Tomme sentre romler mest
Onsdag 9.mars inviterte arkitektene i Heimstadlære til seminar hos Fritt Ord om betydningen av, og fremtiden for, tomme lokaler på nærsentrene i Groruddalen. Problemstillingen er aktuell for byer og tettsteder over det ganske land.
Guro Voss Gabrielsen har hovedfag i samfunnsgeografi fra Universitetet i Oslo. Hun sluttfører for tiden sin doktorgradsavhandling om Groruddalssatsingen ved institutt for urbanisme på AHO og er ansatt som rådgiver for Bylab i Norsk Form.
Ulrika Staugaard og Siri Jæger Brudvik har foretatt en kartlegging av kjøpesentrene i Groruddalen og konkluderer, ikke overraskende, med at flere nærsentre sliter. De minste bukker under for de størstes tiltrekningskraft, det er en alles konkurranse mot alle.
Tomme lokaler åpner for debatt om så vel stasjonsområdenes fremtid som innholdet på sentrene. Og det er en potent diskusjon der mange vil ha et ord med i laget. For hva kan et lokalsenter anno 2011 være?
Til seminaret var invitert foredragsholdere med førstehåndserfaring fra ulike senterutviklingsprosjekter. Symptomatisk for dem alle er hvordan de griper fatt i lokalbefolkningen og søker etablere nye ideer for sentrenes fremtid gjennom bruk av kunst, kultur og arkitektur. Tiltakene har som mål både redde et senter fra den sikre økonomiske død og gi befolkningen sårt tiltrengte møteplasser. Det er i utgangspunktet en god tanke om sambruk, men den har sine problematiske sider.
Det fremste ankepunktet er at senterutvikling (og senterdød) er strukturelle problemstillinger, mens man primært har lokale virkemidler til rådighet. Når Groruddalssatsingen investerer i fysisk opprustning og nytenkning rundt sentrenes fremtid, så fremkommer mange gode ideer. For eksempel griper man på Furuset senter fatt i bibliotekets rolle som offentlig rom, Haugerud senter er tegnet på nytt gjennom en Europan-konkurranse, på Veitvet senteret tar man skrittet med å gi såkalte ”kreative virksomheter” rimelige huseleie mot at de deltar i revitalisering av senteret, mens på Romsås senter etablerer man det såkalte ”Kunne-senteret” etter modell av Idea-store i London.
Å bygge på lokale krefter og satse på eksisterende næringsklynger er trolig veien å gå for mang en bydel i Oslo eller mindre norsk by, men alene blir det neppe nok. Man må ikke glemme at det er kompetansen Stovner-, Alna- eller Tveitasenteret - for ikke å snakke om Metro senteret i Lørenskog, fremlegger i kommersiell senterdrift som gjør at nærsentrene må legge om stilen dersom de skal ha neon sjanse til å overleve. Det er med andre ord ikke en opprinnelig egenvilje fra småsentrene, men en dyd av nødvendighet, som fremtvinger situasjonen. Jeg ser ingen grunn til å trekke i tvil at vi trenger nærsentre, om ikke annet så som møteplasser for dem som bor i området rundt. Spørsmålet er snarere hvordan man kan unngå å slå hverandre i hjel med all satsingen på kunst og kultur? Og hva skal de kreative virksomhetene gå sammen med? For det er uansett om man liker det eller ikke, slik at disse sentrene primært er på private hender og må fremvise en eller annen form for inntjening etter hvert.
En utfordring i Groruddalen er samarbeid mellom de ulike nærmiljøene, mellom sentrene og mellom bydelene. En enda større utfordring, men ikke mindre nødvendig, er hvordan Oslo kommune kan ta fatt på et samarbeid med sine nabokommuner. Sistnevnte gjelder så vel boligbygging som senterutvikling.
gvg