– Mitt privilegium som kunstner
Christopher Nielsens Misfornøyelsesbar i Storgata som åpnet sist helg er en konseptbar, smekkfull av originalverker med psykisk lidelse, tvang og misantropi som overbyggende temaer.
Nielsen har gjennom hele sin karriere utforsket disse temaene. Rollefigurene hans har vært rusmisbrukere, ensomme, psykisk syke, kriminelle, asosiale, mobbeofre eller folk som på andre måter har stått på siden av samfunnet. De har blitt skildret med dybde og respekt. De har elsket ham tilbake.
Mangelsgården er en del av Prinds Christian Augusts Minde, eller Prindsen. Her var det blant annet galehus og arbeidsanstalt på 1800-tallet. Siden har stedet rommet mange ulike typer sosiale tjenester. I dag er det blant annet sprøyterom og akuttmottak her, og gatene omkring er til dels befolket av folk som strever, folk Nielsen sikkert kunne ha skrevet om. Misfornøyelsesbar er ikke det første utestedet i Mangelsgården, men det er det første som får bred omtale i kulturpressen. Flere steder er under planlegging.
Er Nielsens misfornøyelsesbar en spydspiss i gentrifiseringen av Storgata? Hvor skal de som oppholder seg her i dag gjøre av seg etter hvert som strøket blir et utelivsområde for middelklassens kulturkonsum, som Youngstorget? Er det et paradoks at nettopp Nielsen, underdogens fremste forsvarer i Oslo, bidrar til å framskynde disse prosessene? Det er med en viss ærefrykt vi setter oss ned for å stille noen kritiske spørsmål.
Synlighet
– Det går vel en grense for hva det er greit å vise fram og hva samfunnet tåler å se? Det er ikke altfor lenge siden folk med utviklingshemninger var usynlige. Da programmet «Lørdag kveld med Erik Bye» hadde studiogjester med Downs syndrom i 1971, ble dette beskrevet som et vendepunkt. Men det går en grense. Som du vel er klar over har narkomane i Oslo har blitt jaget fra hjørne til hjørne, så lenge det har vært et sånt miljø.
– Ja, akkurat det er beskrevet i Lars Sandås' bok «Narkoatlas», sier Nielsen. – Et fascinerende bokprosjekt, synes jeg. Forfatteren har tatt for seg alle stedene de narkomane har hengt. Jeg synes også det er veldig interessant med dette stedet, for i tillegg til gammel sosial historie, er det også aktuelt i dag. Sprøyterommet er jo her, det er en institusjon for rusmisbrukere med psykiske problemer, omsorgsbolig for alkoholikere og Plata-miljøet har flyttet til Brugata stasjon. Det er romfolk rett på den andre siden av Storgata, og så er det diverse sånne lavterskeltilbud med matutlevering og sånt. Så de er her fortsatt, bare at det er 2017 og ikke 1907 eller 1817. Så for meg er dette midt i blinken, her er det fortid og framtid og nåtid i skjønn forening.
– Samfunnet tålte at det var prostituerte i Kvadraturen, så lenge de var fra Europa, men da de de nigerianske sexarbeiderne dukket opp i gatene, var det brått slutt?
– Ja, det ble for påtrengende. Det var helt åpenbart at de var lutfattige og sikkert ofre for både det ene og det andre, og det ville vi ikke se på. At ingen har spurt seg hvor det ble av dem og hva som skjedde etterpå, tyder vel på at det hjerterommet ikke egentlig er så stort. For meg er det en helt klart sammenheng mellom prostitusjonsloven og de undersøkelsene man gjorde av de prostituerte på 1800-tallet. Maleriet «Albertine i politilegens venteværelse» av Christian Krogh har antakelig hentet motivet herfra. Da var prostitusjon lovlig. For mannen, da. Mens kvinnen var underlagt tvangsmessig undersøkelse av underlivet for å forhindre at hun spredde sykdommer.
En del av problemet?
– Så hva er det som foregår i strøket her nå?
– Ja, det … det er vel summa summarum av sosiale problemer i Norge. Plata, eller Brugata/Gunerius, har blitt litt mindre. Men det er fordi de har fått så mange tilbud ute i periferien. Jeg antar de er ute i förortarna. Groruddalen og sånne steder, hvor det er trygdeboliger og sånn. På Alexander Kiellands plass var det en stor ansamling av junkies, fordi det var trygdeboliger og hospits der, men de har flyttet på seg nå.
– Er området her sårbart for gentrifiseringsprosesser?
– Ja, det er godt i gang, og det er sterke krefter som vil forandre strøket.
– Du kjenner til de ulike fasene av gentrifisering? Først kommer pionerene, så kommer det kulturelle næringslivet, barer og sånt, og etter hvert blir det banklokaler. Har du tenkt på at du med denne baren muligens bidrar til dette?
– Ha ha ha! Med denne baren? Ja, det var noen andre som nevnte det samme. Det er mitt privilegium som kunstner å sette slike ting opp mot hverandre. Kanskje det står en haug med hipstere som venter på å komme inn, mens junkiene er nektet adgang.
– Ja, og om ikke lenge får de ikke lov til å stå utenfor Gunerius heller.
– Så jeg er liksom en del av problemet og ikke en del av løsningen? Jeg klarer ikke helt å se det sånn. Jeg tar opp en tematikk og stiller spørsmål og diskuterer saken. At stedet mitt får den vinklingen, det er jo litt … jeg prøver jo å få folk til å komme og snakke om denne problematikken. Det var jo en sak om en sånn hipster-cafe i London hvor de serverte frokostblanding til fem pund skåla. Stedet var drevet av to karer med skjegg og tatoveringer som selv mente de var jævla kule. Men så kom alle anarkistene og demonstrerte mot gentrifiseringen og knuste hele stedet.
– Jeg intervjuet deg i Natt&Dag tidlig på 2000-tallet. Da uttrykte du bekymring for utviklingen på Grünerløkka og spurte retorisk om det var meningen at «folk skulle gå rundt i jævlig fine klær».
– Ja, det var min visjon for Grünerløkka, og den slo til. Jeg føler ikke at denne baren er en hjernedød eksponent for noen konsumkultur. Det ligger kanskje en kritikk i tematikken min. Jeg tror ikke det hadde skjedd at noen hipstere hadde valgt å starte en pub med galskap som tema. Eller hvem vet, kanskje jeg er en trendsetter og det dukker opp det ene negativt ladede utestedet etter det andre.
– De samme rusmisbrukerne som du har laget portretter ut fra og dekorert andreetasjen i baren med, kommer til å være enda mindre velkomne i gatene her. Er ikke det en dårlig deal for dem?
– Ja, jeg er litt enig. Men du mener at jeg ikke burde ha gjort det, på grunn av sånne konsekvenser? Den problematikken hadde vært der uansett hvor i Oslo sentrum jeg hadde åpnet et sted. Du utfordrer meg på hvordan samvittigheten min ser ut fordi jeg bidrar til gentrifisering av stedet. Jeg føler meg ikke helt truffet, i og med at jeg har valgt den tematikken jeg har valgt. Det blir et spørsmål om man kan kritisere kunstneren for publikummet hans. Som med alle ting, har dette to sider. Det blir litt som å få «Verdiløse menn» på Nationaltheatret. Du kan bli litt kvalm av å se alle de pene menneskene le av noe som kanskje er dypt tragisk. Men samtidig har jeg et budskap.
– Ok. Er det et punkt da det ikke lenger er moro for deg og du blir misfornøyd på ordentlig? Hva sier du når det kommer folk og tagger på bildene dine?
– Ja, det har jeg tenkt mye på, for det kommer jo til å skje. Dette har jeg allerede lagt planer for. Jeg skal forholde meg til det med kjærlighet. Jeg skal få tatt bilde av tagen. Og så skal jeg bruke sosiale medier, og skrive: «Jeg tilgir deg. Jeg forstår at du har et sterkt uttrykksbehov. Du vil male på kunsten min, men jeg er glad i deg for det. Jeg skjønner at du har hatt en vanskelig barndom …» og så videre. Jeg er helt overbevist om at hvis man var snillere med taggerne, så ville de slutte. Helt klart. Moroa for dem er at det er ulovlig, og at de må løpe fra vektere og snuten og sånn. Hvis alle var snille mot dem, ville det ha dødd med en gang.
Brukskunst
Nielsen beskriver utestedet som et kunstverk.
– Dette er kunst, sier Nielsen. – Brukskunst. Idet man går over terskelen her, blir man en del av kunstverket. Det er fyll som kunstnerisk imperativ. Du må drikke for å ha full glede av dette verket.
Baren har et sprakende, psykedelisk uttrykk i første etasje, med massevis av detaljer. I hylleknektene er bokstavene «ADHD» og «PTSD» frest ut. Toalettet er altfor mørkt.
I annen etasje er det museal stemning, med gamle møbler og gråmalte vegger. Bak gitter er det dukker som er spent fast i tvangstrøyer. Med jevne mellomrom høres skrik fra høyttalerne, og dukkene beveger på seg. En av dem masturberer frenetisk under lakenet. Det er litt vemmelig, men mest morsomt. Det er som et spøkelseshus for voksne.
På veggene henger portretter av folk, satt i ornamenterte gullrammer. Det ser ut som gamle ærverdige bilder av direktører og storbønder, bare at personene som er avbildet er misbrukere med boblejakke og joggesko som har forvillet seg inn i et besteborgerlig format. Nielsen forklarer dette med en historisk kopling til kvartalet.
– Portrettene er av folk som jeg forestiller meg kunne ha vært satt inn på dårehuset eller på tvangsarbeid for hundre år siden, sier Nielsen. – Ansiktene er inspirert av folk som henger i strøket her i dag. Når du tar en øl her, kan du tenke på har var det tvangsundersøkelser av prostituerte, for å hindre spredning av sykdommer, som i det maleriet av Albertine.
Nielsen forklarer at en rekke motiver er inspirert av psykiatriens historie fra gamle dager, hvor man hev sinnslidende i bur eller satte dem i arbeid om de var i stand til det.
– Jeg har malt bussen som de kjørte rundt med i Hitler-Tyskland, sier Nielsen. –Hitler begynte sitt holocaust med å ta de sinnslidende. De kjørte fra asyl til asyl og fylte opp bussene og kjørte dem til byen Hadamar, hvor de ble gasset. Det var et slags prøveprosjekt for de gikk i gang med neste runde. Alt dette er kjempefascinerende. Og det er historien her som er utgangspunktet mitt.
I baren serveres husets egen «Kunstinteressert Kjæringvin» og grovt overpriset og beskt øl, kalt «Dronebrygg». Nielsen hevder det er tilsatt ekstra pollen, så det skal bli enda verre for allergikere å drikke det.
– Jeg hadde egentlig ikke noen klare forbilder for hvordan baren skulle bli, forklarer Nielsen. – Utgangspunktet mitt er barer jeg har vært på da jeg var ung og reiste litt rundt. Sånne freakerbarer i Amsterdam som var helt drøye. Og en Hells Angels-bar som spilte Hawkwind på full guffe og var ganske søplete. «Paranoiarommet» ligner litt på sånn freakerkunst som er i Christiania i København. Outsiderkultur fra 1960-70 tallet. Subkulturer. Mind expanding. Multimedia. Ting jeg er inspirert av.
Nielsen driver baren i partnerskap med Espen Koksvik Nilsen og Sindre Lothe Murud som også driver utestedet Gaasa rett ved siden av. Nilsen og Murud hadde skaffet tilgang på lokalene og ønsket å starte et utested her, og slo til på Nielsens ide om konseptbar.
Stedet har en kapasitet på 90 personer. Nielsen håper at stedet vil tiltrekke seg ulike typer folk.
– Da jeg stilte ut på Henie-Onstad i 2014, la vi merke til at det ikke var det vanlige publikummet deres som kom, sier han. – Da vi satte opp Verdiløse menn på Nationaltheatret i 2008, skjedde det samme. Så i beste fall blir det en blanding av folk, og ikke bare én aldersgruppe. Jeg håper virkelig det.
Aldri fornøyd
I en chat-samtale dagen etter snakker vi om hvordan åpningen hadde gått. Nielsen uttrykker misnøye med hvordan kvelden forløp.
– Altfor mange folk.