Arkitektnytt

Tenk deg at du er en skyskraper. Tenk deg at du er 200 meter høy og har slått rot på Fornebu, blant en rekke forretningsbygg som følte seg store og karslige før du kom. I tillegg er du blå i huden, mens naboene er en gjeng som har bestemt at grått, hvitt og koks er det som gjelder. Man kan bli trist og traumatisert av mindre.

Heldigvis har ikke skyskrapere følelser. Deres lodd er å tjene menneskene. Vi kan sette pris på dem, men ikke hvor som helst. I Norge har vi klart oss uten. Våre desidert høyeste konstruksjoner står i Nordsjøen. Men tidene skifter, Oslo er blitt en storby, og vi skal bygge høyt rundt knutepunkter for å redde vår moderne sivilisasjon fra klimatisk sammenbrudd.

Det største knutepunktet av dem alle er Oslo S. Der står det allerede et par halvhøye tårn, flere er under planlegging, og det er greit. Storbyer med ambisjoner må ha et CBD, et Central Business District. Her kan man dyrke skyskraperen som form, speile seg i hverandres fasader, og skape minst mulig skygge for resten av byen. Her kan tårnene «snakke» med hverandre, som en del arkitekter liker å si, og hvis man legger en god plan, kan det også bli et velfungerende byliv på gateplan.

Resten av byen klarer seg bedre uten bygg på 100 eller 200 meter. Trenger du bevis, er det bare å sjekke hvilke urbane områder som er attraktive å bo i. Enslige tårn med boliger kan fungere i kompakte urbane miljø, men vellykkede byer med kvartalstruktur klarer seg fint uten.

Ingen tårn bør være alene. Likevel har vi sett flere prosjekter – foreslåtte og igangsatte – de siste årene, også her nordpå. I Gøteborg har man lagt det 80 meter dype fundamentet for Karlatornet, tegnet av  Skidmore, Owings & Merrill, som skal rage 245 meter over et relativt flatt område. I Danmark er planene klare for Bestseller Village & Tower (Dorte Mandrup Arkitekter), som skal ligge langt ute på landet ved Århus og strekke seg 317 meter over det flate landskapet. De er på offensiven, tårnbyggerne.

Denne høsten er vi blitt presentert for en norsk utgave av det ensomme tårnet. Planen er at det skal strutte på Fornebu, et sted der mye av byutviklingen ser ut til å være utført med bind for øynene. World Ocean Headquarters, tegnet av svenske Wingårdh arkitektkontor, skal bli 200 meter høyt og huse verdens ypperste miljø innen havforskning. Nina Jensen, tidligere sjef i WWF, Verdens naturfond, skal lede det hele, og hun sier til Aftenposten at det haster: «Vi har ingen tid å miste. Hvis vi skal sikre havet og miljøet for framtida, må vi handle raskt. Vårt mål er at Verdenshavets hovedkontor kan reguleres så raskt som mulig, slik at det kan være ledende i gjennomføringen av viktige prosesser i bærekraftsagendaen, Erna Solbergs havpanel og FNs tiår for havforskning.»

De forskningsmessige ambisjonene er imponerende, men argumentasjonen er latterlig. Skal vi tolke dette som at hele havforskningsprosjektet blir skrinlagt hvis ikke Bærums politikere gir grønt lys til et blått tårn på 200 meter? Her kan Kjell Inge Røkke risikere å stå igjen som en furten milliardær når prosessen er over. Han risikerer også, sammen med Nina Jensen og miljøambisjonene, å fremstå som likegyldige til god, miljøvennlig byutvikling.

I denne utgaven av Arkitektnytt intervjuer vi bokaktuelle Peter Butenschøn, og spør blant annet hvilke prosjekter som oppsummerer Norge per 2018. Arkitekten trekker fram flere «unødvendig arrogante bygg» som ikke bryr seg om omgivelsene. Han kaller «Det store blå» på Fornebu en miljømessig katastrofe.

Og hva med symbolikken? Havet er flatt, og vi vil unngå at det stiger, så hvorfor i all verden velger man ikke et blått bygg som ligger rolig i landskapet? Hvem vet, kanskje kan man redde verden like effektivt fra kontorer i horisontale bygg. Og hva om man tar en ekstra runde og gjør havsenteret til en sentral del av god byutvikling på stakkars Fornebu? Dét er også branding.