Arkitektnytt

En sommerdag for tredve år siden på foreldrenes hytte på Sørlandet fikk Carl-Viggo Hølmebakk en forespørsel som skulle komme til å bli viktigere for ham enn han kunne ane den gang: «Kan du ikke hjelpe meg med å finne noen fine bokhyller?» spurte faren hans.

– Foreldrene mine bodde i en tomannsbolig, men nå hadde de overtatt hele huset, og da skulle det andre kjøkkenet ominnredes til et bibliotek, minnes Hølmebakk (62) tre tiår senere.

– «Det skal jeg nok klare å finne», sa jeg. Så gjorde jeg det til et prosjekt. Jeg tok mål av rommet og satt i Kabelvåg og tegnet det som et møbel, egentlig.

Den som spurte, var ingen hvem som helst: Den nyutdannede arkitektens far var Gordon Hølmebakk, redaktør for oversatt skjønnlitteratur i Gyldendal gjennom en mannsalder og herren bak de norske utgivelsene til en serie nobelprisvinnere. Mange tusen bøker skulle da også inn i hyllene.

– Jeg følte, i motsetning til min studievenn Jan Olav Jensen, for eksempel, som var i full gang med å bygge masse for NSB, at jeg var skikkelig i bakleksa, og tenkte at kanskje kunne man ha en fullverdig arkitektgjerning med å undervise.

Slik gikk det imidlertid ikke: Biblioteket i foreldrenes hus ble Hølmebakks første realiserte prosjekt i det som med årene skulle bli en rekke. Han sammenligner biblioteket med et byggesett. Noen år senere fulgte et sylinderformet uthus i hagen deres som han i stor grad også bygde selv.

– Til hageredskaper og gressklipper i første etasje. Så ble det hengt opp en trekonstruksjon inne i uthuset, nesten som en tesil i en kopp, som skulle være et tørt sted. I tredje etasje var det en høvelbenk. Hverken faren eller moren min var særlig mye på verkstedet. Men som uthus fungerte det fint.

De små prosjektenes videre historie forteller mye om den profesjonelle suksessen sønnen skulle komme til å oppnå: Foreldrenes hus ble senere solgt, men uthuset var allerede kommet på byantikvarens gule liste og skal derfor integreres i det nye anlegget som nå er planlagt på tomten. Da huset ble revet, endte biblioteket på utstilling på Galleri Rom i Oslo. Deretter ble det pakket sammen, og enn så lenge befinner det seg på en låve på Brandbu.

– De var tålmodige og åpne byggherrer med stor tro på sin unge arkitektsønn, sier Hølmebakk om å arbeide for sine foreldre og smiler.

– Særlig faren min var veldig interessert i hvordan det gikk med Beate og meg og arkitektfaget.

Hølmebakks yngre søster, Beate, ble nemlig også arkitekt. Hun driver i likhet med sin bror et av Oslos mest profilerte små kontorer, og han mener at søsknene har mye til felles også faglig. Men ifølge Hølmebakk var det den tredje i søskenflokken, han som ble lege, som var den som i størst grad arvet farens litteraturinteresse, biblioteket arkitektsønnen tegnet, til tross.

– Jeg leser så innmari sakte, sier han om sine egne lesevaner.

– Og jeg leser ofte bøkene to ganger.

Å bygge rede

Ikke desto mindre har Hølmebakk innredet et lite arkitektur- og kunstbibliotek i rommet han sitter i ved en stille gate på Bislett. Her har han tegnet siden kort tid etter at han i 1992 la inn et bud på bare litt over halvparten av det allerede lave beløpet den gamle frisørsalongen var lagt ut for salg til. Lenge var han helt alene her.

– Det var en frisør som hadde skilt seg, og så tror jeg det var den fraskilte mannen som egentlig eide lokalene, men hun som stod for salget, sier arkitekten.

– Så hun ga egentlig blaffen. Det var nok en av årsakene til at jeg i 1992 fikk det for et bud som var på 240 000 eller noe sånt.

Senere kjøpte Hølmebakk et tilsvarende rom i første etasje i sidegården, et gammelt melkebutikklokale, hvor hans fire ansatte nå sitter. Deretter fulgte et tredje rom, i gården bortenfor den igjen, hvor det har vært pc- og leketøysbutikk. Dét er Hølmebakk i ferd med å pusse opp til møterom. Kontoret hans har ekspandert bortover Sofies gate parallelt med at det har vokst i antall ansatte. Men selv om utvidelsene gjør at Hølmebakk fortsatt kan sitte alene og arbeide, presiserer han at kollegene hans for tre minutter siden reiste seg fra pulten hans, som også fungerer som lunsjbord.

– Jeg har tenkt at vi bør være seks, sier han om kontorets størrelse.

– Mange sier at ti eller tolv er den ideelle størrelsen, men det ville nok ikke jeg klart. Jeg har vært glad i å involvere meg i alt som skjer, og da er det grenser for hvor mye man kommer over.

Et landskapsfotografi fra nordområdene av Per Berntsen henger på én vegg, en region som fascinerte Hølmebakk i den grad at han flyttet til Kabelvåg som ung arkitekt. Et fotografi av Manhattans urbane landskap tatt  av Tom Sandberg henger bak arkitekten og minner ham om metropolen han studerte i. For øvrig dominerer bilder av hans egne prosjekter.

– Dette rommet har jeg bygget og innredet, bemerker han.

– Som en trekasse inne i denne murgården.

«Et lite rede», kaller han det, og vinduene er frostet for at ikke forbipasserende skal kunne titte inn på ham. Bordet er han ennå ikke kommet til, sier han og betrakter den enkle platen foran seg. Rommets mest eksklusive innslag er for lengst fjernet.

– Jeg arvet det gamle gulvteppet fra Gyldendal-direktør Harald Griegs kontor, et blått vegg-til-vegg-teppe, som ble tatt inn for å lune litt her.

Krisestudent

Carl-Viggo Hølmebakk ville bli arkitekt allerede før han visste hva det var. Yrket preget ikke familien, men faren hadde en venn som var både arkitekt og en hyggelig fyr, og Hølmebakk mener at han må ha gitt ham inntrykk av at det var et fint fag. En periode på gymnaset begynte han å interessere seg for biologi og medisin, men etter en periode i et snekkerfirma etter artium søkte han på Arkitekthøgskolen og kom inn. Dét skulle imidlertid vise seg å bli mer komplisert enn Hølmebakk hadde trodd.

– Jeg vil påstå at jeg i større grad enn de fleste var en krisestudent, sier han.

– Jeg hadde mange kriser, egentlig helt fra begynnelsen av.

Han, som alltid hadde vært flink på skolen, innså at her hjalp ikke dét. Han fikk først Wenche Selmer og deretter Sverre Fehn som lærer, og det økte både ambisjonene og problemene.

– Arkitekthøgskolen var et fantastisk sted å være. Det var en voldsom bekreftelse på at man hadde kommet borti noe som var fint. Samtidig skjønte man hvor dårlig man var. Dét økte på utover i studiet.

Etter hvert ga han opp. Da anbefalte Fehn ham å reise til New York og skolen Cooper Union, hvor arkitekten John Hejduk, som Hølmebakk allerede var opptatt av, underviste. Etter to semestre kom nordmannen tilbake til Oslo, «proppfull av nye ambisjoner». Nok en gang gjorde en tegneoppgave at det skar seg.

– Så det suste. Så det ga jeg også opp. Da tenkte jeg at nå dropper jeg hele dette faget.

Så kom Wenche Selmer og «trakk meg opp av myra», som han formulerer det. Hun ga ham undervisningsjobber, men han forlot skolen uten diplom.

– Jeg ble sivilarkitekt på NTNU, faktisk. Så jeg fusket i faget i fem år.

 Fra Cooper tok han med seg noe som skulle komme til å bli særlig viktig for praksisen hans. Hejduk fikk nemlig nordmannen til å se Sergej Eisenstein-filmer, lytte til musikk, gå på kunstutstillinger og lese Arthur Rimbaud, T.S. Eliot og Rainer Maria Rilke – alt som inspirasjon til og mulige referanser for arkitekturen han skulle lære å skape.

– Det var ikke alltid at man klarte å gjøre det relevant, men at det var en metode og mulighet til å komme videre i arkitektfaget, ble for meg veldig viktig, sier Hølmebakk.

– Cooper-tiden ble en slags oppsummering av det jeg hadde sett begynnelsen av hos Sverre Fehn – at arkitektur ikke bare er en gren som handler om byggeri og design, men er noe som favner hele livet.

I Oslo var han vant med at å tegne bygninger var det viktigste. På Cooper, derimot, følte Hølmebakk at dét nesten var noe man burde styre unna.

– Det å diskutere og jobbe med arkitektur uten å tegne noe som representerte bygde ting, var noe nytt. Hele Cooper-tiden var en slags arkitektonisk psykoanalyse for meg, et ønske om å komme enda dypere i faget og jobbe med de sterke følelsene og de viktige tingene i livet.

På juleferie fra studiene der tegnet han, inspirert av Hejduk, «Et hus for en mann og en kvinne», som skulle komme til å bli Hølmebakks første publiserte prosjekt – i Byggekunst.

– Det bunnet i at gjennom semesteret hadde det bygget seg opp en sånn utrolig lyst til å tegne et hus.

Han ler.

– For det hadde jeg ikke fått lov til. 

Magesug og sikkerhet

Etter et par års engasjement hos Arne Henriksen på NSBs arkitektkontor åpnet Hølmebakk egen praksis i 1990. Hans aller viktigste oppdragsgiver har forblitt Nasjonale turistveger. Han har arbeidet for prosjektet nesten kontinuerlig siden 1996.

– For kontoret har det betydd alt, egentlig. Det ble en inngang til små prosjekter med høye faglige ambisjoner, men hvor man hadde en større brukergruppe. Faglig sett er det eksklusive oppgaver, men i min situasjon ble det en måte å tegne ting som ble brukt av flere, på, ikke bare en eller annen rik hyttebygger. 

Morgenbladet kåret i 2007 Sohlbergplassen ved Rondane til et av de tolv viktigste arkitekturverkene i norsk etterkrigstid. To av tre bidrag fra denne siden av årtusenskiftet hadde Hølmebakk vært involvert i – det andre var de nye bygårdene han tegnet etter en brann i Trondheim sentrum sammen med vennene Arne Henriksen og Jan Olav Jensen. Hølmebakk mener Sohlbergplassen, hvis utgangspunkt var Harald Sohlbergs berømte maleri av en vinternatt i Rondane, er typisk for arbeidet hans.

– Jeg hadde allerede tegnet en hytte i Risør som konseptuelt har mange fellestrekk. Man tok utgangspunkt i eksisterende trestammer, ingen av trærne skulle hogges, og det handlet mye om å finne fundamenteringsprinsipper som ikke kuttet røtter. Men det var i en sommersituasjon i Risør. På Sohlbergplassen stod vi oppe i trærne på stiger.

Hytta i Risør, som er på vei til å få sin egen bok i Pax' kanoniserende asBUILT-serie, Hølmebakks andre, ble starten på arkitektens interesse for tomter og trærne og naturen de kan by på.

– Å jobbe med naturen er etter hvert blitt helt utrolig viktig for meg. Vi har ikke tegnet et eneste hus i byen. Enten det er en hyttetomt eller turistvegprosjekter, handler det om å tolke terrenget og landskapet og naturen.

Hølmebakk tenker seg om, påbegynner setninger om igjen, slik han ofte gjør.

– Det er ikke alltid at det handler om å bli usynlig, fortsetter han. – Apropos diskusjonen om Vøringsfossen: Selv i situasjoner hvor man egentlig bare er opptatt av naturen, kan arkitekturen gi veldig synlige utslag. Det gjør den på Sohlbergplassen også. Det er ikke noen motsetning der. Hvordan arkitektur og landskap kan få hverandre i tale – det synes jeg er fantastisk.

Hølmebakk har arbeidet med området ved Vøringsfossen for turistvegprosjektet siden 2008, og det omfattende bidraget hans skal stå helt ferdig i 2023. Nylig åpnet imidlertid hans såkalte trappebro over fossen, som binder sammen utsiktspunkter på begge sider av den, og som har skapt kontrovers: Villmarksentusiasten Stein P. Aasheim kalte den i en NRK-kronikk et «tivoli i fjellheimen» og «den verste maltrakteringen av et norsk natur-ikon noensinne». Hølmebakk har forståelse for at noen reagerer.

– Turistvegprosjektet har jo ridd på en rosenrød sky av suksess i mange år og kanskje vært litt lite diskutert. Det er bare flott at den diskusjonen kommer opp. 

Overfor dem som måtte mene at arkitekturen har tatt overhånd, påpeker imidlertid Hølmebakk at det stadig er «veldig mye natur» langs turistvegene. Han snakker om at Vøringsfossen-prosjektet hans på samme tid skal være et sikkerhetstiltak og en ramme å oppleve utsikten i.

– Balansen mellom magesug og den sublime opplevelsen av naturen og det at man også skal være sikker, er en spennende diskusjon i mange turistvegprosjekter, men særlig på Vøringsfossen.

Ingen brødoppgaver

Nasjonale turistveger er én tråd gjennom Hølmebakks livsverk. Arkitekten selv omtaler produksjonen sin som «utrolig liten».

– Fordi det har vært såpass få prosjekter, tror jeg at jeg kan trekke en tråd gjennom alle, sier han.

– Men den er ikke nødvendigvis faglig – det kan være personer eller tomter som gjør at det ene tar det andre. Det er bekjentskaper eller tilfeldigheter som gjør at det blir som det blir. 

Pause.

– Ellers har jeg hørt at kolleger har sagt om oss at vi ikke har noen spesielt tydelig signatur. Det tror jeg kanskje er riktig, og det føles helt greit at det er sånn. Jeg tar det nesten som en kompliment – at vi går åpent inn i oppgaver. Det er ikke blitt et produksjonssted som skal lage arkitektur av en spesiell type. Grunnen til at man holder på med dette, er at man er nysgjerrig og spent selv på hvor de forskjellige prosessene fører hen.

Selv om han bemerker at det ikke er noe mål i seg selv, er Hølmebakks arkitektur likevel ofte av den diskré typen: bårehuset ved Asker kirke, for eksempel, en elegant, stillfaren murbygning som stod ferdig i 2000 og ga ham Houens fonds diplom.

– Det var et sterkt og ladet program: Det er der man bærer inn kisten, åpner den, har syning og må stelle liket. Det var voldsomme krefter i det. Samtidig skulle det være diskré og livssynsnøytralt. Det var helt fantastisk å tegne og enda morsommere å bygge.

Bårehuset – og det påfølgende krematoriet som aldri ble bygget – ble hans første bidrag til asBUILT-serien. Hølmebakk-prosjekter er i det hele tatt blitt stilt ut i museer og publisert i tidsskrifter i uvanlig høy grad. Senest i høst var han med på Nasjonalmuseets utstilling over nyanskaffelser fra 2019.

– Det uvanlige er kanskje at vi har ikke så mye annet, sier arkitekten om publiseringshyppigheten.

– Folk som kommer hit og vil ha tegnet en hytte, tror at vi tegner 20 hytter i året. Det er ofte overraskende for dem at det ikke er noe særlig mer enn det de har sett. Men det er egentlig veldig få forespørsler.

En av grunnene til at Hølmebakk underviser lite, er at han er den typen fagmann som blir sittende i to uker og forberede seg dersom han skal holde en forelesning. På samme måte har ambisjonene hans det med å være mer omfattende enn dem oppdraget inviterer til.

– Som av og til kan bli dyrt for oss, for man blir sittende lenge med ting, påpeker han.

– Men så er det også blitt vårt varemerke, kanskje, at vi jobber mye med ting. Vi gjør ingen brødoppgaver. Det er ikke mange ting vi sier nei til, men når vi først får et prosjekt, prøver vi å gjøre det ordentlig. Da er det fort at det knytter seg faglige tanker og ambisjoner til prosjektet som kanskje er større enn det som ligger der fra byggherrens side.

Liv etter turistvegene

Hølmebakk hadde sin ml-periode, om enn bare «på aspirantnivå» – midt i tenårene. Den dag i dag stemmer han Rødt. Av og til, bemerker han, kan arkitektvirksomheten hans og det politiske grunnsynet han har beholdt, føles som motsetninger.

– Jeg vet ikke om jeg kunne ha hatt et helt annet faglig liv, som politisk ga mer avkastning, sier Hølmebakk.

– Man har jo et splittet forhold til sin egen yrkesgruppe. Av og til kan arkitektfaget fremstå som noe tullete jåleri, som design.

Han medgir at han har foretrukket små prosjekter og sære programmer og hverken har tegnet barnehager, sykehus eller sosialboliger. Likevel mener han at han, i sin skala, har fått jobbe med faget på en meningsfylt måte.

– Det dreier seg om å undersøke ting som har en slags allmenn verdi, både i et fagmiljø og på et menneskelig nivå, og det har vært viktig. Hvis ikke ville det ha vært trist å sitte her.

En dag vil turistvegprosjektet ta slutt, påpeker Hølmebakk. Da har han lyst til å tegne bygninger.

– Selv om jeg blir eldre, har jeg lyst på et liv etter turistvegene. Mindre eller mellomstore offentlige bygg med høye faglige ambisjoner, sånne oppgaver finnes jo fortsatt. Jeg håper at vi kan få mer av det.

Han er gift med en kollega, og andre hobbyer enn faget pleier han ikke – «det er nesten bare arkitektur» – men ambisjoner om å få bygget noe i utlandet har Hølmebakk likevel ikke.

– Jeg er ikke noen multitasker. Jeg må sitte her og holde på med oversiktlige greier. Så jeg tror ikke jeg ville klare et liv med både mye reising og det å frasi seg kontroll. Jeg synes det er flott å kunne være tett på både i tegningen og under byggingen.

Han titter seg rundt i sin rommelige trekasse.

– Jeg har likt veldig godt å sitte her. For fem år siden var vi på leting og vurderte å flytte. Det var like før. Men vi ble hengende her. Jeg er grodd fast, rett og slett.

Carl-Viggo Hølmebakk ler kort.

– Så her blir jeg nok – ut tiden.