Arkitektnytt

Under den tvetydige parolen «Hands off my Johnson» gikk nylig en gruppe arkitekturaktivister i protesttog mot Snøhettas ombygging av AT&T Building i New York.

Philip Johnsons postmodernistiske skyskraper har vært like forhatt som den har vært berømt, og derfor ville Snøhettas transformasjon vært fullstendig ukontroversiell - inntil nylig. Men stiler skifter, historisk bevissthet skifter, og hva som regnes som bevaringsverdig, skifter. Etter en bølge av bevaringsinitiativer for brutalismen er det postmodernismen som nå står for tur. Selv Norman Foster, en tidligere høyrøstet motstander av postmodernistisk arkitektur, har gått ut og sagt at AT&T Building må respekteres og bevares. 

Men hva betyr egentlig det? At AT&T skal slutte å utvikle seg og fryses i en nåværende tilstand? Er det den første utgaven av bygget som skal bevares, og skal den i så fall tilbakeføres? Slutter bygningen med dét å være et bruksobjekt her og nå, og løftes ut av tiden som et slags meta-objekt som skal fortelle om fortiden?

I Thure Erik Lunds dyster-morsomme roman Grøftetildragelsesmysteriet fra 1999 blir hovedpersonen drevet til vanvidd av nettopp slike spørsmål. Tomas O. Myrbråten har fått i oppdrag av Kulturdepartementet å skrive en betenkning om kulturminnevernet i Norge, «om kulturminnenes stadig minskende autentisitet i tiden i kraft av verningen». Han skal forsøke å skrive seg ut av det selvdestruktive paradokset, som han kaller det, der et objekt fremmedgjøres og mister sin autentisitet ved å opphøyes til kulturminne. 

I tiden frem mot det som blir et komplett mentalt sammenbrudd, utvikler Myrbråten tre alternative strategier for fremtidens bevaring. Til tross for Myrbråtens ironiske distanse, fremstår de som en troverdig spådom om vernedebattens utvikling i løpet av de 18 årene som er gått siden boken kom ut.

Den første av Myrbråtens strategier er døpt Kulturindustriens Egne Turisttilbud (KET). Dette er kommersielle og økonomisk selvfinansierende kulturminneprosjekter som fusjonerer kulturminner med andre programmer for adspredelse og næring i «såkalte totalopplevelsessentra».  Strategien Samtidskulturens Stedskunstneriske Framtid (SSF) handler om å skape et helt nytt kulturminne som fredes ved ferdigstilling, i visshet om at det én gang i fremtiden vil bli ansett som bevaringsverdig. «Det museale griper direkte inn idet kontemporære,» som hovedpersonen beskriver det lett foraktfullt med akademiske termer. Verneobjektet kan gjerne være «noe vi nå ikke betrakter som verdifullt», slik som en moderne enebolig, en bensinstasjon eller et gjenvinningsanlegg for søppel. 

En tredje strategi er kalt Industriell Kulturminnekunst (IKK), og Myrbråten beskriver dette som «nesten avantgardistiske kunstverk». Disse prosjektene ironiserer over og iscenesetter sin egen rolle som kulturminner, og skal dermed tekkes kverulanter (som Myrbråten selv) som er skeptiske til fenomenet kulturminner.  Disse vernestrategiene, uansett hvor parodiske de er ment, kan leses som et program for utviklingen av vernedebatten generelt, og ikke minst for den nye disiplinen «eksperimentelt bevaring», som er hovedtematikken i denne utgaven av Arkitektnytt.  

Å frede bygg i det de står ferdige (Operaen i Oslo ble fredet bare fem år etter at den var ferdig), å frede ukonvensjonelle verneobjekter (kulturminner fra oljebransjen er et tema i dette nummeret), å utvikle vern i tett samspill med andre kultur- og kommersfunksjoner (for eksempel Sentralen i Oslo, også omtalt i nummeret), kunstnerisk iscenesettelse av kulturminner (se omtalen av Fujiko Nakayas tåkelegging av Philip Johnsons glasshus bak i bladet), er alle tanker som er omsatt til handling de siste årene.  

Etter hvert som Myrbråten fortenkte seg lenger og lenger inn i kulturminneteoriens irrganger, endte han i kynisme og til slutt apati. Innenfor den norske arkitekturverntenkningen er det tvert imot - og heldigvis - en ny giv. Det er bra, for bevaring er et høyaktuelt tema.  Vi vet at vi skal bygge mindre og mindre nytt og gjenbruke mer. Stadig mer bygningsmasse blir vernet, parallelt med at transformasjonsbehovet er stort for å tilpasse bygningsmassen til morgendagens behov. Det legger igjen et enormt press på selve verneinstitusjonen. Satt på spissen kan vi si at i denne situasjonen er det bevaringen i seg selv som må bevares. 

PS: Denne lederen er den siste jeg skriver som redaktør av Arkitektnytt, etter tre år og 30 utgaver. Jeg vil takke bidragsytere, kolleger, debattanter, samarbeidspartnere og lesere for å ha gjort bladet levende og jobben givende. Og jeg ønsker NAL lykke til med å finne en ny redaktør som kan ta bladet videre og utvikle det offentlige ordskiftet i en utvidet arkitektstand. Takk for meg, og god jul!