Arkitektnytt

En selvoppnevnt jury har satt seg fore å etablere en norsk arkitekturkanon med arkitekturverk fra de seneste 50 år som skal være mønstergyldige, en målestokk som definerer det beste. En begrunnet kanon etableres fra tid til annen innen ulike fag. Harold Bloom forsøkte seg innen den vestlige litteraturen i 1994 og vakte berettiget diskusjon langt utenfor feltets indre krets.

Byggekunst har funnet tiden inne til en fagkanon som forutsettes å være fullstendig og tilstrekkelig. Med jurymedlemmer frontet på forsiden, må man forvente en grundig liste over fremragende norsk arkitektur de siste 50 år.

Redaktøren påstår at vi alle tar feil hvis vi er uenige i juryens valg. Kan det være et forsøk på selvironi når han omtaler juryen som «Norges fremste eksperter innen fagdisiplinen arkitektur»?

Det blir jo nærmest flaut når både korrekturen feiler (flere steder: Nils Lund og Kjell Slaatto) og utvalget har prioriteringer eller uteglemmelser av opphavsberettigede som virker slepphendte og tilfeldige. Gjort er som vanlig gjort, og dette blir altså stående som oppsummeringen av juryens preferanser.

Helt uforståelig for meg er forbigåelsen av Sametinget av vår fremragende kollega Stein Halvorsen. Et arkitekturverk som manifesterte Sameland med en spesielt talende løsning, tolket inn i landskap og samenes kultur med et sterkt og dypt originalt verk. Bygget er behørig priset og omtalt, blant annet med Statens byggeskikkpris i 2001. Halvorsen er hedret med æresmedlemskap i det The American Institute of Architects AIA som en av svært få nordmenn, i seg selv talende for det kvalitetsnivå som kjennetegner Halvorsens faglige innsats gjennom flere tiår.

Jeg synes vi må få en forklaring på hvordan man klarer å presentere tre verk fra 1997, med flere tilfeller av tre diskutable verk fra enkeltkontorer, uten at den strålende arkitektoniske manifesteringen av Sameland ble vurdert bra nok av juryen. Men for all del, jeg kan ta feil.