Arkitektnytt

Wergelandsalen i Litteraturhuset var fylt til randen under debattmøtet om arkitektmyten. Foto: Are Carlsen

Myter var tema for det første av Arkitektnytts tre åpne samtaler om arkitektens rolle i samfunnet på Litteraturhuset i Oslo. Og myten om arkitekten skulle i dette tilfellet vise seg å favne alt fra arkitektens makt og innflytelse som fagperson, til erfaring, smak og usmak. Ordstyrer den 29. januar var Erling Dokk Holm, forsker ved Arkitekthøyskolen i Oslo, for anledningen ikledd knestrømper og crocks. I panelet satt arkitekt Tarald Lundevall fra Snøhetta, Arkitektur Ns redaktør Ingrid Helsing Almaas, kunsthistoriker Tommy Sørbø og Audun Engh fra stiftelsen Byens Fornyelse. Her er noen kjepphester:

Kunster eller tjensteyter

Tommy Sørbø åpnet seansen med et spark til det han mener er arkitektens egen myte om seg selv: En som er highbrow og skarpsindig, som må tåle den byrden det er å forholde seg til massenes «Cowboy Laila-estetikk». I virkeligheten, hevdet han, viser standen svært lite vilje til en prinsippiell og åpen diskurs om estetikkens grunnlag blant arkitekter.

For øvrig ønsker dagens arkitekt å være kunstner, slik som alle mennesker i dag, ifølge Sørbø. Og der ligger det også et samfunnsansvar, for «når arkitekten eksperimenterer, eksperimenterer han med folks nærmiljø».

Ingrid Helsing Almaas pekte på det hun tror en av de aller største og farligste mytene: at det finnes en arkitekt med stor A. Tvert i mot har arkitekter svært forskjellig syn på sin samfunnsrolle – og sin eventuelle rolle som kunstner – og skjøtter oppgavene sine på ulike måter, hevdet hun.

Tarald Lundevalls oppfatning, i skarp kontrast til Sørbøs, var at de fleste arkitekter i dag ser på seg selv som tjenesteytere og rådgivere innenfor «komplekse prosesser». Han brukte senere Snøhettas operabygg i Oslo som eksempel på et demokratisk og gjennomdrøftet moderne prosjekt, som også resulterte i et vellykket bygg for brukerne.

Massenes krav

Dette fører oss til et annet dreiningspunkt, nemlig lokalbefolkningens medvirkning og innflytelse i byutvikling og byggeprosesser. For kjennetegnes den moderne arkitekten av å være en som ikke får lov til å være arkitekt med stor A, nettopp fordi det er så mange som engasjerer seg og krever endringer? Og bør arkitekten underlegge seg et demokratisk sterkere regime?

I byplanleggingen, uten tvil, mente Audun Engh, som har vist et sterkt engasjement for lokaldemokrati i Bjørvika-utbyggingen. Ofte er det slik, sa han, at byplanleggingen blir overlatt til en jury, som bestemmer hvordan de fysiske rammene for lokalsamfunnet skal være. «Når det gjelder enkeltbygget, synes jeg det er interessant å høre at Snøhetta er fornøyd med den kollektive prosessen, og likevel fikk gjennomslag for det de mente var det estetisk verdien,» fortsatte han, og viste til alternativet: Operaen i København. Der hadde man ikke dette samspillet mellom de store sponsorene og «den geniale arkitekten». Og når sponsorene selv vil være kreative, da får du en slik konflikt, understreket Engh, og spurte samtidig om det er riktig å gå til arkitekten som man går til fastlegen, eller om man skal ha en plusralisme blant arkitektene, slik at du går til det firmaet som representerer din stil. «Da får du en konstruktiv dialog og ikke en krig,» sa Engh. 

Interne preferanser

Halvveis i samtalen kunne ordstyrer Dokk Holm avsløre sin nyervervede begeistring for naturbetong, til salens forlystelse. «I min opplevelse av arkitektur er det ofte slik at ting jeg før synes var stygt, synes jeg nå er tiltalende – og omvendt,» sa Dokk Holm. For kan vi snakke om forstått kontra misforstått arkitektur?

Dragningen mot natutbetong skjer fordi Dokk Holm er trukket inn i en faglig verden, med en intellektuell vurdering knyttet til hva som er korrekt og interessant, i motsetning til folk som er utenfor denne verdenen, hevdet Engh, som her fikk støtte av Sørbø: «Det er ingenting som er så riktig og korrekt som naturbetong i dag. Og da er det ikke riktig med tanke på en naturlig, iboende human impuls, men fordi du hører hjemme blant de med relativt bra økonomisk og intellektuell kapital,» uttalte han.

Almaas pekte på at estetikk er en form for opplevelse, knyttet til individuell erfaring. Når Dokk Holm har stirret tilstrekkelig lenge på naturbetong, oppstår det trolig en opplevelse av gjenkjennelse. Og denne gjenkjennelsen kan læres. Det arkitekter ofte ikke er så flinke til, la hun til, er å bygge bro mellom ulike typer erfaringer, fordi man i løpet av utdanningen har fått med seg en slags rasjonell argumentasjon for hvorfor det man selv har opplevd er riktig.