Arkitektnytt

Morgendagens stavkirker?

Norsk oljemuseum gjennomfører dokumentasjonsprosjekter for å ivareta både historien og kulturminneverdier fra olje- og gassektoren. På sine nettsider skriver de at «Draugen-feltet er blitt et nasjonalt kulturminne – og kan snart sidestilles med både stavkirker og forrige århundres vannkraftverk». Dette er store ord, og tankene går til artikkelen «Preservation is over- taking us» av Rem Koolhaas, der han problematiserer at gapet mellom nåtiden og byggeåret for verneobjekter krymper og at vi blir mer åpne for å verne objekter fra dagliglivet. Alt kan nå bli kulturminner. 

Den administrative og privatøkonomiske delen av oljen er i dag godt synlig i bybildet i oljehovedstaden. Analyseselskapet Rystad Energy har til og med montert en lystavle på sitt sentrumsnære kontorbygg, slik at byens innbyggere daglig oppdateres på oljeprisen!

Derimot er produksjonanleggene i oljeindustrien mindre synlige. I artikkelen «Place in transition» omtaler arkitekt Jacob Bjerre Mikkelsen og samfunssgeograf Ida Sofie Gøtzsche Lange strukturene i Nordsjøen som «oljeverdenen», satt opp mot «hverdagsverdenen» i bymiljøet. De hevder at oljerigger har et trans- formasjonspotensiale til å gjenbrukes i en urban kontekst. Geoparken i Stavanger, tegnet av Helen & Hard, nevnes som et prosjekt som har tatt elementer fra oljeindustrien inn i et parklandskap som gjør den usynlige «olje- verdenen» tilgjengelig og mulig å oppleve for innbyggere og turister i «hverdagsverdenen».

Avfall, ressurser og teknologi

Helen & Hard startet med idègrunnlaget til Geoparken allerede i 2002. Intensjonen var «å gjøre avfall og skrap, petroleumsindustriens enorme dimensjoner, men også kunnskap, ressurser og teknologi, til en sanselig og lekende opplevelse midt i Stavanger sentrum», skriver kontoret i artikkelen «Kultur for gjenbruk» (2008). Parken ble realisert som midlertidig parkanlegg i forbindelse med at Stavanger var europeisk kulturby i 2008.

Parken har tre hovedkonsepter: geologi og seismikk, gjenbruk og ungdomskultur samt medvirkning. Parkens topologi er basert på de sedimentære lagene som ligger 200-300 meter under sjøbunnen under Troll-feltet.

Elementene i parken er gjenbrukt utstyr fra Frigg-feltet, andre deler er fra leverandørindustrien. Flere av elementene er bearbeidet og omformet med oljeindustriens egen teknologi og produksjonsmetoder, en ventilatorhette er for eksempel blitt parkens utekino. Andre elementer er nå blitt møbler, lekeanlegg og paviljonger. 

Autentisitet

Ved å dra inn produksjonsmetodene i oljebransjen utfordres den tradisjonelle oppfatningen av det man kaller prosessuell autentisitet. Prosessuell autentisitet handler om å ta i bruk tradisjonelle håndverksteknikker for å oppnå et antikvarisk og kulturhistorisk riktig resultat. I dette tilfellet bruker man de opprinnelige produksjonsmetodene for å omforme et produkt til noe helt annet. Fokuset ligger på at produktet skal kunne tas i bruk til noe annet enn det opprinnelig var.

Workshops med ungdommer og oljebransjen resulterte i programmeringen av de ulike sedimentene, for eksempel til et sediment tilrettelagt for skating og ett for hopping. Forkastninger i havbunnen er bygget opp som betongvegger for graffiti. Prosjektet får dermed en kunstdimensjon, som endres over tid, og kan påvirkes av parkens brukere. 

Eksperimentell bevaring?

Geoparken inneholder flere av nøkkelelementene innen eksperimentell bevaring, og den inngår blant referanseprosjektene i antologien Experimental preservation. I denne boka hevdes det at arkitektfirmaet ønsket å bevare og anerkjenne oljebransjens viktighet ved å la den bli en del av bybildet.

Dette står i kontrast til hvordan de som var involvert i prosjektet selv betegner det. I en epost til undertegnede understreker Finn E. Krogh, direktør ved Norsk oljemuseum, at prosjektet aldri ble betraktet som en type bevaring. Helen & Hard fremhever heller ikke «bevaring» i egne omtaler av prosjektet. Er det slik å forstå at tilhengere av eksperimentell bevaring tilskriver Geoparken en bevaringsdimensjon?

Hva i prosjektet kan «hukes av» som elementer som fremheves i eksperimentell bevaring?

• Andre aktører enn de som vanligvis opererer innen kulturminnefeltet står bak

• Fokus på bruk og gjenbruk

• Praktiske hensyn veier tungt

• Alternative verneobjekter

• Kunstdimensjon

• Utradisjonell tilnærming og kritis refleksjon rundt tradisjonelle vernetanker 

Prosjektet inneholder den eksperimentelle bevaringens hovedpunkter, og man bør kunne si at dette er et norsk eksempel på eksperimentell bevaring. Ordet «eksperimentell» er allerede i bruk om parken, for eksempel på skilt som beskriver området (men som har blitt nedtagget så mange ganger at man har gitt opp å sette opp nye).

Men hva med «bevaring», når man vet at bevaringsdimensjonen ved prosjektet sannsynligvis er utilsiktet? Resultatet er mer basert på bruk og gjenbruk, enn at elementene skal bevares og fremstå som en autentisk del av en oljerigg. Eksperimentell bevaring er enda forholdsvis nytt som teori. Kanskje hadde prosjektet tatt i bruk ordet «bevaring» om prosjektet hadde vært igangsatt i dag.

Hvordan oppleves parken? Helen & Hard beskriver at parken har blitt utrolig populær, ikke bare for ungdom, særlig barnefamilier har omfavnet parken. Man kan undre seg om brukere av parken reflekterer over hvilke elementer de er omgitt av, og hva de har vært i bruk til tid- ligere. Parkens oppbygning kan trigge nysgjerrigheten. Hva har de ulike elementene vært brukt til tidligere? Kanskje ville mer opplysning om de ulike elementene vært både til opplysning og til undergraving av prosjektet? Målet med parken er ikke å fortelle historien om en oljerigg, men å gjenbruke elementer fra riggen til noe helt annet.

Fremtidens kulturminne

Et samlet veteranbåtmiljø har fått med seg Jørn Holme på laget og foreslo i år å flytte Geo- parken til fordel for et mer tradisjonelt bevaringsprosjekt, en veteranbåthavn. I en artikkel i Stavanger Aftenblad er det tydelig politisk motstand fra de fleste partier mot å flytte Geo- parken. Indikerer motstanden at den midlertidige parken nærmer seg en permanent status? Er dette kun fordi parken er et populært byelement, eller kan det ha noe med elementenes tilknytning til «oljå» å gjøre? Det er i så fall spennende om man med dette prosjektet kan ha skapt fremtidens kulturminne!

Er Geoparken et eksempel på at oljebransjens kulturminner lettere kan brukes i eksperimentelle bevaringsprosjekter enn et tradisjonelt kulturminne vil kunne? Helen & Hard gjennomførte i 2004 prosjektet «B-camp», der de tok fra hverandre et flotel (en boligrigg) og brukte deler av den i et boligprosjekt. Dette vekker ingen store reaksjoner i vernebransjen, men hva om det samme hadde vært gjort med laftekassene i et eldre trehusmiljø?

Ved å se på Geoparken som et eksperimentelt bevaringsprosjekt utfordres man til å tenke gjennom tradisjonelle holdninger til vern av kulturminner. Kanskje kan metoden som er brukt ved formingen av parken, gjøre at kulturminneforvaltningen kan bli mer åpne for utradisjonelle tilnærminger til bevaringen av kulturminner i fremtiden, både oljerelaterte og tradisjonelle kulturminner.