Arkitektnytt

Olje- og energidepartementet har bedt Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) utarbeide rapporten «Nasjonal ramme for vindkraft». Departementet vil gjennomgå NVEs forslag og høringsuttalelsene før det tas endelig stilling til politikken for vindkraft på land. Høringsfristen er 1. oktober.

NVE og Miljødirektoratet anslår ifølge NRK at det totale planområdet for vindkraft vi bli i underkant av 1600 kvadratmeter. Flere naturvernorganisasjoner mener imidlertid at dette estimatet er for lavt, og at det dreier seg om opptil 2000 kvadratmeter og stiller seg kritiske. Til sammenligning er Vestfold fylke omtrent like stort. Dette vil innebære inngrep i uberørte områder Det er blant annet derfor det er så mye bråk om vindkraft for tiden, med steile fronter mellom de som er for og de som er imot videre utbygging av vindkraftturbiner på land.

Regnskogene i Amazonas og Sentral-Afrika brenner, den globale oppvarmingen øker, været er uvanlig og Trump tar seg ikke bryet med å møte opp i klimasamtalene under sensommerens G7-møte. Spørsmålet om vindkraftutbygging har skapt et sirkulært dilemma. Vindkraft er i seg selv utslippsfritt, men det tar opp naturarealer som fanger opp CO₂. Det vil gå ut over artsmangfold og den totale mengden av natur.  

Råvaren er villmark

Blant dem som er imot, er landskapsarkitekt Rolf-Erik Poppe. Han har blant annet fartstid i Grindaker landskapsarkitekter i Oslo. I dag jobber han i Nord-Aurdal kommune og kjenner dermed godt til forvaltningen. 

– Det er ikke klimaendringer som er det største problemet, det er arealendringer og nedbygging av natur, sier han. – Dette er bit for bit-nedbygging. Det er offisiell politikk å ta vare på naturen, men vindindustriområdene gjør det nøyaktig motsatte. Vi tillater oss å si at vi skal redde verden ved å ødelegge naturen. Det er som å pisse i buksa for å holde varmen. 

Poppe har selv vært mye utendørs. Noe av engasjementet hans kommer som en følge av egne erfaringer i naturen. Han mener vindkraft er en utvinningsindustri der råvaren består av villmark.

– Jeg har vært mye i naturen, sier han. – Jeg har gått Norge på langs to ganger. Det jeg sitter igjen med etter de turene, er en enorm ydmykhet overfor naturen. Jeg har selv sett hvor variert den norske naturen er. Det er svært få land i Europa som har denne type ville områder. Det er dét som står på spill her. Vindindustri innebærer ikke å utnytte en ressurs, men å forbruke og ødelegge naturen. 

Bare tull

Vi har et spørsmål om NIMBYism på blokka. Skyldes motstanden mot vindmøller at de er stygge, bråkete og lite tiltalende for mennesker? Er det egentlig en kamp for å bevare rekreasjonsområder, snarere enn det økologiske kretsløpet? Poppe kommer oss i forkjøpet. 

– Debatten har i altfor stor grad dreid seg om er det rent visuelle, er det pent eller ikke, får hytteeiere ødelagt utsikten og sånne ting. Bare tull.

Poppe mener det er galt å bruke ordet «vindmøller», som om det var pittoreske kornmøller i Nederland det var snakk om.

– Det er turbiner, fastslår han. – Det er massive inngrep. Knauser som sprenges vekk. Jeg lurer på hvor det egentlig blir av mine kolleger i landskapsarkitektur og planlegging, sier Poppe. – Hvor søren er de? Hvis vi ikke gjør noe litt brennkvikt, mister vi naturen. Er det noe en landskapsarkitekt har ansvaret for, må jo dette være noe av det viktigste. 

Kommunene har i dag ingen vetorett mot vindkraftutbygging. Imidlertid har det ennå ikke oppstått en situasjon der en kommune har blitt pålagt å etablere vindparker når den selv ikke har ønsket det. Poppe reagerer på rekkefølgen dette har foregått på, og mener debatten om vindparker har sneket seg inn i offentligheten på en uredelig måte. 

– Dette er muligens tidenes største arealsak i Norge, sier han. – Men inntil nylig har debatten foregått på et kommunalt nivå. Kommunen er ikke sterk nok som aktør i dette spillet. At dette ikke har vært en nasjonal debatt før man har satt i gang, er pussig. 

Tør ikke si nei

Mange håper at regionreformen vil føre til en desentralisering av makt og en styrking av det fylkeskommunale nivået. Poppe, som selv jobber i en liten kommune, frykter at dette vil kunne føre til en ytterligere svekking av en statlig og fylkeskommunal kontroll over naturvernet. Han mener det er mange eksempler som viser at kommuner ikke makter å ta vare på sine egne arealer, og at faren er at profittmotivet kan bli førende for de som sier ja til utbygging. 

– Kommunene klarer ikke å si nei til vindparkene, for da sier de samtidig nei til store inntekter. Og det er jo kommunene som har ansvar for sin egen arealforvaltning. Mange tilfeller viser at de bryr seg lite om hva Fylkesmannen måtte mene. Så kommunene pusher på for utvikling. Ordføreren i Bremanger sa at kommunen har ikke råd til å takke nei til noen ting. Det er nok av eksempler på saker der naturen må vike for næringsinteresser, sier Poppe. 

Rapporten som forsvant

Poppe mener det er flere betenkelige sider ved prosessen som har ført til konsesjoner for vindkraftutbygging. Som eksempel nevner han en hendelse med MIljødirektoratets rapport «Vindkraft: Håndteringen av miljøhensyn i konsesjonsordningen – situasjonsbeskrivelse og anbefalinger», om NVEs praksis for å gi vindkraftkonsesjoner. Denne rapporten inneholdt kritikk av at NVE i visse tilfeller lyttet mer til utbyggernes egne konsulenter enn til Fylkesmannen og Miljødirektoratet selv.  Dette ifølge Teknisk ukeblad (TU). Men det lar seg ikke gjøre å søke seg fram til rapporten, verken med Google eller via Miljødirektoratets hjemmesider.

– Jeg har prøvd å spørre dem, men får ikke svar, sier Poppe. – TU skrev en sak om rapporten, der den framstilles som svært kritisk til NVEs praksis. Det rare er at direktør Ellen Hambro gikk inn på kommentarfeltet under saken og sa at rapporten slett ikke var så kritisk som TU skulle ha det til. Men rapporten ligger jo ikke på Miljødirektoratets hjemmesider! Ingen kan se hva som står der. Dette lukter lang vei. Her er det fristende å tenke at det har skjedd noe bak kulissene. 

Miljødirektoratet svarer følgende på mail etter henvendelse fra Arkitektnytt: 

«Henvendelsen gjelder en rapport som helt siden publiseringen har vært tilgjengelig via vanlige innsynsforespørsler. 

På nettsidene under miljodirektoratet.no har rapporten levd et noe omflakkende liv knyttet til skiftende organiseringer av nettstedet. Ut fra dette er det flere typer søk som dessverre ender i en tom lenke. P.t. kan rapporten nås her.»