Arkitektnytt

Tradisjonelt har arkitekten tegnet hus, offentlige og private, store og små, men dette endrer seg i takt med samfunnets behov og utvikling. På 1950- og 1960-tallet var det gjenreisningen og drabantbyene som primært var på dagsorden. På 1970-tallet ble arkitekten sterkt politisert og mange drev mer med politiske aksjoner enn å tegne hus. På 1980-tallet ble det stort fokus på det arkitektoniske uttrykket, om man skulle holde seg til det tradisjonelt modernistiske eller det mer figurativt og tilbakeskuende post-modernistiske.

I det siste ti-året er arkitekturbegrepet mer og mer blitt knyttet til samfunnsplanlegging med miljøverdiene som en viktig faktor. Arkitektur i dag kan knapt nevnes uten at disse verdiene blir tatt med. Dette tyder på at samfunnsdelen i arkitektgjerningen igjen er sterkt til stede, men ikke politisk fundert som på 1970-tallet. Arkitektorganisasjonene er særlig gode til å fremme denne delen av arkitektkompetansen fordi det gjør det lettere å promotere arkitektene ut i samfunnet. Ved å vise til at arkitektene er samfunnsengasjerte, kan man oppnå mer oppmerksomhet fra politikere og samfunnsplanleggere. 

Til tross for denne sikkert gode og samfunnsnyttige utviklingen, er det for den praktiserende arkitekten selve oppdraget som gjelder. Når arkitekten lukter oppdrag, er han/hun raskt på plass, uansett om oppdraget kan ansees som samfunnsnyttig eller ikke. Men burde det ikke være slik at arkitekten har et engasjement og et ansvar for alt som kan kalles «våre bygde omgivelser»? Med «våre bygde omgivelser» er selvfølgelig hele vår bygningsmasse med, og ikke bare det som skal planlegges og bygges nytt. For de arkitektene som er engasjert i for eksempel vernesaker og undervisning, faller eksisterende bygningsmasse naturlig inn som et engasjement, men mer sjelden blant praktiserende arkitekter, med mindre det resulterer i oppdrag. Et eksempel er de såkalte forlatte kulturbyggene. Disse finnes over alt i landet vårt, men særlig Oslo har de siste ti årene fått føle mangelen av forståelse for å bevare våre kulturbygg på bekostning av nybygg. Her har arkitektfraværet vært skremmende tydelig. Noen få arkitekter innenfor bevaringssektoren har glimtet litt til, og Peter Butenschøn og undertegnede har skrevet og holdt foredrag om «De forlatte kulturbyggene».

Det mest kjente eksemplet på et praktbygg som blir besluttet nedlagt og forlatt, er Nasjonalgalleribygningen i Universitetsgaten i Oslo. Det er nå ti år siden daværende kulturminister Trond Giske besluttet å legge ned Nasjonalgalleriet og flytte samlingene inn i et nytt Nasjonalmuseum på Vestbanen. Den gangen var det ingen som hevet røsten over et slikt fatalt og kulturløst vedtak. Men det var tre arkitekter som mente at noe måtte gjøres for å hindre at et av våre betydelige institusjonsbygg skulle bli tømt og glemt. Arkitekt Fredrik Torp, Kristian Vårvik og undertegnede arbeider fortsatt hardt for å få dette på plass. Det vi har opplevet i alle disse årene, er et totalt fravær av arkitekter. Ingen av våre kolleger har engasjert seg i å sikre at et arkitektonisk praktbygg og kanskje den viktigste bygningen for vår kunstarv skulle overleve og fremstå som et viktig museum videre inn i fremtiden. Kunstsamlingen er beskrevet som en ufravikelig del av bygningen og omvendt. Er ikke det et arkitektansvar og engasjement på et høyt plan? Å sikre denne bygningen har også et byplanmessig aspekt. Den står midt i det vi kaller for Oslos historiske sentrum. Der står alle de bygningene som vi forbinder med nasjonsbygging: kunst, kultur, vitenskap og statlig styring. I sin iver etter de fete oppdragene langs sjøkanten, har arkitektene glemt dette. 

Nå ser det heldigvis ut til at Nasjonalgalleriet kommer i mål som del av Nasjonalmuseet, men det er andre bygg som venter på en avklaring om ny bruk: det tidligere Samtidskunstmuseet (opprinnelig den gamle Norges Bankbygningen) i Kvadraturen, Deichmanske Bibliotek på Hammersborg, Veterinærhøyskolen på Adamstuen og flere. Arkitektens fravær oppleves også rundt forslaget til gigantsykehuset på Gaustad. Det gjelder hvor dårlig et høyhus passer for sykehusfunksjonene og i byplanmessig sammenheng, sett i relasjon til hvor mye bedre dette kunne passe på området Ullevål sykehus. Her kunne arkitektene være kreative, også før det blir oppdrag!