Arkitektnytt

Det todelte spørsmålet jeg vil stille i denne forbindelse er følgende: Hva slags organisasjon er Oslo Arkitektforening - NALs desidert største lokalavdeling - og hvilke tiltak bør iverksettes hvis vi mener at OAF-medlemmene fortsatt skal ha en viktig rolle å spille i profesjonens liv også utenfor tegnestuene?

Historisk sett har det gått opp og ned med medlemmenes engasjement. I tider med få prosjekteringsoppdrag, kan OAF-aktiviteten blomstre; i dag opplever vi klondyke-tilstander på byggemarkedet. Samtidig befinner vi oss, som andre yrkesgrupper det er naturlig å sammenlikne seg med i samfunnsmessig og kulturell forstand, i en epoke hvor OAF som organisatorisk fenomen savner yrkespolitisk schwung, fagideologisk dristighet og solidarisk dugnadsånd, fellesaktiviteter som blir fortrengt av individuelle profesjonsambisjoner og næringsvett.

Med fare for å virke nostalgisk vil jeg trekke fram "dinosaurer" som Plan-gruppen på 1930-tallet, Oslo Byes Vels boligundersøkelse under og etter 2. verdenskrig i samarbeid med Oslo-arkitekter, PAGONs modernistiske byplaninitiativer i 1950-årene, aksjonsgruppen Kanal (1968-72), motpolene "Arkitekter mot EEC" og "Arkitekter for EF" i 1971-72, NALs opprettelse av Norsk Arkitekturmuseum i 1975 med OAF'eren Elisabeth Seip som første leder, kampen mot rivingen av Hammersborg skole, ildsjelene Økologisk Forum og Forum for sosial boligbygging - for å nevne noen tidligere milepæler. (Se Byggekunsts OAF-nummer 05/06 for flere positive eksempler.)

Et forbilde er Trondhjems Arkitektforenings inspirerende internasjonale Røros-seminarer, som har pågått annet hvert år i snart to tiår. Et annet oppmuntrende tegn i tiden er Vestfold Arkitektforenings arbeid med prosjektet "Arkitektur i skolesekken". Flere tiltak kan sikkert trekkes fram.

Men hva har OAF drevet med de senere år, når vi ser bort fra den omfattende 100-årsfeiringen?

En generasjonskløft?
Utover de tradisjonelle torsdagsforedragene - vesentlige begivenheter i seg selv - har det skjedd lite, og at verdensstjernen Zaha Hadid (17/10) meldte avbud i siste øyeblikk, bidro ytterligere til å svekke OAFs ansikt innad i profesjonen.

I løpet av den vellykkede - men en smule alderstegne - Hundreårsfesten i Oslo rådhus fredag 20. oktober snappet jeg opp noen synspunkter som kan fortelle litt om motsigelsene innenfor byens arkitektkrets. En anerkjent kollega i 40-årsalderen klaget over "68'erne" i standen som stenger veien for yngre arkitekter, de er "egenmektige pamper som bør tre til side og la sine etterkommere få slippe til". Han hevdet også at en hel arkitektgenerasjon - nyutdannet i begynnelsen av 1990-årene da arbeidsløsheten herjet - aldri har fått sjansen til å stå fram på den velbevoktede, ekskluderende prosjekteringsarenaen.

Og da jeg med bange anelser tok veien innom nachspielet i Arkitektenes Hus, iført min mørke dress, etter den storslagne middagen i rådhuset, hvor en munter bi-feiring åpenbart hadde pågått i flere timer, entret jeg en sal stappfull av unge arkitekter i hverdagsantrekk, og jeg tenkte instinktivt: Det var dette løfterike skikt som glimret med sitt fravær i Oslo rådhus. Fortell meg ikke at kuvertprisen var hovedgrunnen til at de uteble. Det må ligge noe annet og mer alvorlig bak deres stilltiende "boikott".

Det kunne være interessant å få vite hvor mange praktiserende arkitekter i Oslo-regionen det finnes som ikke er medlem av NAL, og følgelig heller ikke identifiserer seg med organisasjonen OAF. (20 prosent har vært antydet.) Hvis noen av Arkitektnytts lesere har et tall å komme med, ville undertegnede sette pris på en slik opplysning. Rekrutteringen til NAL går sin jevne gang. Mens AFAG, derimot, kan notere seg en betydelig vekst det siste år og nylig hilse medlem nummer 2000 velkommen med en gavesjekk (i skrivende stund er tallet oppe i 2031).

OAF må fornyes
Kanskje er tiden inne for å gjøre opp status og 1) arrangere et idéverksted, 2) intervjue de siste års OAF-ledere og styremedlemmer, 3) foreta en spørreundersøkelse blant OAFs ca. 1650 medlemmer for å lodde stemningen og 4) invitere beslektede yrkesgrupper i byggebransjen - kanskje sammen med NAL, AFAG og Arkitektbedriftene - til et granskende seminar om tverrfaglighetens rolleendringer (se utdypet forslag nedenfor)?

Det er kun fem år til NAL fyller hundre år, en historisk hendelse som i høyeste grad angår forbundets 14 lokalforeninger, men i og med at OAF utgjør om lag halvparten av NALs totale medlemsmasse, og administrasjonen befinner seg i hovedstaden, er det nærliggende å forvente at OAF vil bli spesielt utfordret som NAL-støttespiller i arrangementsforberedelsene.
Norske arkitekters landsforbund er summen av sine stedlige avdelinger; en lenke blir ikke sterkere enn dens svakeste ledd. Følgelig må vi alle gjøre en innsats for å endre situasjonen.

Er det en idé å oppfordre OAFs styrekandidater til å stille til valg basert på faglige erklæringer, manifester som forteller hva de står for og akter å satse på? Bør hvert styre sitte i to-tre år og ikke begrenses til ettårige perioder? Skal OAF-lederen lønnes slik at han/hun makter å løse sine oppgaver? Og trenger OAFs leder en deltidsansatt assistent for ytterligere å bygge opp under foreningens virksomheter i tillegg til OAFs kontorleder? (Se den sittende OAF-leder Alessandra Kosbergs tanker om dette i artikkelen "Fremtiden for Oslo Arkitektforening" i det nevnte Byggekunst-nummeret.)

Selv sysler jeg med tanken om å samle en gruppe OAF'ere til en workshop som eventuelt lanserer et styre med programmet "Arkitektens nye roller og arbeidsmåter". For det skjer vitterlig mye grenseoverskridende i yrket vårt for tiden, både når det gjelder oppdragstyper, prosjekteringsmetoder, forhold til byggherrer og marked, kontorstrukturer (se f.eks. Olav Ødegårdens artikkel "Kontorbyggeren" om fusjonen Link signatur AS i Arkitektnytt 09/06) og på det fagideologiske feltet. Med dette OAF-konsept mener jeg ikke at gjesteforelesningene med byggpresentasjoner skal bortfalle, men foredragsholderne kunne - parallelt med å vise hus og bebyggelser - også bli bedt om å belyse innovative roller i sin virksomhet.

"En forening er ingen selvfølge", skriver redaktør Ingerid Helsing Almaas i sin utmerkede lederartikkel "Medlem" i Byggekunst 5/06. "På tross av at mennesket i utgangspunktet er et flokkdyr, lever vi i en tid da mange fagforeninger og interesseorganisasjoner møter spørsmål om hva de egentlig kan tilby sine medlemmer." Og hun avslutter artikkelen ved å referere til "debatten om hva en faglig interesseorganisasjon skal være i Norge i 2006, og det er et argument for at det å komme sammen og forholde seg til utfordringer i fellesskap er en viktig del av ens liv, ikke bare som fagperson, men som menneske".