Fengsel på boks
Fra papirutgaven Arkitektnytt 04/2018
– Velkommen til det norske fengselssystemet. Basert på prinsippet om rehabilitering. Ikke hevn, sa den amerikanske dokumentarfilmskaperen Michael Moore og gikk i land på en sommergrønn Bastøya i dokumentarfilmen «Michael Moore – Where to Invade Next» (2016). Filmen viste innsatte på Bastøy fengsel som badet i fjorden og bodde i hus lik Astrid Lindgrens Bakkebygrenda. Mens høysikkerhetsfangene i Halden fengsel – kalt «verdens mest humane fengsel» – sonet i et arkitekttegnet og kunstdekorert bygg med store vinduer uten gitter.
Men da filmen kom på kino, var Norge allerede i gang med å bygge to nye fengselsbygg etter en helt annen modell enn i Halden. De nye byggene på Ullersmo og Eidsberg skulle oppføres billig og raskt. Løsningen ble moduler. Det kuttet prislappen med 60-80 millioner kroner og byggetiden med et halvt år. I juni 2017 sto Norges to første modulfengsler klare til bruk. Nå frykter kritikere at denne modul bruken kjent som «Modell 2015», skal bli en standard. Det kan nemlig gå ut over det norsk fengselssystem har blitt så kjent for – det humane.
– Hvor blir det menneskelige aspektet av når vi tenker nye fengsler? spør forskningssjef Berit Johnsen ved Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter (KRUS).
Humant blikk
– Her skal soningskøen ned. Det er politikk, sier Berit Johnsen.
– Og vi har en stortingsmelding som heter «kapasitetsmeldingen». Politikken legger opp til at vi skal administrere fanger. Men samtidig skal vi ha en human strafferettspleie. Der ligger en verdi som er blitt ganske diffus. Hvor langt kan vi skyve humanismen før det ikke blir humanisme lenger? Humanitet gjør seg ikke selv, det er noe alle innen strafferettspleien må jobbe etter. Og det får uttrykk i arkitekturen. Standardiseringen i «Modell 2015» gir ikke det uttrykket. Det viktigste er å få bygget fort og så billig som mulig.
Sammen med førsteamanuensis Elisabeth Fransson ved KRUS og Francesca Giofrè, førsteamanuensis i arkitektur ved Sapienza University i Roma, har Johnsen vært redaktør for boken Prison, Architecture and Humans (Cappelen Damm Akademisk). Boken er en samling artikler skrevet av italienske og norske forskere om nettopp sammenhengen mellom fengsler, arkitektur og mennesker.
– I Italia har arkitekter på universitetet La Sapienza i Roma et tett samarbeid med forskere. Og da ofte samfunnsforskere som jobber med kvalitativ metode for å få tak i hva som er pasienters, og i dette tilfellet innsattes behov, forteller Elisabeth Fransson.
I europeiske forskningsmiljøer har det de senere årene vært en oppblomstring innen forskningsfelt som fengselsgeografi, hvor geografer studerer fengselsrom, og en ny interesse for fengsler og det sosiomaterielle. Men selv om mennesket står sentralt i mye av fengselsforskningen, mener Fransson og Johnsen at det menneskelige aspektet ikke lenger gis en viktig nok plass i praksis.
– Vi bygger flere fengsler i Norge nå for å håndtere fangebefolkningen vi har. Og så har vi en del gamle fengsler som er utslitte og har gått ut på dato. Vi trenger nye fengsler. Men man har valgt å bygge kjapt, det er noe som skal løse et problem fort, sier Johnsen.
– Og derfor ønsker vi å sette fokus på det humane. Det vi administrerer, er faktisk mennesker. Det er et viktig budskap i boken.
Tanken bak muren
I 1799 kom den britiske filosofen Jeremy Bentham på en ny type fengselsbygg. Et «panoptisk fengsel» har en sirkelrund bygning med cellene plassert som en ring i hver etasje.
Cellene hadde gitteret vendt inn mot midten og i et tårn der oppe midt i senteret kunne én vakt overvåke alle fangene. I teorien var det umulig at ett par øyne kunne få med seg alt, men siden fangene ikke kunne se vakten visste de heller ikke om de ble overvåket. På den måten skulle de innsatte få en konstant følelse av å bli overvåket og oppføre seg deretter. Benthams idé endte i flere panoptiskinspirerte fengselsbygg over hele verden. I Norge ble Botsfengselet i Oslo, senere kjent som avdeling A og «Botsen» i Oslo fengsel, bygget etter den panoptiske modellen i 1851. I dag regnes denne formen for overvåking som skadelig for de innsatte.
– Straffen er frihetsberøvelsen. I Norge er det opplest og vedtatt. Når du kommer i fengsel, skal du ikke straffes ytterligere. Og vi har det som kalles et normalitetsprinsipp, at verden i fengselet skal avspeile verden der ute så mye som mulig, forteller Berit Johnsen.
– Halden fengsel er bygd ut i fra en normalitetsmodell hvor de innsatte bor er ett sted og går til jobb, verksted eller skole et annet sted. For det er det vi andre også gjør. Vi drar på jobb, er der hele dagen, og så drar vi hjem igjen på ettermiddagen.
Slik har det som sagt ikke alltid vært. Gjennom tidene har fengselsarkitekturen forandret seg med tankene rundt menneske, samfunn, rehabilitering og straff. Da for eksempel Ullersmo fengsel ble bygget i 1970, var industrien sentral i Norge. Derfor ble også fengslet tegnet som et industrifengsel med store verksteder.
– Samtidig er mange av fengslene vi har i dag, ikke bygget som fengsel. «Bayern» som er en del av Oslo fengsel, var opprinnelig et gammelt bryggeri. Bruvoll har vært militærleir. Og Ila fengsel var egentlig bygget som et kvinnefengsel før krigen, men ble overtatt av tyskerne og brukt som en slags konsentrasjonsleir, for så å bli fengsel igjen. Så mange fengselsbygg avspeiler ingen ideologi, ettersom de ikke er bygget som fengsel, de er bare tatt over, forteller Johnsen.
I andre tilfeller har ideologien kommet senere. Som på Bastøya, hvor det tidligere guttehjemmet og vernehjemmet ble gjort om til fengsel på 1980-tallet, for så å bli det økologiske fengslet det er i dag.
Nye muligheter
– Fengsler representerer et tankesett eller et verdisyn vi befinner oss i. Det er en forbindelse mellom fengselsdesign og hva man tror på i nuet, sier arkitekt Eivind Bjørndalen hos Dark Arkitekter.
Da Bjørndalen studerte arkitektur ved AHO, jobbet han som vikarbetjent i Oslo fengsel ved siden av studiene. Det endte i en diplomoppgave om nettopp fengselsarkitektur og en ny måte å tenke fengselsbygg på. Bjørndalen gjorde her det motsatte av nåtidens normal. Han forviste ikke et stort bygg alene ut på et jorde. I diplomoppgaven plassert han et lite fengsel midt i en by.
– Det var en idé om en oppdragende effekt og en bevisstgjøring om fengselsbefatningen, forteller han.
– Men det er også gode grunner for å legge soning til byer. Hvis du kan knytte deg opp til samfunnet rundt og ha de samme normale rutinene som utenfor, er det en lettere vei tilbake til samfunnet etter soning.
Under arbeidet med diplomen hadde Bjørndalen også en workshop med de innsatte på Stifinner’n, et tilbud for innsatte med rusproblemer i Oslo fengsel.
– Da var det en innsatt som kom med et nyttig innspill som jeg implementerte i designet. Mange innsatte sliter med rus, ofte knyttet til andre lidelser, eller med angst generelt. Og følelsen av å aldri kunne gå ut når du vil og se himmelen, var for ham angstfremkallende. Mange av de innsatte var enige i det. Så jeg lagde en nisje på rommene som gjorde at man hadde friheten til å gå ut og føle åpen himmel over seg. Det er et konkret eksempel på hvordan man kan dempe stress og problemer for en innsatt. For det finnes helt klart arkitektoniske grep man kan gjøre.
Samtidig tror ikke Bjørndalen at én løsning passer alle. For noen kan frihet oppleves som en belastning. For dem kan en enkel celle med flatskjerm være lettere å håndtere. – Man må kanskje innse at man skal ha et mangefasettert soningstilbud. For det er en kompleks gruppe som sitter inne, med ulike tilpasningsbehov. Det kan være på grunn av hvilken type du er som person, og hvilket program du trenger for å takle det å komme ut. Men det kan også være hvilket stadium du er på i soningen din. Du kan være en fare for deg selv og de rundt deg idet du blir tatt. Og så vil du kanskje ikke trenge den intense overvåkingen når du er i ferd med å slippe ut, sier han.
– Men hvis jeg skal si noe om hva det ideelle fengslet er, må det være noe som representerer en mer radikal formmessig eller arkitektonisk løsning på et bygg som passer i tiden. Vi må kanskje se inn i oss selv og tenke: Hva er vi i dag? Hva representerer vi i dag av verdisyn?
Hva slags humanistisk tradisjon har vi nå? Og hvilken romlig manifestasjon får det i et fengsel?
Som arkitekt ser Bjørndalen flere fordeler med å bruke moduler. Det kan sikre kvaliteter og være både kostnadseffektivt og tidsbesparende. Problemet er når hele fengselsbygget tenkes som modul og arkitektonisk sett blir et enhetsfengsel. Da legges det restriksjoner på tilretteleggingen av ulike typer soningsformer, mener han.
– Og det er litt betenkelig at modulfengselet er til forveksling lik gamle Botsen. Det er for eksempel samme prinsippet om et sentralrom som gir full oversikt over alle avdelinger og fengselsceller. Da Oslo fengsel ble bygget, var det en radikal tanke rundt fengsel som arkitektur, om hvordan det påvirker deg og hvordan du skal rehabiliteres gjennom designet. Hvor er det revolusjonære ved å gjøre det en gang til i 2018?
Boksen går
– Det er nesten bare dopapir og gardiner som mangler, sa administrerende direktør i Statsbygg, Harald V. Nikolaisen, til bygg.no da han viste pressen rundt under byggingen av nye Ullersmo.
Cellene og kontorene ble først laget i NordTrøndelag, så fraktet på lastebil til Oslo og Østfold, og til slutt montert på stedet. På nettsidene til Statsbygg antyder byggherren at også de to neste fengslene som skal bygges i Froland og Mandal i Agder-fylkene, kan bli modulfengsler. Men prosjektleder i Statsbygg, Tor Sommerstad, kan bekreftet at det ikke vil bli benyttet moduler i byggingen denne gangen. Byggemetoden i Agder vil bli en kombinasjon av prefabrikkerte elementer og plassbygde konstruksjoner.
– Skal du bygge hundre like celler, kan det være fornuftig å tenke moduler. Men veilederen og standardiseringen stiller ingen krav om at det skal være modul. Den sier ingenting om fasader, men den sier noe om funksjonene som skal inn, og så gir den eksempel på utformingen som kriminalomsorgen har satt for å kunne drifte enheten, sier han.
Å bygge et fengsel i Norge starter med et oppdragsbrev fra Justisdepartementet eller kriminalomsorgen til Statsbygg. Her gis det føringer om hva, hvor og når det skal bygges.
– Vi er opptatt av at kundene får det de vil ha, sier prosjektlederen.
– Det handler om for eksempel sikkerhet og arealer. Veilederen sier noe om dette.
Med «veileder» mener Sommerstad standarden som er satt for byggeprosjektene.
– Sikkerhetskravene er definert i dokumentet og ikke av de ulike fengslene. Det er der veilederen kommer inn og gjør en forskjell. Da slipper man å bruke tid på å diskutere hver eneste løsning hver eneste gang. En dør som monteres inn til celler eller mellom et vaktrom og de innsatte, er her definert i henhold til sikringsklasser.
I øyeblikket ligger en revidert veileder til godkjenning hos kriminalomsorgen. De siste erfaringene fra modulbyggene på Ullersmo og Eidsberg skal inn og brukes videre i planleggingen av fengslene i Agder. Hva konklusjonen blir her, kan ikke Sommerstad si.
– Tilbakemeldingene vi har fått fra kunden er at modulene fungerer bra. Men det er kriminalomsorgen som kan uttale seg om dette, sier han.
Oppskrift
– Jeg hadde en på kontoret mitt i dag som jobber på Ullersmo, og han sa at det er en helt annen atmosfære å sitte i de nye modulene, forteller Elisabeth Fransson på KRUS.
– Vedkommende var opptatt av hva «Modell 2015» gjør med blikk-kontakten. Vaktrommene har et felt på dørene som gjør at det er vanskelig å møte blikket til de innsatte. Dette er viktig fordi det gjør noe med relasjonene mellom innsatt og ansatt. Dette har ikke vi studert, men det bør vi gjøre. Det man derimot vet fra forskning, er at livskvaliteten til de innsatte er bedre i små fengsler enn i store. Og at restriktive fengsler som er dehumaniserende, har liten effekt.
– Og vi vet at det å bli møtt med respekt, å ha en verdighet, bli tatt vare på og ha mulighet til å utvikle seg, er viktige elementer i rehabilitering. Som vi ofte sier: Man ønsker at de innsatte skal bli en god nabo. Så fengselslivet bør være mest mulig lagt opp som et vanlig liv, i den grad det går an i et fengsel, sier Fransson.
Fengslene som scorer høyest på livskvalitet i Norge, er lavsikkerhetsfengslene Hassel, Leira og Bastøy. Det vil si fengsler uten gjerder med gårdsbruk og gartnervirksomhet, ogen grunnleggende pedagogisk idé i bunnen – som i disse tilfellene er konsekvenspedagogikk, virksomhetsteori og humanøkologisk gårdsbruk.
– Men samtidig er det viktig å se at disse fengslene fungerer også fordi vi har de lukkede og strenge fengslene, legger kollega Berit Johnsen til.
– For de innsatte er fullstendig klar over at hvis de ikke oppfører seg som de skal, og bryter regler, så er det tilbake. Det er premisset som ligger der, som riset bak speilet. Omverdenen skal beskyttes, de innsatte skal beskyttes mot seg selv, og det skal være et sikkert arbeidsmiljø for de ansatte. Men fangepopulasjonen er forskjellig. Derfor er det viktig å ha hele spekteret.
Nå er forskerne spent på hvordan de nye fengslene i Aust- og Vest-Agder vil bli. Johnsen er involvert i planleggingen og vet at det vil bli satset på ny teknologi.
– Det er lett å tenke at det er på grunn av sikkerheten, men årsaken er at norske fanger har et rettighetsprinsipp. Og det er at de skal ha rett til akkurat de samme tjenestene som andre borgere. Det vil si at også de skal på Altinn for å kunne kommunisere elektronisk med staten. Da må de ha tilgang til elektronisk utstyr. Og det er spennende. Både hvordan det blir mottatt i det norske samfunnet, men også i utlandet.
