Arkitektnytt

– Hvorfor ser fontenen på Kvam ut som den gjør?

– Fellesskapsprosjektet å fortette byen (FFB) er en arkitektgruppe som jobber med rettighets- problematikk i det offentlige rom. Vi er opptatt av å trekke fram marginaliserte deler av demokratiet og synliggjøre det reelle mangfoldet vi mener burde være til stede.

– Men hva er det dere har laget?
– Vi har vært interessert i Kvams offentlighet. Under befaring fant vi et interessant, uferdig parkområde i Kvam sentrum. Her lå det blant annet en halvferdig fontene. Den skulpturelle formen som har skapt kontrovers (altså en møkkaspreder, red. anm), er selve bærefunda- mentet til den vertikale delen av fontenen.

– Siden FFB jobber med å aktivere offentlige rom, ville vi trekke selve produksjonen av verket inn i den offentlige konteksten vi jobbet med. Vi begynte derfor byggingen av skulpturen som en slags performance under avdukingen av selve verket. Det er et sårbart utgangspunkt. Vi ser ikke på prosessen som avsluttet, og den kritikken vi har fått, tar vi med oss videre i arbeidet med verket.

– Hva er det vi ser på bildet?
– Det er en påbegynt fonteneskulptur. Den består av en rekke objekter og materialer som er samlet sammen gjennom en ni måneder lang biltur gjennom Europa. De fleste av objektene er laget og bearbeidet i samarbeid med ulike håndverkere vi har møtt på reisen. Ambisjonen er å fullføre fontenen som en slags materialcollage med en rekke referanser til steder og håndverksfilosofier i Europa.

– Fortell om enkeltelementene, da.

– Et svært kirsebærtre er formet til en buesperrestokk. Denne type stokker utgjør vanligvis et av de fire bæreelementene i en nordsamisk jordgamme. Den er hugd og bearbeidet sammen med en tysk snekker i en park i Tyskland. Det skal graveres inn en tekst i stokken som er skrevet av en samisk poet. Teksten handler om materi- alitet og reise, nødvendigheten av å plukke noe opp og å legge noe fra seg.

– I tillegg hadde vi behov for et tungt fundament som stokken kunne hvile i. Hos en skraphandler på Kvam fant vi en møkkaspreder. Den var ikke på plass da bildet ble tatt.

– Stokken passet perfekt oppi sprederhodet. Vi har planer om å forgylle møkkasprederen. Den er et kjempekult skulpturelt verk, skjønner du.

– Den svære steinen er lagt der av en vennligsinnet nabo. Den er der for å stabilisere hele greia. Alle disse store elementene er vakkert forbundet, sammen med et kobberbeslag tilvirket på plass av Lali Gabor, en romsk kobbersmed vi jobbet med den uka vi var der.

– Kan du beskrive prosessen?

– I FFB jobber er vi inspirert av byggeskikken til ulike nomadiske folkeslag, hvor man ofte improviserer frem strukturer med objekter man finner på plassen. Det er en måte å forholde seg til ressurser på. Det vi jobber med, er flyt av materialer, og derfor leter vi fram materialer som finnes på steder eller som er forankret på steder. Eller som dukker opp tilfeldig.

– Mange arkitekter forholder seg til improvisasjon som en ren metafor. Vi tar improvisasjon svært alvorlig. Man må evne å ta innover seg de kontekstene som stedet tilbyr. Det er i den romlige arkitekturen improvisasjonen skjer, i møtet med konteksten. Vi kunne sittet i studio i Tromsø og sendt maler og fått det laget, men det hadde ikke funka for oss. Praksisen er i seg selv et kunstnerisk verk.

– Hvilke elementer er det som ennå ikke er på plass?

– Det skal være vann der, så man kan drikke. Kronen på verket blir en fire meter lang lenke. Den er halvferdig. Vi tok den med oss da vi dro for å jobbe videre med den i studio. Lenka er bundet sammen av fantastiske objekter, en skulpturelt bearbeidet bilfjær fra Ungarn, noen metallkroker vi har fått støpt av gamle vaskemaskindeler fra Athen, et reinhorn bearbeidet av en duojar fra finsk side av Sápmi, en rosa trepinne fra et Documenta-verk i Kassel, og så videre. Den forteller tusen historier.

– Så hva utrykker dette? Rotløshet?

– Nei, det stikk motsatte. Nomadisme er den ultimate stedsspesifikke leveformen. Mange tenker på nomadisme som noe rotløst, men det framstår som veldig knyttet til kontekst og land, fordi man er knyttet til det som er tilgjengelig der og da. Man er prisgitt stedet. Det er en ressursøkonomisk virksomhet. Dette innebærer også bærekraftige aspekter som jeg tror man kan lære ganske mye av.