Arkitektnytt

Byggebransjens belastning på klima og miljø er etterhvert velkjent. Men hva tenker norske arkitekter om deres rolle i å gjøre bransjen mer bærekraftig?

Brendan Slater, masterstudent i faget «Sustainability Management and Innovation» ved University of Westminster i London, har nylig fått godkjent sin masteroppgave om denne tematikken. I oppgaven «Raising the roof: Exploring the barriers and enablers to sustainable design and construction in Norway», har Slater gjennomført elleve dybdeintervjuer med arkitekter fra seks norske arkitektkontorer.

Dette skal ifølge Slater være først gang, en slik undersøkelse er utført. Han mener norsk arkitektbransje er et ypperlig sted å se etter både hindringer og potensiale for endring i byggebransjen.

– I Norge er klima, naturvern og menneskerettigheter langt fremme i bevisstheten, samtidig har vi et robust samfunn, med mye tillit til både politikere og nye teknologier. Alt dette tyder på et samfunn som kan klare en omstilling på en bra måte. Likevel skjer disse endringene ikke fort nok, da er det naturlig å spørre hvorfor, sier norsk-britiske Slater til Arkitektnytt.

Slater bor i Oslo, har tidligere studert byplanlegging på bachelornivå og hatt ulike lederstillinger i blant annet rådgivningsselskapet KPMG og betalingsselskapet Nets.

En moralsk plikt

På grunn av standardene ved University of Westminster har Slater valgt å anonymisere arkitektene han har intervjuet.

– Det er «policy» i England å anonymisere. Jeg ser også fordelene ved at kildene da kunne snakke friere. Noen av dem er veldig kjente og kunne ha vært mye mer påpasselige med hva de snakket om.

Etter å ha gjennomført kvalitative intervjuer med arkitektene fra nøye utvalgte kontorer, sitter Slater igjen med et innrykk av en bransje som virkelig ønsker endring.

– Alle jeg snakket med er opptatt av å utvikle bærekraftig designløsninger. De ser også bærekraft som noe mer enn bare klima og energioptimalisering – det handler om miljø, økt gjenbruk og for noen har dette også sosiale dimensjoner. I mitt materiale finner jeg også en bransje som ser det som sin moralske plikt å bidra til endring.

Men likevel går endringene sakte, ulike arkitekter gir ulike forklaringer på hvorfor de ikke klarer å gripe mer fatt i problemene.

– Noen mener dette handler om den kjente debatten om hvordan «arkitektenes rolle» har endret seg de siste 20-30 årene – hvor yrket deles opp i ulike fagområder, de blir mindre verdsatt og opplever mindre påvirkningskraft. Flere mener også penger styrer for mange valg og at utbyggere har for kort tidshorisont i planleggingen av bygg.

«Kan ikke vite alt»

Alt dette er nok kjente toner fra arkitektene, men der Slater mener han finner de aller mest interessante svarene er når arkitektene ser etter mulige løsninger.

– Det er når arkitektene begynner å snakke om hvordan de takler dette, det blir interessant. De mest designledete kontorene tar et prinsipielt standpunkt og er villige til å miste jobber og snu seg vekk fra prosjekter de ikke kan stå inne for. Dette er modig, men kjennetegner også de minste kontorene jeg intervjuet.

De større kontorene tar en mer systematisk tilnærming til disse utfordringene, forklarer masterstudenten.

– De store kontorene velger heller å opprette grupper og egne avdelinger, som jobber med bærekraft. De utvikler også egne bærekraftsstrategier for å gjøre operasjonelle grep i arbeidshverdagen. Vi ser også at de har begynt å bygge opp mer tverrfaglig kompetanse og ansetter bygningsingeniører, biologer og energirådgivere. Dette er interessant opp mot fortellingen om at arkitektene får mindre makt og føler seg sårbare i argumentasjonen overfor byggherrer. For sammen med tverrfaglig allierte fra andre fagdisipliner prøver de igjen å tilegne seg styrke.

Eller som én arkitekt uttrykker det i oppgaven: «Arkitekter mestret en gang alt. Nå er det viktig med samarbeid, fordi vi kan ikke vite alt».

Heve bunnen og pushe grenser

– Hva med sertifiseringsordninger som Breeam. Ser norske arkitekter på dette som en del av løsningen?

– Det er varierende tanker rundt tiltak som Breeam. Noen mener den type sertifisering bare gjør arbeidet med bærekraft med komplisert – både for kunden og arkitekten. De mener også at det handler mest om å vise seg frem, kontra å oppnå konkrete resultater. Andre igjen mener sertifisering er et svært viktig verktøy. Spesielt siden dette i fremtiden vil bli koblet til muligheten for å få lån i banken, vil det være vanskelig å unngå. Her kommer også arbeidet med å implementere EU-taksonomien som krav før finansiering av et byggeprosjekt inn i bildet.

– Etter å ha lyttet til og skrevet om disse arkitektene, hva sitter du selv med som en løsning?

– Jeg er realist og tror på at man må følge pengene. Da må man også få på bordet de reelle kostnadene i hvert prosjekt og hvilke faktisk negativ påvirkninger ulike prosjekter vil føre med seg. Å bruke EU-taksonomien til å presse bransjen er derfor klokt, men det er også viktig at norske arkitekter i felleskap, som eksempelvis gjennom Norske arkitekters landsforbund (NAL), presser norske myndigheter til å tilpasse TEK til FNs bærekraftsmål.

Ved å heve gulvet av minimumskrav vil man også få flere til levere bedre prosjekter, forklarer han.

– Samtidig må vi fremme de små, idealistiske kontorene som hele tiden er med å pushe grensene. Jeg mener også deling og bruk av empiriske data/informasjon, som Bim-data, kan gi bedre datagrunnlag for beslutninger i designfasen, avslutter Slater.