Badet er Australias piazza
Når sommeren varer hele året, får livet rundt bassenget en viktig rolle som offentlig arena. Den australske paviljongen i Venezia tar for seg badenes betydning i landets kulturelle og politiske liv.
Fra papirutgaven Arkitektnytt 06/2016
Det offentlige badet er Australias piazza. Det er budskapet fra landets paviljong i Venezia. Et land som har sommer nesten hele året, har et helt annet forhold til offentlige bad enn et land som Norge. Her hjemme er svømmebassenget på ingen måte en viktig del av landskapsarkitekturen, men nå som sommeren har lagt seg over Nord-Europa, kan vi lettere forstå hvorfor badeanlegg og sjøbad blir viktige sosiale samlingspunkt. Det er bare å se på ferske suksesser som sjøbadene på Sørenga og Tjuvholmen i Oslo.
Hadde Norge hatt helårs sommervær og åpne bad, ville vi trolig nærmet oss australske tilstander. En annen viktig forutsetning for badenes betydning, er den bilbaserte byplanleggingen i Australia, med kjøpesenteret som det nærmeste alternativet til bassengene.
Politiske hendelser
Badet har også vært åsted for vesentlige politiske hendelser. I 1965 ble det arrangert en demonstrasjon ved det offentlige badet i Moree i New South Wales, der barn av urinnvånere ikke fikk lov til å bade. En gruppe borgerrettsaktivister tok med seg noen barn til bassenget og havnet i håndgemeng med lokalbefolkningen. Hendelsen satte søkelys på den institusjonaliserte rasismen i deler av Australia og blir sett på som et vendepunkt i kampen for urinnvånernes rettigheter.
«Vi snakker om et svært viktig offentlig rom i Australia. Det har vært åstedet for noen av de beste øyeblikkene i vår nasjon, og noen av de mindre gode,» sier Amelia Holliday i et intervju med Dezeen. Hun er en av kuratorene for «The Pool», Australias nasjonale bidrag til den femtende arkitekturbiennalen i Venezia.
Men før vi gir en nærmere presentasjon av «The Pool», la oss se på hva annet som finnes av landskapsarkitektur på biennalen.
Kanadisk landskap
Da det i fjor sommer ble klart at Alejandro Aravena skulle kuratere den kommende biennalen i Venezia, fikk han en oppfordring fra Damian Holmes, redaktør av magasinet World Landscape Architecture. Holmes var skuffet over forrige biennale, ledet av Rem Koolhaas, og oppfordret Aravena til å la landskapsarkitekter utforme noen av del- utstillingene. Aravena hadde i sitt «krigsrop» snakket om «den kontinuerlige debatten om kvaliteten på det bygde miljø», og Holmes mente at landskapsarkitekturen i større grad må bli en del av denne debatten, også på Venezia-biennalen.
Det meste tyder på at Holmes og andre landskapsarkitekter vil bli omtrent like skuffet denne gangen. Det nærmeste man kommer en utstilling utformet av landskapsarkitekter, er den kanadiske, der Pierre Bélanger, professor i landskapsarkitektur ved Harvard, leder teamet som er ansvarlig for «Extraction». Dette er en utstilling som utforsker hvilken rolle gruvevirksomhet og andre «extraction industries» har hatt i utviklingen av Canadas identitet og økonomi. «Utstillingen» er kraftig amputert, i og med at paviljongen er under oppussing og ikke ble klar til biennalen. I stedet gravde man et hull i bakken, midt mellom den franske, britiske og tyske paviljongen, med en linse i midten. Når besøkende bøyer seg ned og legger øyet inntil linsen, får de se en kort stumfilm om nevnte tema.
Blant andre landskapsprosjekter på biennalen, er det verdt å nevne det katalanske kontoret Batlle i Roigs arbeid med å lage parkanlegg av en tidligere søppelfylling i nasjonalparken El Garraf. Målet med prosjektet har vært å reparere landskapet ved å «absorbere» fyllingen. Fem norske landskapsprosjekt er også å finne blant de 300 nordiske prosjektene som presenteres i Fehn-paviljongen, hvert av dem i avrivbart A5-format.
Kontemplativt
Men så har vi altså «The Pool». Dette er første gang arkitektur vises i den australske paviljongen, som åpnet til kunstbiennalen i fjor og er tegnet av Denton Corker Marshall. Den strenge, sorte boksen er også eneste paviljong i Giardini-delen av biennalen som er bygget i dette årtusen.
Nå er den hvite boksen inni den sorte boksen omformet til et offentlig bad. Et ganske intimt sådan, siden det befinner seg innendørs og er skarve 60 kvadratmeter stort. I åpningshelgen virker det som om de besøkende synes det er en naturlig ting å ta av seg sokker og sko når de kommer inn i rommet. Noen setter seg langs kanten og dypper tærne i vannet, andre vasser en liten runde i det 30 centimeter dype bassenget.
Det kvinnelige trekløveret som har kuratert utstillingen, består av arkitektene Amelia Holliday og Isabelle Toland og landskaps- urbanist Michelle Tabet. Det tre har ønsket å bringe Australia til Venezia i form av en totalopplevelse, med musikalsk lydlandskap og fortellende stemmer. De har til og med laget en spesialkomponert duft.
I et intervju med Dezeen forteller Michelle Tabet om hvordan de besøkende reagerer: «Det er utrolig å se hvordan folk tilpasser sin oppførsel når de ser rommets beroligende og kontemplative kvaliteter (…) de nærmer seg vannet, de ser på mot taket, de har en ro over seg. Det er fantastisk at arkitektur kan gjøre dette.»
Gjennom høyttalere langs veggene kommer stemmene til kjente australiere, blant dem de olympiske gullvinnerne i svømming, Ian Thorpe og Shane Gould, og forfatteren Christos Tsiolkas, kjent for romanen «The Slap» (NRK har sendt tv-serien bygget på boka, «Et slag i ansiktet»). Disse forteller om hva basseng- kulturen har betydd for dem.
Her er lite overlatt til tilfeldighetene. Duften, som er satt sammen av parfymemaker Elise Pioch og kunstnerne Lyn Balzer og Tony Perkins, beskrives i The New York Times på følgende vis av Ian Thorpe: «Det er to dufter. En som du assosierer med regn, en vag lukt av eukalyptus og råtnende planter som du finner i et fuktig naturlig miljø. Den andre er lukten av røyk etter en skogbrann, en lukt vi i Australia ofte assosierer med sommer.» Sier altså den femdobbelte OL-mesteren i svømming.
Demokratisk
Kuratorenes budskap er at det offentlige badet er like viktig i australsk kultur som de offentlige torgene er i Europa. De har blitt viktige rom for å fremme rasemessig og kulturell integrering. Michelle Tabet fremhever overfor CNN at badene er et sted der alle former for sosiale skiller viskes ut: «Sola skinner likt på alle, enten du er statsminister eller student, og det er en veldig interessant utfordring for arkitekturen.»
Dan Hill, som er direktør hos Arup i London og leder Arup Digital Studio, skriver i et essay på Dezeen at ved å fokusere på de offentlige badene avslører den australske paviljongen dypere strømmer innen landets arkitektur enn de fleste bygninger vil gjøre.
Hill, som også er tilknyttet RMIT University og University of Technology i Sydney, mener at badene er offentlige rom som fortjener beskyttelse. I dag blir mange av dem lagt ned på grunn av manglende bevilgninger. Slik sett er «The Pool» i Aravenas ånd, påstår Hill – til tross for at ideen ble unnfanget før biennalens hovedtema var satt. Utstillingen, og boken som utgis i den forbindelse, knytter badene opp mot de større temaene for årets biennale: «At best, it stands for an openness to change, the presentation of a society, a sense of social fluidity, a sturdy resilience and daring form-making, health-nurturing qualities, a democratic flatness, a reminder and pointer for green and blue infrastructures, a place that embodies a civic sensibility.» Intet mindre.
