Utrydningstruet
Fakta om
Hausmanssgate 40
- Bokollektivet er organisert i et samvirke.
- Alle beboerne utgjør styret, og fellesmøtet tar avgjørelser som angår.
- Vedtektene ligger offentlig tilgjengelig på www.vestbredden.net
- Fellesmøter avgjør den månedlige husleien som for tiden ligger på 500
- Plan- og bygningsetaten har ikke dokumentasjon på når bygården er oppført. Byggetillatelsen ble gitt i 1880.
- Tomteareal 346,2 kvadratmeter, bygningsareal eksklusive kjeller og loft 607 kvadratmeter bruksareal (BRA).
- Ifølge folketellingen i 1910, bodde det den gangen 36 mennesker fordelt på de ni boenhetene i bygården.
Den tre etasjer høye bygården med adresse Hausmanns gate 40, bygget en gang på 1880-tallet, skiller seg ut fra de omkringliggende murgårdene. Førsteetasje er dekorert med fargesterke veggmalerier. To bannere henger på ytterveggen, og oppunder gesimsen mellom første og andre etasje, står det «We know your capitalistic paradise». Fasaden er drøyt 14 meter bred, skilt fra biltrafikken i Hausmanns gates østgående løp med et snaue to meter bredt fortau. «Her slutter Norge,» står det på muren der en ringeklokke hadde vært naturlig å skru opp.
Situasjonen for bo- og arbeidskollektivet er hva man kan kalle prekær. I mai i år godkjente Oslo bystyre byrådets salg av huset og tre andre eiendommer i kvartalet. Da var det for lengst allment kjent at kjøperen, eiendomsselskapet Urbanium, ønsket å rive Husmanns gate 40 for å bygge et nytt og høyere hus på tomta.
Vestbredden bo- og arbeidskollektiv er mot rivningen. Noen av årsakene til det er åpenbare. Som at rundt 15 mennesker bor og lever der, og det faktum at nåværende og tidligere beboere har brukt tid og penger på å vedlikeholde og rehabilitere bygården i 17 år.
Plass til alle
Leiligheten han bor i, er gjort om fra en to-roms leilighet til en ett-roms med åpen kjøkkenløsning. Han har selv revet to vegger, fjernet en himling, avrettet gulvet, helsparklet en vegg, gipset inn vinduskarmene og lagt parkett og vinyl på gulvene.
– Men ingenting her er fancy eller kostbart, og det er veldig forskjellig fra leilighet til leilighet hva som har blitt gjort. Stort sett holder det vann alt sammen. Jeg mener det er et problem i dagens samfunn at man kaster det som ikke fungerer, man reparerer ingenting lenger. Det smitter over på menneskesynet. Vestbredden er en politisk motreaksjon. Ingen, verken bygg eller mennesker, er verdiløse. Det skal være plass til alle. Hvor som helst, sier Eddie.
Bo- og arbeidskollektivet har bygget om boenhetene i både i for- og bakgård. De fleste av de opprinnelige ni boenhetene er delt i to, slik at nesten alle enten deler kjøkken eller bad med toalett eller begge deler. I den bakre bygningen er det felles toalett i første og tredje etasje og kjøkken i hver boenhet. Disse kjøkkenene er installert ved hjelp av kollektiv dugnad i årenes løp. I forgården er det toalett og bad i flere etasjer, men beboerne deler kjøkken. Det er tre fungerende dusjer i gården.
Husmøtet avgjør
For å bli beboer dukker man rett og slett opp på et husmøte og spør om det er noe ledig. Og det er det av og til. Det annonseres ikke, at det er ledig rom, går via jungeltelegrafen. Hvis man blir ansett som en seriøs søker, stemmer allmøtet over om du får bli.
– Har dere kriterier?
– Vi ser på hvilken kompetanse som trengs på huset, søkerens boligbehov og hva vedkommende selv ønsker å bidra med, forklarer Eddie. – Vi prøver å dele på kunnskapen vi har fått i løpet av tida her. Alle beboerne bør være i stand til å utføre vedlikehold.
Faglært vedlikehold
Hausmanns gate 40 ligner ikke på noen andre bygårder i Oslo sentrum. Alle detaljer er preget av hva huset er, og hvordan det er blitt brukt. Den originale, doble tredøren inn i til portrommet har en så tett opphopning av gamle stifter at de har gitt døren en ny og taggete, rusten overflate. Portrommet fører inn i en asfaltdekket bakgård, cirka 80 kvadratmeter stor, inkludert en garasje fra 1931, utført i steinmur. På garasjens langvegg går en trapp skrått opp til en terrasse i heltre, bygget på garasjetaket i 2014. Paviljongen er solskjermet med en gjennomhullet kamuflasjeduk. Bakgården henger sammen med forgården.
I andre etasje i indre gård bor Eddie R. Han var med da Boligaksjonen okkuperte huset i 1999, men kun som aktivist. Det skulle gå noen år før han ble stemt inn som beboer på et allmøte i 2007, etter å ha bodd en stund på en sofa i kollektivet etter et samlivsbrudd. Han er tømrer, jobber for et entreprenørfirma i Oslo og er blant de mange håndverkerne som har bidratt med faglært vedlikeholdsarbeid i bygården helt siden starten.
– Man tar opp både prinsipielle og dagligdagse ting, i tillegg til alt av dugnader, aksjoner, konserter, innsamlinger, sånne ting.
– Har dere en ruspolitikk?
– Ja, vi tolererer ikke bruk av harde stoffer. Og det er ikke lov med vold på huset, det blir slått ned på uansett, da er det ikke noen ny sjanse.
Det er ulikt hvor tungt det boligpolitiske prosjektet veier for den enkelte beboer, forteller Eddie.
– Noen trenger bare tak over huet så de kan fungere i hverdagen. Ulike folk har ulik dynamikk sammen. Når man bor helt aleine, ser man ikke sånne menneskelige samspill annet enn på jobb eller på skolen. Her må man forholde seg til den type ting. Det er korrigerende, noen ganger, men ikke alltid.
Eddie mener det politiske prosjektet er viktig for motivasjonen. Kollektivet skal fungere, også nå når framtiden er usikker for kollektivet.
– Av og til må man faktisk kjenne etter hvorfor det er viktig. Det må være viktig, ikke fordi noen andre sier det. Hvor mye man orker å engasjere seg, er det springende punktet.
Savnet atmosfæren
Cato Nilsen har nettopp flyttet inn i bo- og arbeidskollektivet. Han har rukket å slipe gulvet på kjøkkenet og male langveggen i stuen. Det er ikke første gang han flytter inn. For tretten år siden bodde han i en av kjellerne med en kamerat.
Nå er kjelleren gjort om til verksted, og hussoppen der nede er for lengst borte, etter flere omganger med rehabilitering og fuktfjerning.
Nilsen har flyttet fra en leilighet i Hegdehaugsveien med en leie på 8000 kroner for 21 kvadratmeter. Nå har han rundt 35 kvadratmeter pluss flere felleslokaler og ikke minst et miljø han setter stor pris på.
– Jeg er veldig glad for å kunne komme tilbake, har savnet dette stedet helt siden jeg flyttet ut. Og i denne prosessen synes jeg det er viktig at det bor folk her.
– Så folk har flyttet ut som resultat av den usikre situasjonen?
– Ja, det har de. Folk har brent seg litt ut som resultat av dette her, det er vel en fire-fem som har flyttet.
– Hva er det du har savnet?
– Atmosfæren, folkene, dette er litt utenfor alt og utenfor Oslo, jeg er ikke redd for noe her inne, for å si det sånn. De fleste her har tross alt noe, alle har sitt, det er derfor vi er i dette miljøet. Da kan vi ikke ha mennesker her som ser ned på andre. Få her ville ha passet inn i A4-samfunnet. Jeg vil at dette huset skal bestå, og jeg er heldig som kan få bo her nå og bidra med å holde ting ved like. Det må ikke forfalle, det er viktig, sier Nilsen.
Enkel standard og lavt forbruk
Fordelene ved å bo i et bo- og arbeidskollektiv er mange. Kjenner man naboene sine, trenger man ikke ha en regel på hver minste lille ting, forklarer han.
– Vi lager mat sammen, spiser sammen, fikser opp sammen. Jeg har aldri murt i hele mitt liv, men det har jeg lært meg her. Det var jo vanlig å leve sånn før i tida. Besteforeldra mine for eksempel, de levde sånn.
Enkel standard og lavere forbruk. Det er jo ikke akkurat noe nytt. Trengte du noe, måtte du fikse det sjæl. Det gir meg mye å ta vare på det huset jeg bor i.
– Men dere eier jo ingenting her og bruker tid og krefter på noe som ikke er deres? – Det er uselvisk, sier Luna, hun har bodd i huset i flere omganger, og var 19 år første gangen hun flyttet inn. I dag er hun på besøk her med datteren sin.
– Det er for at andre også skal få mulighet til å bo her, bo sånn, og det er for å sette et eksempel for samfunnet, vise at det er mulig, sier hun.
– Det er ikke viktig om man skal bo her i tre måneder eller i tre år, skyter Kjetil inn. – Det er ting som skal gjøres uansett.
– Når drivkraften ikke er egne behov, hvor kommer den fra da?
– Det handler om å skape en positiv motkultur til den kapitalismen som råder, sier Luna.
– Folk fordummes fordi de ikke får noe ansvarsfølelse og ikke blir satt i stand til å skape seg sitt eget, sier hun.
– Det er så mye kunnskap om håndverk som forsvinner, legger Kjetil til.
Slik begrunner Urbanium rivning:
I kommunens salgsprospekt fra 2014 er Vestbredden omtalt som en «tålt okkupasjon» som kommunen fraskriver seg alt ansvar for.
I takstdokumentet skriver selskapet BER bygg og eiendomsrevisjon at det er «mest hensiktsmessig å renovere/istandsette» Hausmanns gate 40.
Urbaniums vurdering er en annen. Planen deres er at første og andre etasje skal kunne fungere som et bokollektiv med felles stue- og kjøkkenområder. Urbanium har formidlet at det er opp til Oslo kommune hvem som får søke om plass i det.
Markedssjef Mona Bjørkli skriver i en epost:
«Slik vi tolker byøkologi, betyr det blant annet en ekstra miljøinnsats. Et nytt bygg kan være et hjem for flere enn i dag uten at det krever mer energi.»
Bjørkli skriver også at Urbanium mener kvartalets samlede miljøpåvirkning blir mindre ved at bygningene er nye og energieffektive.