Arkitektnytt

Gunnar Aasen Rogne retter kritikk mot arkitekturopprøret 16. november 2022 i Arkitektnytt. Det er en god ting å gjøre. Han er en av svært få arkitekter som modig tør å stå frem og reflektere over sin egen situasjon og om standen sin – arkitektlauget – i lys av allmenheten sin økende mistro og mistillit til de norske arkitektene. Det blåser sterk kuling mot hele arkitekturfaget i Norge om dagen. Det må være stressende – for dem som står i stormen. Jeg tror ikke Aasen Rogne bør forvente at stormen stilner med det første. Tvert imot – mistilliten til norske arkitekter øker jevnt og trutt, uke for uke, måned for måned. Aasen Rogne har to hovedpoenger i sin artikkel, slik jeg tolker ham:

• Ikke-arkitektene vet ikke hvordan ett bygg blir til.
• Arkitektopprøret arbeider ikke gjennom demokratiske kanaler – derfor kan man ikke ta modernismekritikere på alvor.

Det er mye sannhet i begge påstandene til Aasen Rogne. Lekfolk vet ikke hvordan ett bygg blir til – og slik tror jeg det nok fortsette bør være. Arkitekturopprøret jobber heller ikke gjennom demokratiske kanaler – enn så lenge. Bevegelsen er tverrpolitisk og har ikke ressurser til å delta på premissene til dagens byggeprosesser. Likevel synes jeg at Aasen Rogne er litt defensiv.

Hva er årsaken til denne hetsen og kritikken dere blir utsatt for? Er det noe galt med arkitektene som blir kritisert eller er det noe galt med kritikerne som kritiserer? Jeg tror ikke det er noe galt med arkitekter i sin alminnelighet, men det er noe alvorlig galt med den underliggende modernistiske ideologien – som de aller fleste norske utøvere hengir seg til – bevisst eller ubevisst.

Aasen Rogne poengtere at arkitektene må være flinke med å snakke med fremtidige brukere, kunne presentere tegninger for byggherre og byggherreombud, skrive byggemelding, og kunne lovteksten og forskrifter. Det store spørsmålet mange av oss lurer på er: Hvorfor ser nybyggene i Oslo likevel så heslige ut? Hva har gått galt på veien? Det er mulig at arkitekt-rollen har endret seg mye de siste ti-årene til å bli en saksbehandler funksjon av mer byråkratisk art. Men det trenger det jo ikke fortsette å være slik?

Her har dere arkitekter ett betydelig ansvar for å rydde opp i uføret – helt på egen hånd. Selv om tegning av bygg og skjønnhet har havnet langt ned på prioriteringslisten - så trenger det jo ikke fortsette å være slik. Hvis prosessen med å lage ett bygg ikke gir flere muligheter enn å bygge fæl norsk «ny-funkis» må det jo være noe galt med prosessen. Det er mange steder hvor dette kan ha gått galt:

• Arkitekturhøyskolene i Norge tilbyr ikke solid skolering i tradisjonsbasert og klassisk arkitektur, mens ideologi-kursing i modernismens ideologiske grunnfedre og deres avarter blir viet mye plass. Studentene lærer Bauhaus-metode – som i praksis betyr eksperimentering uten forkunnskaper, samt konseptualisme – en abstrakt måte å lage bygninger av ideer. Hverken brukere, byggherre, byplankontor eller byggherreombud ser ut til å komme med innsigelser mot norsk «nyfunkis». Stemmer dette? Eller har de ikke noen relevante stilmessige alternativer? Eller tør de ikke spørre?

• Plan og bygningsloven samt byggtekniske forskrifter vanskeliggjør eller umuliggjør klassisk og tradisjonsbasert arkitektur og byplanlegging. De styrende bygningsdokumenter har blitt formulert i vår tid – antagelig av modernister. Det kan være at lover, forskrifter og bygningsveiledere fragmenterer byggeprosessen gjennom en myriade av spesialiserte krav - som i sum gir dårlige bygninger og dårlige bymiljøer. Arkitekten Atle Selberg observerte at «(…) de store konsekvenser aldri blir utredet, mens de små konsekvensene blir utredet til døde» (Arkitektnytt, 8. februar 2019)

• Byggesaksavdelingene hos kommunen består av modernister som presser igjennom en helt bestemt type bygningsstil (norsk ny-funkis). Dette finnes det mange eksempler på – selv i liten skala, i småhusbebyggelsen – på 2000-tallet jobbet saksbehandlere aktivt med å forsøke å presse gjennom «ny-funkis» stil ved ombygginger og nybygg i eldre boligområder.

Aasen Rogne skriver at han ikke kan ta arkitekturopprøret alvorlig, siden opprøret ikke jobber via vanlige demokratiske kanaler – som høringsuttalelser. Han om det. Vi som er kritiske til modernismen i arkitekturen tar Aasen Rogne og hans meningsfeller svært alvorlig. De synlige konsekvensene av å ikke ta arkitektur og byutvikling alvorlig nok, er påtrengende synlig for oss.

Skolene lærer ikke bort klassisk arkitektur til norske arkitektur-studenter, byplanleggerne har ikke lært klassisk byplanlegging, entreprenørene og utviklerne kan ikke klassisk arkitektur, og lokal-politikere har diltet etter denne bøtteballetten. Bortsett fra partiet Rødt – som har markert seg som en tydelig tilhenger av klassisk arkitektur og motstander av høyhus, så virker det ikke som de andre politiske partiene tror at arkitektur og byutvikling er viktige politiske saker. Det kan vise seg å være en feilvurdering. Arkitekturopprørere dekker antagelig ett svært bredt politisk spektrum.

Trond Åm understreket at opprøret skaper bevissthet om arkitektonisk kvalitet. Men bevissthet er ikke tilstrekkelig, det trengs handling. Sett fra opprøret sin side er kanskje det mest effektive virkemiddelet ved valg - å stryke politiske kandidater fra eget parti som ikke er lydhøre for kritikken mot norsk nyfunkis. En praktisk måte å løse dette på, kan være å publisere lister over alle politikere i byutviklingskomiteer og utvalg – som viser hva de har stemt for og imot i viktige byutviklingssaker. Så kan velgerne deretter selv velge – hvilke politikere de mener bør representere dem. Det vil være demokrati på sitt beste.

Men selv om man klarer å kumulere inn politikere med ønske om å sette skjønnhet og tradisjon øverst på dagsordenen, så er det likevel en lang vei å gå. For hvor finnes de arkitektene som kan tegne bygningene som befolkningen ønsker seg? Skal vi leie inn utenlandske klassiske arkitekter? Eller skal vi vente og skolere opp en ny generasjon norske fagfolk som kan jobbe tradisjonsbasert og klassisk?

Jeg kjører eller sykler ukentlig forbi Voldsløkka skole – som er under bygging på Tåsen, tegnet av SPINN arkitekter – ett selskap Aasen Rogne selv jobber for. Bygningen ser helt forferdelig ut. Skolen er dominerende, med uformelig utspring (Kultursal), fæl kubistisk ornamentering. Den bryter med alt av eldre bygningsskikk i området – som er godt bevarte og vedlikeholdte trehus fra 1920-tallet, og det bryter med det gamle gjenværende bygget på tomten, Heidenreichbygget – som er ett vakkert gammelt bygg.

Hvorfor tegnet dere slik? Var det bygningslover og regler som gjorde det nødvendig? I seksti år har norske arkitekter forventet at befolkningen skulle se bygninger og byer fra arkitektenes perspektiv. Jeg tror at den tiden er over nå – dere bør heller se bygninger og byer fra befolkningens perspektiv.

Anders Moen Hagalisletto