Arkitektnytt

De tre arkitektdisiplinene og det nødvendige samspillet dem imellom har fått en mengde festtaler, men også et par kalddusjer i løpet av de siste årene, spesielt i forbindelse med sammenslåingsprosessen. Mens festtalene oftest har dreiet seg om felles fronter utad – arkitektfagene må stå samlet i byggebransjen – uttrykte debatten om sammenslåingen også en frykt for at de enkelte disiplinene kan miste sine egne tilkjempede handlingsrom. Mangelen på beskyttede titler og klart definerte kompetanseområder gjør at man også oppfatter hverandre som konkurrenter.

I hovedsaken i dette nummeret ser vi på samspillet mellom interiørarkitekter og arkitekter. Mens samarbeidsklimaet mellom NAL, NIL og NLA nå er preget av en aktiv vilje til felles satsinger, og jubelen fortsatt gir gjenlyd i messingplatene i Mills mat- og merkevarehus, ønsket vi i dette nummeret å flytte blikket mot dialogen som utspilles mellom interiørarkitekter og arkitekter i praksis, i prosjekteringen og ikke minst konkurranse- og anbudsformene.

Vi ville ta for oss et prominent, nytt bygg og snakke med både arkitekt og interiørarkitekt om samarbeid, holdninger, grenseoppganger og respekt mellom fagene. Vi håpet at vi skulle klare å få de forskjellige til å snakke åpent om både utfordringer og utviklingsmuligheter, begge nødvendige for et sunt samarbeidsklima og bedre praksis. Veien til en sånn sak skulle bli vanskeligere enn vi trodde, til tross for at vi gjennom årene har mottatt flere tips om krevende prosjekter.

Tilfeller der partene blir konkurrenter, heller enn samarbeidspartnere, er selvfølgelig delikate, og det er ingen selvfølge at fagfolk ønsker å la seg intervjue om slikt. Det fikk vi erfare, og i løpet av prosessen opplevde vi at flere takket nei, og noen begynte sågar å rasle med advokatsabler. Lettelsen var derfor stor over at både arkitekt og interiørarkitekt var villige til å snakke om det nye Deichman Bjørvika – riktignok ikke et «problemeksempel», men derimot et prosjekt som begge parter omtaler som et vellykket samarbeid.

Den kronglete veien frem til en sak viser dessverre med tydelighet et voksende problem i bransjen, og det er noe som minner om en institusjonalisert frykt for en åpen samtale. Redselen for å oppfattes som vanskelige og vrange i nåværende og fremtidige oppdrags giveres øyne henger over fagfolkene, og offentlige oppdragsgiveres direkte krav om å kontrollere og godkjenne utsagn fra de prosjekterende, gjør at den offentlige samtalen blir begrenset til ensidig festtale, mens utfordringer henvises til sladder på bakrommet. Der, i lukkede fora innad i hver enkelt disiplin, blir utfordringene fort til urokkelige fordommer.

Selv om vi alle har arkitekt i navnet, burde det være ukontroversielt å anerkjenne at det finnes grunnleggende forskjeller fagene imellom. Det bunner i forskjellige utdanninger, profesjonshistorier og diskurser. Ved å respektere og løfte frem forskjellene, kan grunnlaget for samarbeid og utnyttelse av forskjellig kompetanse bli bedre.

I intervjuet med en av Deichmans arkitekter, Einar Hagem, kommer han med et hjertesukk om at samtalene mellom fagene kanskje bør starte allerede i studietiden. Hans poeng, å innlemme interiørarkitekturfaget i Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, er interessant. Ikke nødvendigvis for at fagene skal bli likere, men for å tidlig anerkjenne hverandres forskjeller og skape en plattform for konstruktivt faglig samarbeid om helhetlige prosjekter – på hver disiplins premisser.

Martin Braathen, redaktør