, hvilket også fremgår av overskriftene som de statlige midler har kjøpt:

• «Tvillingkontorbygg som oppnå Breeam Excellent»
• «Passivhusskolen Marienlyst i Drammen er kompakt, godt isolert og har et effektivt system for å gjenvinne varme.»
• «Husene har passivhusstandard og energianlegg med geobrønner.»
• «Energieffektivt museumsbygg i Osslo med solid og miljøvennlig materialbruk. Den siste beskriver faktisk vårt nye Nasjonalmuseum.

En fest for teknikerne

VVS-bransjen, som langt på vei har fått frie tøyler til å definere hva bærekraftig arkitektur er, vil sikkert oppleve det som en fest at deres definisjoner nå er så enerådende at landets presumptivt fremste arkitekturfaglige organisasjon har gjort denne terminologien til sitt førstespråk når arkitektur skal beskrives. Men enkelte kan oppleve det som mer enn problematisk at den arkitektoniske kvaliteten står i fare for å bli salderingspost når kravet til antall luftutskiftinger pr time skal overoppfylles.

Og er det ikke litt vel ukritisk å la en gjeng med teknikere få styre vår oppfatning av hva som er gode og dårlige bygg? 

Levetid

I vår tid sammenfaller ofte bygningens pensjonsalder med dagen den er nedskrevet i eierens regnskap. I praksis betyr dette at mange bygninger ikke lever mer enn 25-30 år. Av alle kriterier for bærekraft man kan velge å vektlegge, tør jeg påstå at levetid er det som gir størst utslag i en bygnings økologiske fot-

avtrykk. Med økt levetid blir energibidraget fra produksjonen stadig mer marginalt. Ettersom våre dagers bedriftsøkonomi ikke etterspør lang levetid, snarere tvert i mot, hva kan da sikre fortsatt liv for en bygning som er utenfor den regnskapstekniske fertilitetsalder?
 

Spørsmålet kan også stilles på en annen måte: Hvem skal passe på at våre bygninger får en kvalitet som gjør at folk blir glade i dem og tar vare på dem lenge? Og hvordan skal vi diskutere denne kvaliteten når selv arkitektene vegrer seg og henfaller til vikarierende argumenter? 

Kvalifisert etterspørsel?

I et land hvor 80 % av befolkningen eier sine boliger kunne man forvente at kjøperne har velutviklede begreper om hva som er en god bolig. Men kjøpernes erfaringstilfang er begrenset av hva markedet tilbyr og for tiden ligner vårt boligmarked som kjent mest på en Sovjetisk skobutikk: Det selges én type i forskjellige størrelser. Så lenge tilbudet er mindre enn etterspørselen er vi henvist til å slåss om de skoene som finnes. Meglerne råder utviklere til å bygge «det markedet vil ha», men hvor kvalifisert kan etterspørselen bli i en situasjon som denne?

Det finnes mange gode grunner til at vi trenger et boligtilbud med større variasjon enn S/M/L. Men i vårt samfunn av selveiere, hvor boligen er livsløpets hovedkapital, er boligkjøpet mer enn en lystig hyrdestund. Og en tilværelse uten selveiet bolig er som et liv utenfor den gamle bymuren, hengitt til utleiemarkedets røvere.

Det manglende leiemarkedet

De fleste land i Europa har et større og mer velfungerende leiemarked enn vi. Felles for mange av disse er at «utleiebolig» er en juridisk definisjon anvendt på reguleringsnivå. Dette forhindrer spekulasjon og gjør markedet mer stabilt. En som eier utleieboliger vil være svært opptatt av levetid og driftskostnad. Hvis økt investering kan gi lavere driftskostnader og lengre levetid vil det betale seg godt i et tilstrekkelig langt perspektiv. Men kanskje aller viktigst: En utleier må tåle vedvarende eksponering for markedets seleksjon. Meglerne leter etter en one night stand mens en utleier må være innstilt på forhold av en viss varighet.
 

I Sveits finnes mange eksempler på selskaper i utleiemarkedet som har gjort solid forretning basert på fortjeneste som er ganske lav, men også stabil over lang tid. De forvalter en boligportefølje preget av gode materialer og generøse rom. De tjener penger, samtidig som de bidrar med boliger som utvilsomt er bærekraftige og samtidig har høy arkitektonisk kvalitet. De har rett og slett ikke råd til å bygge noe dårlig. Dette er godt dokumentert i rapporten «Economic backbone of Swiss sustainable housing» (Jan Strumillo, AHO).

Smalere nisjer

Kunne et mer velutviklet utleiemarked også gjøre noe med diversiteten i boligtilbudet vårt? Risikoen ved å bygge boliger med spesiell karakter, tilpasset smalere nisjer, blir betraktelig mindre når beboerne ikke skal tvinges til å kjøpe. Da kan boligsøkerne få flere forsøk før de eventuelt velger å bli selveiere, uten å kastes av karusellen, og etterspørselen kan bli mer kritisk og kompetent. Den som har hatt mange kjærester blir en kvalifisert beiler. Kanskje bør vi revurdere det gamle sosialdemokratiske paradigmet som befaler at alle skal eie sin
egen bolig?

Børre Skodvin