Arkitektnytt

– Marianne sa det viktigste, oppsummerte arkitekt Magne Magler Wiggen i MMW arkitekter engasjert, og pekte bort på instituttleder Marianne Skjulhaug ved AHO.

– Vi som arkitekter må jobbe for vilje til makt, og det bør være en overskrift for dette møtet. Det er det dette handler om, å posisjonere seg. Vi har mistet makt innen byggebransjen, nå må vi ta den tilbake, fortsatte han.

Anledningen var en workshop i Arkitektenes hus, den andre rundbordskonferansen i regi av NAL på kort tid, der arkitekter og fagfolk fra hele landet blir bedt om å ytre sine synspunkter. 

I invitasjonen het det: «Som alle vet, er kompetansekravet for ansvarsrett (for arkitekturprosjektering i tiltaksklasse 2 endret. Vi, som profesjon, må ha en offensiv holdning til hvordan vårt fag skal defineres i fremtiden. NAL mener at alle arkitekter må ta et kollektivt ansvar for arkitektfaget og arkitekturen. Derfor utfordrer vi til samtale og diskusjon, både om fagets innhold, og måten vi definerer arkitektur inn under ansvarsretten».

I andres hender

Møtet ble innledet av NALs president, Gisle Løkken, som mente at utviklingen har pågått i lang tid, men gått i motsatt retning av det arkitektene ønsker:

– Vi kan ikke være passive til dette, vi må alle ta ansvaret for hvordan vi ser arkitekturens fremtid, sa han, og viste til det konkrete eksempelet om endringen av ansvarsretten, der den massive motstanden fra arkitektene ikke en gang ble nevnt.

– Andre tar avgjørelsene for oss om vi ikke er med, sa Løkken, og listet opp NALs målsetninger:

* Hvordan snakker vi om vårt fag og hvordan definerer vi det?

* Øke antall arkitekter og kompetansen i det offentlige.

* Arbeide for at det utdannes flere arkitekter.

* Arkitekturkonkurranser og anskaffelser kan bli mer eksperimentelle og konseptuelle.

* Drøfte plan- og bygningsloven.

– Alle punktene henger sammen, og handler om hvordan vi snakker om og definerer vårt fag, sa Løkken. Han fikk støtte fra utviklingssjef i Arkitektbedriftene, Janeche Bull Borander:

– I framtiden er det behov for et felles og enklere budskap og argumentasjon, og å se på mulighetene for å utvide fagområdet, sa hun.

Bull Borander pekte på at dagens godkjenningsordninger har svakheter, og at de ikke dekker nye behov:

– Vi må tenke nytt her, det er fullt mulig at en enklere godkjenningsordning eller ingen ordning, som praktiseres i Danmark, er alternativer til å reversere endringene som er gjort, sa hun.

Per Christian Opsahl, generalsekretær i arkitektenes fagforening Afag, fortalte at resultatene av endringene i ansvarsretten, uten at arkitektene ble hørt, tydeliggjorde at arkitektene som bransje har store utfordringer når medlemmene blir angrepet utenfra. 

– Vi må bli enig om hvilket budskap vi vil fremme og stå sammen med et enklere språk, sa Opsahl og mente organisasjonene må gå sammen i et spleiselag om å kjøpe profesjonell hjelp til å skaffe politisk oversikt.

– Måten vi er organisert på er ikke optimal, og skal vi få gjennomslagskraft, må vi tenke nytt på dette, sa A-fags generalsekretær.

Høyskole vs. fagskole

Utdanning spiller en nøkkelrolle i hvordan morgendagens arkitektrolle vil se ut, og som representanter for de tre arkitekthøyskolene stilte OAF-leder Joakim Skajaa fra BAS, Marianne Skjulhaug fra AHO og senterleder Pasi Aalto fra NTNU Wood. 

Sistnevnte stilte spørsmålet om kvalitetskravene til fagskolene, som følge av endringen til utdanningskravet for å søke tiltaksklasse 2, er godt nok tenkt igjennom. Han viste lattermildt frem et utklipp fra studentavisen UA om at astrologi-studenter nå får fagskole-støtte fra Lånekassen.

– Skal arkitekter være endringsagenter, må utdannelsen endres. Vår utdannelse er forskningsbasert, og det må vi dokumentere. Det vi gjør må bakkes opp gjennom beinhard forskning, sa Aalto.

Marianne Skjulhaug kunne som leder ved Institutt for landskap og urbanisme fortelle at AHO «fikk hetta» da saken om ansvarsretten kom, og etterlyste en sterkere felles plattform for arkitektutdanningene i Norge. Uten ulike titler, utdanningstyper og så videre.

– Det er ingen tvil om at det har kommet nye lag som arkitekturen må ta inn og forholde seg til. Hvordan håndterer vi det? Skal vi trekke oss tilbake eller møte det offensivt? spurte hun retorisk.

– Vi må passe på at vi beholder tyngden mens vi beveger oss, la hun til.

Forsker ved AHO og prosjektleder i NALs fagavdeling, Kai Reaver, som har tatt del i ekspertutvalget rundt sentral godkjenning, var tydelig i sin sak:

– Arkitektskolene må ta kontroll over det markedet som oppstår rundt fagskoleveksten, sa han.

Aalto fra NTNU hørte godt etter ettersom forslagene til nye ideer kom til rundt bordet, men var ikke helt sikker på om alt burde med:

– Tar vi med alt det her, er det en 15 års utdanning! Om noen klarer å formulere hva som skal ut, tar jeg det gjerne med meg det, sa NTNU-lederen.

I feltet

Stammespråk var et ord som ble gjentatt hyppig gjennom møtet. Hvordan snakker arkitekturbransjen utover sitt eget område? Arkitekt og partner i MAD Arkitekter, Kurt Singstad, har selv åpnet en egen kommunikasjonsavdeling for nettopp å kunne knytte til seg personer og prosjekter utover i hele byggebransjen.

– Vi ser stadig oftere at arkitekter havner i den offentlige gapestokken fordi de ikke makter å kommunisere med andre. De holder seg til stammespråket, mens oppdragsgiverne vil ha et annet språk, sa Singstad.

Sidemann Magne Magler Wiggen mente at arkitektene ikke lenger har samme medbestemmelsesrett på grunn av nye entrepriseformer og endringer i plan- og bygningsloven. – Vi er redusert til teknikere, sa han.

– Mye arkitektur- og designarbeid vil bli tatt over av maskiner i tiden framover, og hva som blir regnet ut av dem er det ingen som vet. Men det er ikke godt nok for oss. Det må i større grad jobbes i team på skolene, for det er noe vi kan. Og vi må øve opp evnen til å lede, det er noe NAL må legge press på utdanningsinstitusjonene for å få inn. Arkitektene må bli de nye lederne, understreket Magler Wiggen.

Diskusjonen vil fortsette med høy hyppighet, skal man tro deltagerne rundt bordet i Arkitektenes hus.