Arkitektnytt

Når Beate Hølmebakk (55) er i utlandet og snakker om Manthey Kula, arkitektkontoret hun og mannen hennes, Per Tamsen, grunnla for femten år siden, og det er hun stadig oftere, er det én ting alle lurer på: kontorets navn.

– Det er verdens enkleste svar på det. Manthey er mellomnavnet mitt, det er min mors pikenavn, og bestefaren til Per het Kula til etternavn, et svensk soldatnavn, begynner Hølmebakk fra sin stol på en kaffebar som ligger to minutters spasertur fra det lille, modellfylte rommet like ved Fagerborg kirke som Manthey Kulas fem ansatte holder til i. Så ofte bruker de stedet, delvis av plassgrunner, at mannen bak disken ikke bare straks gjenkjenner Hølmebakk, men også påpeker når hennes ansatte var her sist.

– Da vi registrerte firmaet, var det som Tamsen Hølmebakk. Men det er flere arkitekter i Hølmebakk-familien, og det var fint å ha sitt eget navn, og så liker vi at folk begynner å lure: Hvor kommer navnet fra? Hva er det? Vi jobber med mange forskjellige typer prosjekter, og derfor synes vi det er fint at navnet har en åpenhet i seg. Det fungerer også bra internasjonalt. Ingen har problemer med å uttale det. Beate Hølmebakk, derimot, er helt umulig.

– Kan du holde frem ett prosjekt som er betegnende for praksisen deres?

– Jeg kan ikke peke på ett prosjekt. Vi har alltid tenkt at vi har en praksis som er todelt. Det ene er oppdragsarbeid. Det andre er papirprosjekter, arbeider som ikke skal bygges. Det siste vi gjorde i så måte, var faktisk et oppdrag fra et arkitekturmuseum i Orléans i Frankrike som ville ha et av våre prosjekter i samlingen. Stort sett har det vært egeninitierte ting. Vi tenker at de to typene arbeid er like viktige, og vi tenker også at de arbeidene som er papirarkitektur, fôrer og har betydning for oppdragsarkitekturen.

– Som en form for research?

– En form for utviklingsarbeid. Det gir oss mulighet til å jobbe ganske fritt med form. Men det gir oss også øvelse i det å tydeliggjøre og spisse problemstillinger og å knytte dem til arkitektonisk form.

– Kan du peke på deler av praksisen der delene har spilt særlig godt sammen?

– Nå holder vi på med det nasjonale minnestedet for Utøya. Det handler om innlevelse, i stor grad, å forsøke å stille en oppgave på riktig måte: Hvilke ting skal det tas hensyn til, hvilke ting skal det ikke tas hensyn til, hva er det som lar seg bearbeide arkitektonisk, hvordan kan man skape form som kan tolkes, som har mange svar? Kanskje er dét den oppgaven der vi i størst grad kan dra veksler på papirarkitekturen. Vi har ikke bygget så innmari mye, vi er et lite kontor, men fergeleiet på Forvik på Helgelandskysten er veldig ekspressivt i formen, og det er mange av papirprosjektene våre også. Vi er opptatt av geometri, enten det gjelder papirprosjekter eller bygde prosjekter. Formmessig er det klare likheter mellom dem.

Hølmebakk husker at Manthey Kula en gang ble kalt responsible formalists, og det likte hun, for «vi er nok sikkert esteter», som hun sier.

– Men det viktigste er at man klarer å skape en fortelling om det man holder på med, og at den fortellingen er tydelig nok og har en slags indre logikk som gjør at den er relevant. Det er den vanskeligste delen av alle oppgaver, enten de skal bygges eller ikke.

På spørsmål om det finnes måter å tenke og gi form på som kjennetegner Manthey Kula særlig, begynner Hølmebakk å snakke om at de forsøker å gi prosjektene sine en karakter og en egenart som forholder seg spesifikt til tomten.

– Vi forsøker å forstå plassen og svare adekvat på den i form. I tillegg finnes et eksistensielt aspekt ved oppgaven. At arkitektur på sitt beste er en tilstand, at arkitektur kan oppleves som en følelse – som sorg eller kjærlighet eller savn. At den virkelig treffer en på et eksistensielt nivå. Det handler om å være menneske – at man er åpen om at arkitektur har den muligheten i seg.

Familie av bokfolk

Prosjektene Manthey Kula bruker ressursene sine på i disse dager, er betegnende for mangfoldet som preger kontorets arbeid: formgivning av samlingsutstillingene i Munchmuseets nye bygning, en institusjon firmaet har jobbet mye for, minnestedet ved Utøyakaia, den norske utstillingspaviljongen på neste års bokmesse i Frankfurt, som går under navnet «Norge forteller», et utsiktspunkt på Hårr på Jæren og en pir i Karlstad i Sverige. Minnestedet og bokpaviljongen er så omfattende prosjekter at kontoret har samarbeidspartnere i dem.

– Vi har mange flere prosjekter nå enn vi har hatt noensinne, sier Hølmebakk.

– I lange perioder har det bare vært Per og meg. Så har vi hatt én ansatt, i noen perioder to. Nå er det så vidt vi klarer oss med tre. Utøya, Munchmuseet og Frankfurt-paviljongen er dessuten oppgaver det stilles nasjonale forventninger til.

Hvordan det oppleves? Hølmebakk svarer at hun og kollegene gjør så godt de kan, uansett oppgave.

– Vi har en portefølje som er spesiell. Vi har tegnet én bolig. Så har vi gjort fengselsgjerder, kraftverk og toalettanlegg. Det er spesifikke oppgaver som det ikke er så mye etterspørsel etter. Så det har alltid vært vanskelig for oss å få prosjekter.

– Hvordan har dere tenkt om Frankfurtoppdraget?

– Jeg er vokst opp i en familie av bokfolk, med en far som var i Frankfurt én gang i året i 40 år, begynner Hølmebakk.

Faren hennes var Gordon Hølmebakk, som gjennom nærmere et halvt århundre hadde ansvaret for oversatt skjønnlitteratur i Gyldendal og brakte en rekke nobelprisvinnere til Norge.

– Pappa hadde nettopp gått bort da den åpne konkurransen ble utlyst. Gjestelandspaviljong hørtes spennende ut. Så skjønte vi snart at det ikke var tale om en paviljong, men om noe som nesten er en utstilling, noe i et allerede eksisterende rom på nesten 2500 kvadratmeter. Vi ble litt i tvil, men så valgte vi å delta. Vi jobbet veldig fritt og fabulerende, forsøkte ikke å tolke Norge eller vise norsk natur. Vi tenkte heller at vi kunne forsøke å komme frem til en løsning som var åpen for tolkning.

– Har oppdraget fått dere til å tenke på likheter mellom arkitektur og litteratur?

– Papirprosjektene er ofte forankret i litteratur eller tekst. De er fortellinger hvor man bruker arkitekturens språk, ikke det vanlige språket. Særlig papirprosjektene ligger veldig tett opp mot litteratur, tenker jeg. Når man leser et dikt eller en novelle, blir man dratt inn i en verden. Også i arkitektur blir man dratt inn i en verden, som arkitekten, på samme måte som forfatteren, har skapt. Arkitektens stemme er en forfatterstemme.

– Hva fikk du med deg hjemmefra – særlig med tanke på ditt eget yrkesvalg?

– Pappa og mamma ga oss en sterk tro på at vi måtte følge det vi selv trodde på, det som var viktig for oss, uten tanke på hva som liksom var fornuftig. De var også ualminnelig opptatt av at det finnes plasser som har stor betydning for oss, og at vi kan utvikle og bygge opp steder over tid. Gleden ved å skape noe med et sted, det har jeg hjemmefra – og ved arbeid. Mamma og pappa arbeidet døgnet rundt, og det gjør vi også.

Amerikanske utfordringer

Hennes bror Carl-Viggo Hølmebakk begynte å studere arkitektur først. Noen år senere var det lillesøsterens tur. På Arkitekthøgskolen i Oslo møtte hun lærere som ble viktige for henne. Christian Norberg-Schulz, for eksempel, som selv om hun aldri hadde ham som lærer selv, var en mann hvis tankegods man måtte forholde seg til.

– Dette med betydningen av å forstå stedets ånd, det føltes veldig riktig, sier Hølmebakk.

– Sverre Fehn var viktig fordi jeg hadde så enorm respekt for ham, han var en fantastisk lærer. Da jeg studerte, jobbet man jo livet av seg for å gjøre noe som disse størrelsene syntes var fint. Fehn klarte å sette ord på og forholde seg til størrelsene som er ikke-målbare og vanskelige å snakke om. Samtidig bygget han veldig fine ting. Wenche Selmer var også viktig. Hun var kvinne, og det var viktig. I tillegg var hun så erfaren, hun hadde selvopplevde erfaringer med faget som hun var veldig god til å formidle. Også Per Olaf Fjeld var en fantastisk lærer. Han hadde en sånn tillit til studentene – vi måtte tro på det vi gjorde. Det var vi som var målestokken.

Etter hvert dro Beate Hølmebakk, i likhet med storebroren, til New York og skolen Co-oper Union. Der ble hun gjestestudent i arkitekten John Hejduks avgangsklasse.

– Da hadde jeg gått tre år på AHO og trodde jeg var en god student. Det ble et kjempesprang. Jeg hadde det tøft på Cooper, fikk ikke til noen ting, syntes alle andre holdt på med arkitektur på et helt annet nivå. I det lange løp var det nok likevel bra. Senere jobbet jeg for arkitekten Raimund Abraham i USA.

– Hva tok du med deg fra amerikansk arkitektur tilbake til Norge?

– Også Hejduk hadde tro på studentene, han fikk en til å være trygg på det man holdt på med. Både han og Raimund var først og fremst papirarkitekter. Det fascinerende ved dem var nettopp denne troen på at arkitekturprosjektet er viktig, enten det er bygget eller ikke, og at man kan arbeide med papirprosjekter på alvor, akkurat som med det som skal bygges.

Det ultimate oppdraget

De seneste årene har noe skjedd med Manthey Kulas synlighet, mener Hølmebakk. Lenge har hun og mannen forstått kontoret sitt som knøttlite og marginalt. Nå får hun stadig invitasjoner om å presentere det internasjonalt. I det siste har hun foredratt på Harvard-universitetet ved Boston og på Barbican-senteret i London. Snart skal hun snakke i Hongkong, deretter i Bremen. Søknader om å jobbe for Manthey Kula strømmer inn fra verden rundt. Hølmebakk, som har undervist ved AHO nesten hele sitt yrkesliv og nå er professor ved skolen, får dessuten jevnlig tilbud om internasjonale gjesteprofessorater. Nylig ble Manthey Kula presentert i det japanske arkitekturmagasinet A+U, og det tyske nettstedet Baunetz rangerer det blant verdens 100 ledende arkitektfirmaer, en ære som tilfaller bare to andre norske kontorer, Atelier Oslo og Snøhetta.

Selv om hun oppfatter Manthey Kula som del av et Oslo-miljø, opplever Hølmebakk at hun og kollegene hennes i stor grad driver med sine egne ting, særlig på grunn av papirprosjektene.

– Det har vært perioder da venner og kolleger har spurt: Hvordan er Manthey Kula liv laga? Men det har vært viktig for oss å holde kursen, tro på det vi gjør.

– Har du et drømmeprosjekt eller et urealisert prosjekt du gjerne skulle fått gjennomført?

– Vi drømmer om å få tegne større bygg. Vi har tegnet noen veldig små bygg, og så har vi jobbet mye med installasjoner i landskap. Nå tegner vi et større bygg – i vår første inviterte konkurranse. Det hadde også vært spennende å tegne flere boliger. Å jobbe med planløsning og rom etter rom, det har vi lyst til.

Først skal imidlertid Hølmebakk arbeide videre med minnestedet ved Utøya, et av de mest omstridte prosjektene her til lands i nyere tid. Hun kaller det «den ultimate oppgave».

– Her er man inne ved kjernen av menneskelighet – at man som formgiver skal forsøke å lage noe som berører, hvor det vi tegner, skal skape refleksjon omkring veldig viktige temaer, sier hun.

– Men det er også enormt krevende. Det er en fryktelig fortelling som skal formidles, og det er mange som er meningsberettiget, og som har forskjellige holdninger til hva som er viktig å formidle.

Hølmebakk synes dessuten at Utøyakaia er en interessant tomt å forholde seg til.

– Man kunne jo tenkt seg at et minnested skulle plasseres som et lite smykke på verdens vakreste sted, men dette er en veldig sammensatt tomt – Thorbjørnkaia, der båten gikk fra og mange svømte til. Det er parkeringsplass der, og det skal fortsette å være stedet båten til Utøya går fra. Det er utfordringer knyttet til det å skulle skape et sted for ettertanke der det også skal skje mange dagligdagse ting.

Beate Hølmebakk og kollegene hennes tar med seg erfaringene fra tallrike møter med AUF, den nasjonale støttegruppen og en tverrfaglig referansegruppe og fra samtaler med naboer og redningsfolk. I tillegg bringer hun med seg sin særlige interesse for steders særpreg og sin profesjonelle kjennskap til mindre steder landet rundt.

– Enten det er i en by eller på landet, har hvert sted sin egen spesielle karakter som man må prøve å arbeide med, sier hun.

– Å komme til et sted og vite at du skal gjøre noe der, det er julaften, altså.