Arkitektnytt

Avisene har bugnet over av oppsummeringer av det forrige tiåret, men allerede noen uker inn i det nye forsvinner 10-tallet raskt i bakspeilet. Fremtiden er her, ermer må brettes opp og ting må fikses. Arkitektnytt ba ni kloke hoder om å pusse støv av glasskulen og spå vår arkitektoniske fremtid gjennom 2020-tallet. «Jeg snakker ikke akkurat om flyvende biler her,» var beskjeden fra panelets yngste deltager.

Cecilie Andersson

Rektor, Bergen Arkitekthøgskole (BAS)

– Hvordan ser du for deg arkitekturen i Norge de neste ti årene?

– Man kan jo både håpe, drømme, ønske og frykte. Jeg vet ikke hva som er riktigst, men jeg blir i hvert fall optimistisk hver gang vi uteksaminerer et nytt kull og ser hva de får til. Jeg tror også at den erklærte miljøkrisen, som flere og flere kommuner og organer begynner å ta på alvor, vil føre til radikale grep i både byutvikling og bygninger. Jeg tror også at vi får flere sympatiske prosjekter, med blant annet økt bokvalitet i sentrum.

– Hvilke nye prosjekter vil definere Bergen arkitektonisk de neste ti årene?

–  Den første traseen av bybanen endret mye, og nå går det videre med flere nye linjer. Den første traséutbygningen hadde et noe Klondyke-aktig preg over seg, men nå håper vi på en mer nennsom bygging. Det vil være med å gi ny giv til områder som Åsene, den største bydelen i Bergen, som er delt i to av en motorvei. Dette har vært på agendaen i 20 år, men er blitt mulig først nå – som resultat av en ny bevissthet. Ellers har bofelleskapet i Grønneviksøren, den første Europan-tomten i Bergen, stort potensiale. Der brukes det mye ressurser fra kommunen. Det jeg frykter aller mest, er at bygningsarven vår råtner på rot.

Kenneth Dahlgren

Sosiolog, sjef for byutvikling og samfunn i Aspelin Ramm

– Hvordan ser du for deg arkitekturen i Norge de neste ti årene?

– Det mest åpenbare er at arkitekter og planleggere nå tar en tydeligere samfunnsrolle, de tar større del i samfunnsendringsprosesser. I det henseende gjør man seg viktigere og får seg en stadig sterkere rolle. Du kan si at mye av det siste tiåret har gått med på å rette opp feilskjær fra tidligere tider, men vi ser nå hvordan arkitektrollen begynner å romme alt fra medvirkning og samarbeid med ulike aktører til helhetlig tenkning og visjoner om hvordan samfunnet, ikke bare tomta, skal se ut. Vi er på god vei, flere og flere arkitekter blir samfunnsaktører i debatten. Ett eksempel er Arild Eriksen fra Fragment, som er blitt en talsperson for alternative boløsninger. Rolleforståelsen og prosesskvaliteten endres. I en litt større fortelling kan man si at vi vil oppleve en kvalitativ dreining, med mer fokus på kvalitet i alt fra boliger til arbeidsplasser. Det reises fremdeles mye ræl, det er ikke et paradigmeskifte, men vi snakker i hvert fall mye om det. Store utbyggere som Selvaag tar jobben på alvor og ser tilbake til røttene sine, da man tenkte helhetlige prosjekter og bygget nabolag, ikke bare leiligheter.

– Hvilke nye prosjekter vil definere Oslo arkitektonisk de neste ti årene?

– Oslo vil preges av store byggeprosjekter som Regjeringskvartalet, flyttingen av NRK og fortsettelsen på Fjordbyen ved Filipstad og Grønlikaia. Du kan si at det både er positivt og negativt, men såpass store prosjekter vil endre byen, det vil rokke ved noe. I tillegg har man de store visjonene og ideene, som bilfri by med et sentrum som arena for folk, og, om politikerne vil, en tredje boligsektor som vil endre måten vi tenker om boligbygging. Vi har også fortetting og transformasjon i by-båndene, som blir attraktive som bo- og arbeidssteder med nettverk til Oslo. Mindre byer seiler frem som attraktive, med ferske eksempler fra Moss og Fredrikstad, og et Drammen som forsøker å finne tilbake til bølgen de red for 15 år siden. Det viser seg at folk har vært villige til å flytte på seg, så lenge stedene kan tilby noen by-kvaliteter i seg selv.

Camilla Moneta

Arkitekt og fagsjef i Norske Arkitekters Landsforbund (NAL)

– Hvordan ser du for deg arkitekturen i Norge de neste ti årene?

– Verden håndterer en klimakrise og jeg regner med at arkitekturen vil måtte respondere mer aktivt enn det vi har sett hittil, noe som vil gi seg uttrykk i formspråk, materialitet og arealbruk, i tillegg til at det vil påvirke våre holdninger til eksisterende bygg. Ombruk er én ting, avfall fra bygging er en annen, vi må se på hvordan vi kan være mer ressursknappe og energismarte. Det har vært et stort fokus på urbanisering, men jeg tror det vil komme en motstrøm og økt blikk på ressursene i resten av landet, de små stedene vil bli få økt interesse i takt med at vi vil se et behov for å forvalte og foredle naturressurser i større grad. Arkitektene må ta ansvar for å dyrke tverrfaglighet, og oftere ta rollen som prosessledere og relasjonsbyggere, fordi det er så komplekst det vi skal få til fremover. Arkitektene er gode på å ha overblikket, og kreativitet og evnen til å se muligheter blir kjempeviktig også fremover.

– Hvilke nye prosjekter vil definere Norge arkitektonisk de neste ti årene?

– Vi vil se at flere eksisterende bygg, og ikke bare gamle, verneverdige bygg, men nyere bygg, får forlenget liv. Jeg håper også at god hverdagsarkitektur, som boliger, og utviklingen av områder som fremmer livskvalitet, vil bli stadig viktigere. Fortetting og knutepunktstrategi får fort en motvekt om vi ikke bygger ut kollektiv-knutepunkt på en bra måte. Takflatene og fasadene vil være en mye mer aktiv del av et bygg i fremtiden, både for å fremme nyttevekster, vannfordrøying og biologisk mangfold og for å sanke solenergi. Vi vil også se større grad av sambruk av arealer og mer digitale løsninger som blant annet muliggjør mer fleksibel og smart bruk av bygg. Og så tror jeg at store hyttefelt på fjellet vil anses som harry.

Martin Braathen

Kurator for samtidsarkitektur, Nasjonalmuseet

– Hvordan ser du for deg arkitekturen i Norge de neste ti årene?

– Vi vil bygge mindre nytt og kommer til å gjenbruke mer, både materialer og eksisterende bygninger. Vi kommer til å bli mer dristige og originale i hvordan vi tenker gjenbruk. Som følge av dette tror jeg den arkitektoniske prestisjen i gjenbruk kommer til å bli større, og vi lærer å verdsette de arkitektoniske kvalitetene i gode ombygninger like mye som i nye enkeltverk.

– Hvilke nye prosjekter vil definere Norge arkitektonisk de neste ti årene?

– De siste tiårene har vi bygget voldsomt opp den kulturelle infrastrukturen, ved å reise de store kulturinstitusjonene, og vi ferdigstiller nå de nye sykehusene. Det neste blir å bygge infrastrukturen for det mer eller mindre billøse samfunn, også utenfor byene. Når sykkel og kollektivtransport dominerer planleggingen, vil det oppstå nye fellesrom, nye byrom, nye måter å forflytte seg på som blir viktige å utvikle, og den utviklingen må arkitektene være med på. Jeg tror også vi vil se mer felleskapsbaserte boformer også i forstedene – vi kan ikke fortsette å fylle eplehagene med små punkthus med dårlige, avgrensede uterom.

Linda V. Nielsen

Sivilarkitekt, Verte landskap – arkitektur, leder i Nord-Norges Arkitektforening (NAF)

– Hvordan ser du for deg arkitekturen i Norge de neste ti årene?

– Jeg tror tendensen mot et mer internasjonalt preg på norsk arkitektur, kanskje et mer homogent uttrykk, fortsetter. Et stadig større fokus på steds- og klimatilpassing vil imidlertid tvinge seg fram, og vi er nødt til å bli mer tilpasset alle klimautfordringene. Det vil påvirke arkitekturen og, ikke minst, uteområdene. Norge må ta førersetet på hvordan vi kan lage god arkitektur ut ifra disse forutsetningene.

– Hvilke nye prosjekter vil definere Nord-Norge arkitektonisk de neste ti årene?

– Urbaniseringen kommer også til Nord-Norge, men jeg er ikke så veldig bekymret. Det blir derimot spennende å se om vi får til økt urbanisering med tanke på utfordringene nevnt over. Klarer arkitekturen å ha et særpreg som tar hensyn til for eksempel solforhold og uteområder? Veldig mye som bygges ligner veldig på bygg i andre byer; en boligblokk i Oslo kunne i bunn og grunn like gjerne stått i Canada. Her i Alta har vi en oppegående entreprenørbransje som utvikler mange prosjekter selv, men samtidig er det nok litt forsinkelse i nord. En eventuell krise i markedet kommer nok litt senere hit, og da er den gjerne tatt brodden av. Det er i hvert fall ingen tegn til at behovet for boliger i de store stedene nordpå avtar.

Iwan Thomson

Landskapsarkitekt, Lala Tøyen

– Hvordan ser du for deg arkitekturen i Norge de neste ti årene?

– Etter å ha besøkt landskapsstudiene ved både AHO og NMBU er jeg sikker på at det neste tiåret vil handle om medvirkning. De som jobber med digitale tjenester, er mye mer frempå når det kommer til samskapning med brukerne der ute. De digitale er veldig frempå, og vi andre, i arkitektboblen vår, er litt bakpå. Jeg håper også at prosessene og prosjektene vi skaper tar opp og bringer estetikk og opplevelsesverdier på banen igjen, og at den tekniske funksjonaliteten må tre litt tilbake.

– Hvilke nye prosjekter vil definere landskapsarkitekturen de neste ti årene?

– Hver eneste landskapsarkitekt du spør vil snakke om det holistiske, om å jobbe helhetlig, og skal jeg trekke frem et eksempel, kan det være Elin Sørensens arbeider, som utforsker kantene mellom land og sjø. Et annet begrep jeg vil trekke frem, er metropolitan parks, byparken, der man transformerer områder og legger til nye kvaliteter, samtidig som man beholder de eksisterende. Økern i Oslo og trafikkspagettien der er et godt eksempel på et område som bør utvikles. Dette er tiåret der vi må vise at vi får til de store prosjektene, vi kan ikke bare snakke om grønne tak lenger, og the metropolitan park er et begrep jeg håper å høre veldig mye oftere på norsk fremover.

Anne Sofie Solberg

Student i arkitektur, AHO

– Hvordan ser du for deg arkitekturen i Norge de neste ti årene? 

– I dag lever vi på sett og vis to liv i to separate verdener,  den digitale og i den fysiske. Jeg snakker ikke akkurat om flyvende biler her, men skillet vil bli mindre, og man vil finne tydeligere spor av verdenene i hverandre. Samtidens blanke fasader er jo nesten et potensielt lerret for dette. Parametrisk design, design bygget på algoritmer, er noe mange viker unna, men er et verktøy der arkitektene må lære å styre prosessen, så den ikke blir autonom og kan misbrukes. Jeg er i denne sammenheng redd for at menneskeligheten, varmen og det taktile visner bort. Vi må henge med og sikre at formgivningen ikke faller hen til pre-aksepterte reguleringsnormer der arkitekturen blir redusert til et verktøy for å maksimere BRA for utbyggere. Netthandel er blitt stort, men jeg har ingen tro på byvandringens død. Snarere vil tilbyderne måtte tilpasse seg, noe som vil gi endringer i omgivelsene våre. Innen arkitektyrket vil prosessene bli annerledes ettersom verden blir mer kompleks, vi vil se mye mer tverrfaglig arbeid på grunn av dette. Når det kommer til bærekraftig arkitektur, vil det øke på grunn av et gunstig marked som vokser, og det faktum at bærekraft blir mer innøvd blant arkitektene.

– Hvilke nye prosjekter vil definere Oslo arkitektonisk de neste ti årene?

– Bjørvika vil være med å definere Oslo i stor grad, og større kollektivsatsning og ønske om en kompakt by rundt knutepunktene gjør at det bygges høyere og tettere. Politikerne må sørge for at denne utviklingen skjer med god kvalitet og ikke gi utbyggerne for frie tøyler. En annen retning er at Oslo vil vokse mot byer som Drammen, Fredrikstad, Hønefoss og Tønsberg, med Intercity-satsning og økt bruk av hjemmekontor. Høyhus i tre har jeg også troen på.

Kaja Kosonen Geiran

Interiørarkitekt, Cadi AS

– Hvordan ser du for deg interiørarkitekturen  i Norge de neste ti årene?

– Sett fra vår synsvinkel, som et kontor som arbeider mye med offentlige oppdragsgivere som stat, fylkeskommuner og kommuner, er det mange spennende ting som skjer. Det handler om bærekraft, som er så ekstremt viktig at vi ikke har noe valg. Gjenbruk og rehabilitering er spennende temaer og noe vi interiørarkitekter har jobbet mye med, det er ikke noe nytt for oss, men i den tiden vi lever i nå, må bærekraft være den store, overordnede tanken.

– Hvilke nye prosjekter vil definere interiørarkitekturen de neste ti årene?

– Allerede i begynnelsen av dette tiåret vil det åpne tre store kulturbygg i Oslo, noe som er spennende fordi det er prosjekter der interiørarkitektene har vært med tverrfaglig over lang tid. Deichman, Munchmuseet og Nasjonalmuseet er bygg det kommer til å bli mye prat rundt. Vi i Cadi har sammen med Kaels Studio vært del av et brukerutstyrsprosjekt på Nasjonalmuseet. Statsbygg leder brukerutstyrsprosjekt også ved Campus Ås og har flere tilsvarende prosjekter på trappene. Interiørarkitektens erfaring og kompetanse med brukerprosesser er en viktig premissgiver for at bygget skal fungere, og vi ser heldigvis at interiørarkitektfaget gjennom brukerutstyrs-prosjektene involveres i tidligere faser i prosjektene enn før. Jeg tror dette kommer til å prege offentlige prosjekter fremover. Vi jobber også med andre offentlige oppdragsgivere og opplever ofte at de ser til Statsbygg som en slags foregangsbyggherre.

Martin Høgh Olsen

Underviser ved Fakultetet for Arkitektur og Design på NTNU, nestleder i Trondheim Bolig- og Byplanforening, står bak Facebook-siden Arkitektur i Trondheim.

– Hvordan ser du for deg arkitekturen i Norge de neste ti årene?

– Både nasjonalt og lokalt tror jeg vi kan forvente oss en ny behersket nøkternhet, noe som jeg ser frem imot. Både i form og funksjon kler vi å være nøkterne. Vi har vært der før, og det er en disiplin vi i Norge tradisjonelt sett har vært gode på. Bærekraft vil selvsagt være et mantra, med lokale leverandører og norsk innovasjon. Jeg tror dessuten at gjenbruk og selvbygging vil finne sin naturlige plass. Trondheim er på mange måter en god indikator på utviklingen i resten av landet nå, fortsatt med en omfattende byutvikling og de store identitetsskapende prosjektene framfor oss.

– Hvilke nye prosjekter vil prege Trondheim de neste ti årene?

– Trondheim er kledelig sent ute, og jeg tenker det kan virke til vår fordel. Havnetransformasjon er etter hvert vel utprøvd, og det at Trondheim her ligger 5–8 år bak en by som Gøteborg, gjør at vi kan observere hva som åpenbart fungerer, ta relevante og gode valg i tur og orden, så vi får en god og menneskevennlig bydel på Nyhavna. Det vil blant annet skje ved en omfattende transformasjon av de enorme krigsminnene der nede. Dette er Trondheims enestående mulighet til å definere sin moderne identitet, hvor den historiske trehusbyen ikke lenger er premissleverandør. Ellers vil byggingen av KAMD-senteret ved NTNU Campus skape et helt nytt, kulturelt gravitasjonsfelt som vil forrykke balansen i byen; museumssammenslåingen TKM og Kunstindustrimuseet vil utvide sentrum ytterligere; Sluppen skal etableres som en egen teknologisk bydel og nye Trondheim Stasjonssenter gir oss en generøs portal inn og ut av byen. I tillegg gjenstår fremdeles enorme flekker med eiendomsutvikling. Det vinduet som åpner seg nå, gjør også at yngre kontorer vil kunne sette sine spor, jeg håper i hvert fall på det. Det igjen gjør Trondheim til det kanskje mest spennende stedet i Norge akkurat nå.