Natt for museet?
Fra papirutgaven Arkitektnytt 06/2018
Fakta: Arkitekturmuseet – år for år
1975 – Norsk Arkitekturmuseum opprettes av Norske arkitekters landsforbund (NAL) i Josefines gate 32.
1978 – Museet er med på å stifte International Confederation fo Architectural Museums (ICAM).
1989 – Museet får egen post på statsbudsjettet.
1994 – Museet flytter til Kongens gate 4.
1997 – Museet løsrives fra NAL og Stiftelsen Arkitekturmuseet blir opprettet.
2003 – Arkitekturmuseet blir del av Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.
2005 – De ansatte får arbeidsplass i Kristian Augusts gate 23.
2008 – Det nye museumsbygget på Bankplassen 3 åpner dørene.
Kilde: Nasjonalmuseet
– For 2019 har vi landet et fint utstillingsprogram med landskapsarkitektur og Oslo arkitekturtriennale som det viktigste. Men etter 2020 ...
På et hjørnekontor med vinduer ut mot Bankplassen og Akershus festning sitter Nina Berre og lar resten av setningen henge i luften. Fra 1. juli er hun ikke lenger avdelingsdirektør for arkitektur ved Nasjonalmuseet. Etter åtte år i sjefsstolen slutter Berre og vil ikke bli erstattet. I året som egentlig er museumsbygget på Bankplassens store 10-årsjubileum henger et snev av usikkerhet i luften. For hva vil skje med arkitekturfeltet og -museet når Nina Berre er borte? Og hva om to år, når det nye Nasjonalmuseet åpner på Vestbanen? Nina Berre vet ikke.
Entre
– Jeg kom inn i en museumsbygning som var ganske ny, forteller hun om den første dagen på jobb i 2010.
– Da jeg begynte, var det også en ny organisering, slik som det er nå. Men da etablerte Audun Eckhoff fire kunstfaglige avdelinger. Etter at den tidligere direktøren for Nasjonalmuseet Sune Nordgren slo sammen avdelingene midt på 2000-tallet, skilte Audun Eckhoff avdelingene arkitektur, design og kunsthåndverk, eldre og moderne kunst og samtidskunst fra hverandre igjen. I Eckhoffs modell fikk hver avdeling så en fagtung sjef på toppen. Der kom Nina Berre inn, hentet fra stillingen som leder av Norsk Form.
– Det var fantastisk å flytte inn i dette huset. Den flotte bankbygningen og det fine arbeidet Fehn har gjort. Hele historien til anlegget og restaureringen av det er et fabelaktig utgangspunkt for å drive arkitektur- og arkitekturhistorieformidling.
Det lyse kontoret til Berre har 1800-tallets typiske høye vinduer og tak. Bygget ble tegnet av Norges store arkitekt den gangen, Christian Heinrich Grosch. På 2000-tallet fikk så Pritzker-prisvinner Sverre Fehn oppgaven å transformere den gamle bankbygningen til et arkitekturmuseum. I 2008 sto det ferdig, med Grosch’ massive bygg som inngangsparti og Fehns utstillingspaviljong i glass på baksiden. Med opprettelsen av arkitektur som egen kunstfaglig avdeling flyttet også de fagkompetente inn.
– Med Eckhoffs organisasjonsmodell ble arkitektur likestilt med de andre kunstfaglige avdelingene. Dermed kunne jeg argumentere for at vi skulle bli flere. Vi måtte ha en prosjektleder. Etter hvert syntes jeg også at vi behøvde en kurator til og flere til å arbeide med samlingene. Målt mot de andre avdelingene var vi veldig små. Jeg fikk gehør for at vi måtte bemanne opp. I dag er vi omtrent dobbelt så mange.
Eksperiment
Etter åtte år kan Nina Berre blant annet huke av følgende på gjort-listen: Ny permanent utstilling, et avklart ansvar for den nordiske paviljongen under Venezia-biennalen, medlem av Oslo arkitekturtriennale (OAT), ansvar for Villa Stenersen, en større samling, nettutstillinger som for eksempel om Høyblokka rett etter bombingen i 2011, flere doktorgrader i avdelingen, og x antall utgitte publikasjoner, bøker og forskningsprosjekter. For ikke å glemme utstillingene.
– Jeg har vært opptatt av å eksperimentere med arkitekturutstillingen som sjanger og som format. Hva er det man stiller ut? Samlingsmateriale kan ha betydning som autonome verk og arkivmateriale, og annet materiale kan bidra til å gjøre arkitekturhistorien relevant. Vi må også peke på arkitekturens samfunnsmessig forbindelser og gjøre det gøy og lærerikt å gå på arkitekturutstillinger.
For å sikre denne nyskapingen har Berre trukket inn en ny utstillingsarkitekt til hver av de store utstillingene. Så mange som 42 utstillinger i stort og smått har hun vært med på å lage. Også som kurator. Harald Hals’ 34 kvadratmeter store bymodell av Oslo husker hun godt. Modellen som ble bygget i perioden 1923 til 1940 ble plassert midt i paviljongen.
Andre gode minner er utstillingene om universitetsbygningenes historie i Oslo, fortolkningen i én til én av Sverre Fehns urealiserte bidrag til den nordiske paviljongen under World Expo i Osaka i Japan i 1970, tegneserieutstillingen «Arkitekturstriper» og «Under 40» med de mest interessante unge arkitektene i Norge. Her utforsket også Atelier Oslo forholdet mellom kropp, arkitektur og regelverk ved å bygge en installasjon som publikum kunne bevege seg inn i.
Noen har fått ros, andre har fått ris. Som for eksempel fjorårets utstilling «Et sted å være». Hele utstillingen var en presentasjon av tegninger og tekst laserbrent i filtstoff. En kul idé, men teksten var umulig å lese. Anmelder i Dags-avisen, Lars Elton, stilte dermed spørsmålet: Hvem er arkitekturmuseet for? «Hvis de skal nøye seg med arkitekter som publikum er «Et sted å være» en estetisk nytelse og en nyskapende utstilling. Men kommunikasjonviljen og -evnen svikter. Uansett hvor vakker denne utstillingen er, er den dessverre ikke måten å gå fram på hvis man vil trekke et bredt publikum inn i arkitekturens verden. Mangler du forkunnskaper om arkitektur kan dette fremstå som et mareritt av en utstilling. Riktig nok et vakkert mareritt, men like fullt et mareritt.»
– Det er alltid en risiko ved eksperimentering og ved å la eksterne utstillingsarkitekter utfordre oss. Det synes jeg fortsatt museet bør gjøre, sier Berre.
– Noen vil si at pepperkakehusutstillinger ikke har noe her å gjøre hvor vi skal være seriøse. Men det synes jeg. Fordi vi samtidig lager smale utstillinger for et mindre og spesielt interessert publikum. Flere av utstillingene i Hvelvet har vært nerdete nærstudier hvor vi går tett inn på et tema, som for eksempel den fascinerende tilblivelseshistorien til Sikkerhetsrådets sal som står der nå. Det er gøy når man klarer å lage noe som fenger både en fagelite og et bredt publikum. Og det synes jeg vi har fått til.
Likevel er arkitekturmuseet lite besøkt i forhold til de andre avdelingene. I første halvdel av 2017 tronet Nasjonalgalleriet med 264 983 besøkende. Mens arkitekturmuseet kunne skilte med 19 686. I tillegg kommer besøket til Villa Stenersen.
– Det er et kjent fenomen blant våre internasjonale kolleger at det er et større publikum til kunst- enn til arkitekturutstillinger. Og man kan si at det er rart, for arkitektur angår alle. Det er jo et kjempepotensial der.
Besøket falt både da Nasjonalmuseet innførte inngangsbillett og da gratisdagen ble flyttet fra søndag til torsdag.
– Jeg tror også vi er i en fase i Kvadraturen hvor det er vanskeligere her nede. Før var det et mer myldrende museumsliv. Det kan være noen mener at vi lager dårlige utstillinger, men vi får gode anmeldelser og har et godt internasjonalt omdømme. Jeg velger å tro at det ikke har å gjøre med kvaliteten på det vi gjør. Det kan også ha noe å gjøre med hvordan Nasjonalmuseet profilerer arkitektur på, og at arkitekturmuseet er lite med få kvadratmeter utstillingsareal. Før sveipet folk innom for å se hva som var der, for kanskje å komme tilbake senere. Nå må man liksom planlegge et seriøst museumsbesøk.
Modell
«Et mislykket museum og et mislykket stykke arkitektur,» sa Gaute Brochmann, redaktør for Arkitektur N og daværende Arkitektnyttredaktør, rett ut i en kommentar i Morgenbladet i mai. «Utstillingslokalene i den gamle delen av huset er trange og kronglete, paviljongbygget til Fehn er direkte uegnet for museumsdrift med sine glassvegger og overdimensjonerte elefantføtter av noen søyler, og ikke minst: Huset viser null vilje til å henvende seg til Bankplassen og byen rundt.»
I «Gaute Brochmanns mislykkede kritikk av Arkitekturmuseet,» (se side 25 i dette Arkitektnytt) parerer arkitekt og arkitekturhistoriker Ulf Grønvold: «Er det slik? Hovedfasaden langs Kongens gate er vendt mot Bankplassen. Fra museets kortside mot sør kommer folk ut fra kafeen og blir servert i solskinnet på terrassen og er en del av byens liv. Glasspaviljongen er omhyllet av betongmurer, et ekko av naboen Akershus festning. Det er også en måte å henvende seg til «byen rundt» og feste bygningen i sitt bylandskap.»
Grønvold var mannen som kontaktet Sverre Fehn og startet arbeidet med Bankplassen 3 i sin tid. Og han har fulgt museet siden han ble direktør for Norsk Arkitekturmuseum i 1993. Det vil si i årene da museumsadressen var Josefines gate og Kongens gate, da museet ble del av Nasjonalmuseet i 2003, og da dørene åpnet på Bankplassen 3 i 2008. Etter det var Grønvold seksjonsleder for arkitektur fram til 2010, før han jobbet fire år som brukerkoordinator for nytt museumsbygg på Vestbanen.
– Det er klart at det er fordeler og ulemper med ulike modeller, sier Grønvold om den nye museumsmodellen til Nasjonalmuseets direktør Karin Hindsbo. Som i Sune Nordgrens tid blir de fire kunstfaglige avdelingene nå slått sammen i én avdeling kalt «Samling». Det er det som gjør at tre avdelingsdirektører, inkludert Berre, går av. Og snart vil Nasjonalmuseet annonsere hvem direktøren for storavdelingen blir.
– Den største ulempen med Eckhoffs modell var at en del avdelingsledere ikke var på høyde med situasjonen enten faglig eller administrativt. Ordningen kom derfor i vanry og det har gjort det lettere å gjøre om på den, mener Grønvold.
– Jeg tror det er riktig som Karin Hindsbo sier, at nå har museets ledelse annet å tenke på. De skal flytte inn i det store museumsbygget på Vestbanen og bestemme hvordan Nasjonalgalleriet skal brukes. De har store oppgaver. Jeg tror ikke et dramatisk grep med arkitekturmuseet er det som ligger først i køen av oppgaver da. Det ligger lenger fram.
Grønvold tror at friheten til å disponere egne midler derimot blir mindre med Hindsbos modell. Et annet minus er hvis den faglige staben blir flyttet til Vestbanen i 2020.
– Jeg tror at slike steder dør hvis de ikke bebos av folk som kan faget. Koblingen mellom visningssted og fagkunnskap er selve nøkkelen. Hvis ikke vil det skje en splittelse mellom program og fagkunnskap. Ansvaret for å utvikle et visningssted må være samlet, sier han.
– Og hvem snakker på arkitekturens vegne hvis du har pulverisert staben, dyttet den inn i ulike team og ikke har en sjef for arkitekturvirksomheten? Dette er splitt og hersk, og museet blir enda mer toppstyrt. Man må ha en faglig frontfigur som har et ansvar på arkitekturfeltet. Og det gjelder både innad og utad. Noen må kunne si til Hindsbo og hennes toppledelse at nå er det viktig at arkitekturutstillingene får den og den profilen. Og det holder ikke at Hindsbo peker på en ny person hver gang det kommer et spørsmål om arkitektur utenfra. En person som omverdenen kjenner må kunne snakke med myndighet på vegne av en gruppe og et fag.
Ulf Grønvold husker Sune Nordgren snakket om å bryte ned hierarkiene i sin tid.
– Men hierarkier er også helt nødvendige. At noen blir gitt en myndighet til å tale på fagets vegne er helt avgjørende. Ellers utviskes fagmiljøet. Jeg er svært bekymret.
Arkitekturhistorikeren er også bekymret for at Berre ikke blir erstattet. Og snart skal en annen med faglig pondus i staben gå av med pensjon. Grønvold frykter at de to stillingene ikke blir bemannet.
– Det er arkitektene som har bygget dette museet. Det er deres arbeid som vises fram, det er de som har finansiert dette ved å betale kontigent til NAL. Det er vi som har fått til bygningen der nede. Arkitekturmuseet er båret fram av norske arkitekter, og jeg tror at norske arkitekters tilknytning til dette stedet kan bli truet av den utviklingen vi ser nå, sier Grønvold.
– Arkitektur er noe annet enn kunst. Det har implikasjoner for samfunnslivet på en helt annen måte enn malerier. Bare tenk på de sosiale virkningene av byggevirksomhet. Det er en annen virkelighet. Men det betyr også at muligheten for kontakt med befolkningen er annerledes. Og jeg tror at man kan gå lenger i å utvikle utstillinger som angår folks hverdag.
Nytt kapittel
– Det er klart at museet må omorganisere når nesten hele Nasjonalmuseets stab samles på Vestbanen. Samtidig må museet ta høyde for at arkitektur har fått sitt eget spesialsydde hus, ikke minst gjennom en stor privat donasjon, og hvor vi har bygget opp en identitet jeg håper videreføres, sier Nina Berre.
– Arkitektur kan i tillegg gjøre noen flotte utstillinger i den nye store utstillingshallen. Den egner seg godt for å vise store internasjonale produksjoner.
Berre har kommet halvveis i pakkingen av kontoret. Om husets ansatte skal jobbe i det gamle bankbygget etter 2020, vet hun ikke. Men sannsynligvis vil samlingen forbli, studiesaltilbudet bestå, og bruken av kompetansen på huset fortsette som før. Likevel er avdelingsdirektøren for arkitektur noe bekymret.
– Når arkitektur ikke lenger er en organisatorisk enhet, med budsjettansvar, er jeg redd feltet går en usikker tid i møte i diskusjoner om prioriteringer framover, sier hun.
– Meningen med den nye modellen er at det skal bli mer tverrfaglig, og det kan bli kjempefine ting av det. Utstillingen i Villa Stenersen er et fint eksempel. Det er et samarbeid mellom avdeling arkitektur og professor emeritus Tim Benton og kunstner Bruno Hubert.
Berre snakker om utstillingen «Le Corbusier ved havet» hvor den franske arkitektens ikke så kjente billedkunst fra årene 1926–36 blir vist.
Når Berre trer av i juli, skal hun fortsette med et par allerede påbegynte prosjekter. Blant annet skal hun sammen med to eksterne medredaktører gjøre ferdig forskningpublikasjonen «African Modernism and its AfterLives» – om hva nordiske arkitekter gjorde i de frigjorte statene i Afrika på 1960- og 70-tallet.
– I ettertid kan man alltids tenke at man har jobbet for mye med interne anliggender på bekostning av deltakelse ute i debatten. At jeg kanskje kunne invitert til enda mer samarbeid, oppsummerer hun.
– Men jeg har nådd mange av målene mine. Det eksterne nasjonale og internasjonale nettverket, å være del av arkitekturfagfeltet, har vært viktig for meg. Det synes jeg vi har fått til. Jeg er veldig glad for å endelig ha fått på plass en ny forvaltningsavtale for Villa Stenersen.
Jeg er fornøyd med at den store modellsamlingen etter Harald Hals omsider er i Nasjonalmuseets magasiner. Det finnes alltid ulike meninger innad i et museum, men tilbakemeldinger om et godt arbeidsmiljø her på huset er fint å høre. Kanskje har jeg bidratt til at motsetninger og ulike meninger kan føre til noe bra.