Vær så god, sitt
Det kan aldri bli for mange benker, mener Clare Rishbeth, som forsker på tilhørighet og steder der folk liker å være. I oktober kommer hun til Triennalen og NLAs høstkonferanse i Oslo.
Fra papirutgaven Arkitektnytt 08/2016
General Gordon Square, en park i Woolwich, en sørøstlig del av London. Mennesker med ulik etnisk bakgrunn sitter på benkene. En gruppe nepalske eldre kvinner på rad og rekke. «På en dag som denne,» sier en av dem, Chali Kumari Thapa, «når du beveger deg rundt i denne parken, hvis du ser tusen ansikter, så er det godt for deg. Mine forfedre pleide å si det.»
Arbeiderklassebydelen Woolwich har en mangfoldig etnisk miks, og har fått merke innstrammingspolitikken i Storbritannia de siste årene. Samtidig gjøres det investeringer, på grunn av en ny togstasjon som åpner i 2018, og General Gordon Square ble redesignet i 2011 av landskapsarkitektene Gustafson Porter. Plassen er blitt en «sosial, urban hage» med lange granittbenker vendt mot et stort, grunt basseng, der barn kan leke, og en enorm TV-skjerm som viser BBCs nyhetssendinger når det ikke er fotball-VM.
«Uten benkene ville alle vært litt mer bortkomne. De ville ikke snakket like mye. Det er god, gammeldags ansikt-til-ansikt prating,» sier Philip Coates, en annen flittig parkgjest. Sammen med en rekke andre benkesittere, er disse to med i en 18-minutters dokumentarfilm, «Alone Together, the Social Life of Benches» (2015), regissert av Esther Johnson. Filmen belyser tankene og minnene til brukerne av to London-parker i henholdsvis Woolwich og Sutton.
Brukerne deler sine historier om livet i parken og «filmmediets evne til å formidle følelser og erfaringer brukes til å fremheve hvordan det er å være på et sted, rytmen og strømmen av besøkende på stedet, og viktig-heten av design når man når man lager gatemøbler til hverdagsbruk», heter det på filmens nettside. Esther Johnson vil at filmen skal være som en fremmed som setter seg på benken ved siden av deg, ser på livet i parken, og «og bryter isen ved å starte en samtale».
Forskningen fantes ikke
Filmen «Alone Together» er en viktig del av forskningssamarbeidet «The Bench Project», som utforsker hvordan individer og grupper bruker offentlige rom. Leder for prosjektet er landskapsarkitekt Clare Rishbeth, som har forelest i landskapsarkitektur ved Universitetet i Sheffield siden 1998. Hun er opprinnelig fra Yorkshire og fikk sin grad i landskaps-arkitektur ved Leeds Metropolitan University. Diplomen tok hun i Sheffield.
21. oktober kommer Rishbeth til Oslo for å snakke om sine prosjekter. Hun er en av innlederne på NLAs høstkonferanse «Tilhørighet til landskap: Om å komme fra – om å komme til – om å komme tilbake». Konferansen henter i år sitt tema fra Oslo Arkitekturtriennale, som også har tilhørighet som sitt overordnede tema.
– På 90-tallet, før jeg ble akademiker, jobbet jeg i Vest-London, der andelen innvandrere er stor, særlig fra Pakistan, sier Rishbeth på telefon fra Sheffield.
– Jeg var ivrig etter å lære hvordan man ser på offentlige plasser i ulike kulturer. Jeg jobbet også ett år i Pakistan, og måtte vende meg til hvordan de bruker parkene, hva som foregår i byrommene. Hun fant lite informasjon eller forskning om dette, noe som gjorde det vanskelig å snakke om tematikken.
– Da jeg kom til Sheffield, begynte jeg å se nærmere på spesielt første generasjon innvandrere og deres erfaringer med å tilpasse seg en ny verden.
Gjennom årene har Rishbeth satt i gang flere prosjekter, blant annet Walking Voices, der man undersøkte erfaringene med lokale plasser hos første generasjons innvandrere i Sheffield, blant annet ved å la dem lese inn sine inntrykk og tanker på en opptaker, mens de var ute «i felten».
Bedre benker
«The Bench Project» er det ferskeste samarbeidet, der Rishbeth og hennes samarbeidspartnere har laget rapporten «Benches for Everyone. Solitude in public, sociability for free», som har munnet ut i et «Manifesto for the Good Bench» og en rekke forslag, «Making Benches Better: Points for Action». Forslagene de kommer med, dreier seg om folkehelse, sosiale erfaringer i byens nabolag, tilbake mot ensomhet og isolasjon, design av byrom, trygghet og vakthold, og tiltak mot trakassering.
– «The Bench Project» er et tverrdisiplinært prosjekt om «dyden ved å sitte». I Storbritannia har vi hatt debatter om hvem som skal få oppholde seg i byrommene, og om mennesker som jages bort – hjemløse som sover på benkene, tenåringer som samles og lager bråk, sier Rishbeth.
Hun ønsket å vise perspektivet til dem som bruker benkene, hvordan det kan være bra for helsa og virke inkluderende for grupper som føler seg utenfor.
–Vi ville undersøke hvordan folk benytter de offentlige rommene, hvordan de tilbringer sin tid der. For folk som ikke har arbeid, og andre som ikke har råd til å henge på kafeer, kan det være livsviktig å ha disse byrommene, slik at de kan komme seg ut, bli inkludert i byens liv. Og for at det skal skje, må de ha steder å sitte, steder de kan føle seg trygge, og der andre føler seg trygge.
Kan være naive
I dette arbeidet kan design og landskaps-arkitektur gjøre en forskjell, mener Rishbeth.
– Vi landskapsarkitekter ser gjerne på oss selv som de gode. Vi lager de gode plassene, beregnet på alle. Men vi kan også være naive. Vi liker natur, og er opptatt av å få natur inn i byrommene, men vi er ikke alltid like flinke til å tenke på hva andre folk vil ha, sier Rishbeth. For flyktninger og nyankomne innvandrere er de offentlige plassene i byen spesielt viktige.
– De fleste av oss har hjemmet som det faste punktet i tilværelsen, mens for nyankomne kan bosituasjonen være mer kompleks, og da blir byrommene desto viktigere. Miljøet må være gjenkjennelig og trygt, slik at man har rom til å være seg selv. Tilhørighet skapes når plassene er åpne for mange ulike former for aktivitet.
Dette koster penger, og i Storbritannia er det vanskeligere enn før å finne ressurser til vakthold og vedlikehold av slike plasser.
– Det kuttes i bevilgningene, og da gjelder det å nå fram med argumentene om de positive samfunnsmessige effektene av å ha trygge offentlige plasser.
Balansegang
Når det gjelder utformingen av byrom, kan også kundene være «vanskelige», er Rishbeths erfaring.
– Jeg snakker med mange landskaps-arkitekter som kommer innom universitetet her i Sheffield for å forelese, og de nevner ofte oppdragsgivere som er motvillige mot å ha benker, siden de frykter at det vil føre til ansamlinger og bråk. Oppdragsgiverne vil at plasser skal være innbydende, men ikke tiltrekke seg feil type folk. De er usikre på benker, de vil at brukerne skal like seg der, men ikke være der for lenge. Dette er en vanskelig balansegang for landskapsarkitekter.
Rishbeth fremhever nevnte General Gordon Square i Woolwich, prosjektert av Gustafson Porter, et prisbelønt kontor som liker å gjøre sitteplassene til en integrert del av landskapsarkitekturen.
– Det fine er at man da ikke kan fjerne benkene. Folk liker lange benker, siden det gir dem flere valg. Jo flere muligheter, desto bedre. På denne plassen kan eldre kvinner fra Nepal, menn som drikker, ungdom og barnefamilier alle sitte sammen, men de kan velge hvem de vil sitte i nærheten av, hvem de ønsker å komme i prat med. Og de kan se hvem som bor i nabolaget, avslutter Rishbeth.