Arkitektnytt

Da en nyutdannet Axel N. Sømme kom hjem fra England til Bergen i 1976, gikk han idealistisk til verks og jobbet et år som byggeleder og organisator for Selegrend boligbyggelag i Åsane.

– Vi ville lage et alternativ til den gjengse boligbyggingen, et idealsamfunn, der de som flyttet inn skulle være et gjennomsnitt av Norges befolkning, med handi­kappede, enslige og rørleggere, ikke bare akademikere, selv om mange av dem var interesserte, sier Sømme til Arkitektnytt.

Selegrend var et Cubus-prosjekt, og Sømme drev eget kontor fram til 1983, da han omsider gikk inn i Cubus. Kontoret som ble stiftet i 1972, besto den gangen av fem personer. I dag er Cubus et av Berg­ens største kontorer.

Siden 1982 har Sømme vært med på å forme mange av Berg­ens offentlige rom. I 2002 gikk Statens byggeskikkpris til Berg­ens byrom, med Sømme og Cubus som en viktig aktør. Kontoret sto bak både Ole Bulls plass, Olav Kyrres gate, Vågsallmenningen og Vetrlidsallmenningen. Senere kom blant annet opp­dateringen av Strandgaten og Festplassen.

Rom for kunst

Et markant trekk ved byrommene i Bergen er at man har trukket inn kunstnere, og Sømme har vært sterkt engasjert i det tette samarbeidet mellom landskapsarkitekt og kunstner. Ifølge ham ble kimen til denne typen samarbeid sådd på begynnelsen av 80-tallet, på Nordnes. 

– Det var på mange måter helt nytt. Nøstet, Verftet og Kloster­et på Nordnes var et saneringsområde. Få ville bo der. Vi mente stedet hadde ressurser, så vi samlet håndverkere og arkitekter som bodde i området, og da kom kunstnerne også med. Dette var lenge før Kunst i Offentlige Rom (koro, journ.anm.).

Om sitt engasjement for samarbeid med kunstnere, trekker Sømme også inn sin utdanningsbakgrunn fra Leeds, der han ble uteksaminert i «urban design and planning» i 1976.

– Det var et flerdisiplinært studium, så vi jobbet sammen med kunstlinjen. Jeg tok dette med meg til Nordnes, vi fikk dialog på tvers av fagdisipliner og utnyttet både menneskelige og fysiske ressurser bedre. Kunst er senere blitt en grunnpilar i de offentlige byroms­prosjektene i Bergen, men det var på Nordnes vi fikk det til først.

Når kunstnere involveres i utformingen av et byrom, oppstår det en brytning, en spenning og en undring vi gjerne mister ellers, mener Sømme. Stedet kan leses på nytt hver gang man er der. I Mo i Rana skjer dette helt bokstavelig, med Laila Stiens dikt fra «Av Jern», skåret i stålplater som er lagt inn mellom steinhellene i gangstien ved sjøfronten. Forfatter og oversetter Stien er oppvokst i Rana, og diktsamlingen «Av jern» kom ut i 2008.

– Man har en historie rundt Jernverket i Mo i Rana, som lenge var preget av forurensning. Nå ser man på historien med stolthet, og diktene skaper en undring og stolthet. På en tåkete dag har ordene en ny mening, og humøret bestemmer hva du leser inn i ordene. 

En av Sømmes ambisjoner er at byrom og plasser aldri skal være «ferdiglest».

– Stedene vi lager skal ikke fortelle ferdige historier. Vi håper at noen av plassene våre skal få samme funksjon som i italienske byer, de skal vare lenger enn byggene rundt. Plasser er ikke som bygg, det stilles andre krav til dialog i offentlige rom. Byen bestemmer over plassen. Samspillet mellom gående, syklister og bilister er en demokratisk øvelse.

Lokal stein

I tillegg til å være med på å prege hjembyen Bergen, har Sømme jobbet med prosjekter i en rekke norske byer og tettsteder. Hvilke endringer har han observert gjennom sine over 40 år i bransjen?

– Vi er blitt mer bevisste på at offentlige rom skal ha en identitet.

Sømme nevner Nordland, der fylkeskommunen trakk inn Cubus for å utvikle stedsidentitet.

– De så at plassene som ble laget var lånte fjær uten lokal forankring, de var hentet fra kataloger, fra ferieturer til Tyskland eller Kanariøyene.    

Cubus fikk i oppdrag å lage planer for nye torg i Kabelvåg, Brønnøysund, Bodø og Narvik. Ett av målene var å utvikle den lokale steinindustrien.

– Prosessene gikk parallelt, og vi jobbet slik at kommunene kunne lære av hverandre. Kabel­våg kom først i gang, de hadde noen «motorer». Når du har lite penger, er du avhengig av terrierne, de som ikke gir seg, og vi fikk fram et veldig fint prosjekt i Kabelvåg som vant Nord-norsk arkitekturpris og den internasjonale landskapsprisen i Barcelona. Vi viste at det var ikke bare tull å bruke lokale materialer, granitt fra Lødingen, stein fra strendene i Lofoten. 

– Men er dette en tendens i Norge i dag, eller beskriver du et ideal?

– Jeg vil kalle ønsket en generell tendens, selv om staten med sine regler gjør det vanskelig å jobbe slik. Det er lettere å kjøpe fra Kina enn fra lokale steinbrudd. Du begår nesten korrupsjon ved å handle lokalt. Vi har kommet oss rundt dette et par ganger, og vi prøver å tegne på en måte som gjør at norsk industri kan levere. 

Sømme sier han skjønner at det er enkelt å bruke det som «ligger fremst i hylla».

– Du må tenke på en annen måte hvis du ønsker å trekke på lokale ressurser. Det krever noe av oss som landskapsarkitekter, men jeg mener det kan gjøres med økonomi.

– Vær nysgjerrig

Outsourcing er også blitt en del av den lokale stedsutviklingen, paradoksalt nok. Vi klarer ikke å utnytte det vi har, vi selger bort grunnkompetansen, mener Sømme. Han har en oppfordring til landskapsarkitektene:

– Vær nysgjerrig, gå inn i fabrikkene, se hva de kan. Det hender også at de lokale oppdager at de kan noe de ikke trodde de kunne.

For Sømme er stedsutvikling noe mer enn å bygge fysiske prosjekter, det er samfunns- og næringsutvikling.

– Vi kan hjelpe dem å finne fram til styrker og framtidsdrømmer. Dette er samfunn som er i endring hele tiden, de prøver å skape tilflytting, få ungdommen til å bli boende. Vi landskapsarkitekter kan ta opp hansken, være en hjelper. Vi skal tilføre, men vi skal også lære av oppdragsgiver og være ydmyke mot stedet. Dessuten, det er disse prosjektene som får mest omtale i utlandet, så vi har ikke ofret det faglige ved å tilpasse oss stedet, sier Sømme, og legger til:

– Vi er på besøk, vi kan gi det lille puffet, men vi må tenke langsiktig. Ett år eller tre. Du kan ikke komme inn for noen måneder. Det tar tid å åpne et steinbrudd, sier han.