Som forventet
Rapporten fra First House (FH) hadde en høringsfrist på 4 uker. Når dette skrives er den for lengst over. Dersom en ønsker en demokratisk prosess, blir det å bomme på hoppkanten.
Selv om den er ment som en gjennomgang av organisasjonsmessige forhold, er hovedinntrykket at dette er 36 sider med relativt overflatisk konsulentprosa uten særlig vilje til å gå inn i de reelle faglige og fagpolitiske utfordringene NAL står foran. Det må tross alt være utgangspunktet.
De tilbakemeldingene som har kommet – fra direktør og noen lokallagsledere – er da også temmelig vage når det gjelder innhold. (Bortsett fra Per Ryghs grundige gjennomgang på arkitektnytt.no)
Langt over halvparten av rapporten inneholder forslag til rene organisatoriske og administrative endringer for at NAL skal bli en mer demokratisk og medlemsstyrt samfunnsaktør – som det heter. Det virker som en deler ut medisinen før en stiller diagnosen, og uten å forklare hvorfor den bør inntas.
Rapporten bruker i tillegg mye plass på detaljene, som tittelskifte (direktør/generalsekretær) og navneendringer av råd og styrer, og går så langt ned at en beskriver hvordan en skal stemme på møter.
Trolig engasjerer slikt bare en meget liten del av medlemmene på dette stadiet i prosessen.
Faktisk er rapporten viktigste bidrag – indirekte riktignok – at den minner oss om at NAL historisk sett ikke er organisasjon for individer, men for lokalforeninger. Det er jo derfor det heter et Landsforbund.
Det er selvsagt helt nødvendig å belyse forholdet mellom Josefines gate og lokalforeningene. Dette er NALs svakhet og styrke, og vil være gjenstand for diskusjoner så lenge den eksisterer. Om rapportens forslag betyr forbedringer av svak samfunnsprofil og slagkraft, er en annen sak.
Begge tidsskriftene skal legges under en styrket kommunikasjonsavdeling. Det er alle organisasjonskonsulenter og lederes våte drøm å kvitte seg med redaktørplakaten, og her framkommer ønsket relativt usminket - uten at konsekvensene belyses.
Når det gjelder Arkitektur N, som skal være et forum for arkitektfaglig utvikling samt en ressurs for et offentlig ordskifte, finnes det flere muligheter – som ikke belyses. Det å fjerne redaktørplakaten er definitivt den dårligste. Da blir nedlegging på en måte et bedre alternativ. Tidsskriftet kan fortsette som nå, men den beste løsningen er at NAL sammen med andre interessenter, bidrar til at det blir et frittstående foretak – likt det i Danmark og Sverige; enten som et aksjeselskap eller en stiftelse.
Det blir ikke redegjort for hvorfor en ønsker et vingeklippet Arkitektur N; for Arkitektnytt derimot er det begrunnet med at FH har fått meldinger om at bladet har hatt noen negative framstillinger av NAL. Bladet kan sikkert forbedres og innholdsmessig knyttes nærmere arkitektorganisasjonene, men det at noen er fornærmet, blir en meget dårlig grunn til å gjøre redaksjonen om til en heiagjeng for ledelsen. Forslaget virker dessuten datert.
Nærmest i en bisetning kommer det fram at en vil legge ned Biblioteket. Dette har mange prøvd på før, og argumentene er alltid at det en utgiftspost. At det blir sett på som landets beste bibliotek rettet mot arkitekter i praksis bli alltid underslått. Med en unik tidsskriftsamling er det en ressurs som bør utvikles til å bli en sentral del av en intern og ekstern informasjonssatsing.
Manglende samfunnskontakt forbedres neppe med flere kommunikasjonsfolk helt uten arkitektfaglig kompetanse. NALs styrke og arkitekters fortrinn ligger i utvikle relevante og nyttige prosjekter - som Ecobox og Bylivssenteret. Samfunnsmessig framstår de som meget troverdige rent faglig, og har dessuten politiske virkninger lang utover det utsendte spinndoktorer kan få til på mange Arendalsuker.
Rapporten foreslår en rekke tiltak som vitner om dårlig bakkekontakt. For eksempel tar arkitektskolene hvert år opp innpå 200 studenter, mens det er flere tusen som søker. FH mener allikevel at NAL bør bruke ressurser på å oppsøke videregående skoler for å markedsføre faget generelt. Her ville det vært bedre med en mer målstyrt aksjon over tid, for eksempel for å få større bredde - geografisk og sosialt - i inntaket.
Vesentlig fordi det her ikke er gjort særlige forsøk på å sammenholde tiltak og økonomi, vil det trolig ikke komme mye godt ut av en ny, langvarig og slitsom organisasjonsdebatt. I sin nåværende form er den uegnet som grunnlag for en omorganisering, og mitt råd vil være å betale FH-fakturaen og legge rapporten i arkivet.
På slutten av 60-åra holdt Cedric Price en forelesning i Helsinki om det epokegjørende Potteries Thinkbelt-prosjektet på sitt eleverte engelsk (han hadde studert i Cambridge); på bakerste benk satt en halvfull finsk arkitekt som ikke fikk med seg særlig mye, og på veg ut midt i foredraget ropte han høyt: «Go home Second Prize».
Det er godt mulig at jeg ikke helt har fått med meg hele rapporten, og fra min bakerste benk kan jeg også være fristet til å gå ut sammen med et: «Go home Second House».
Sven Erik Svendsen