Faksimilens renessanse
Fra papirutgaven Arkitektnytt 10-11/2017
Spørsmålet om verneverdi forholder seg til spørsmålet om autentisitet og om hvordan et eventuelt bevaringsgrep skal være «usynlig» og objektivt, eller subjektivt med en ny opphavs- person, sidestilt med den opprinnelige. Dette har vært en kjerne i debatten siden 1800-tallet, da John Ruskin forfektet objektivitet og ønsket færrest mulig inngrep i bevaringsverdige objekt, mens Eugène Viollet-le-Duc så på verdien av sitt eget restaureringsarbeid som likeverdig det opprinnelige objektet. Eksperimentell bevaringsteori åpner for ideen om at den som endrer, rehabiliterer eller transformerer et objekt kan sidestilles med den opprinnelige opphavs- personen. Hvilken frihet og hvilke rettigheter gir dette den som utøver et vern i behandlingen av det originale verket? Spørsmålet kan settes på spissen ved å se på faksimiler som bevaringsgrep i kulturminnevernet.
I motsetning til en kopi, som er en reproduksjon som innebærer en form for tolkning av det originale verket, benyttes begrepet faksimile om en nøyaktig gjengivelse av et originalt hånd- skrevet eller trykket verk, oftest bøker. Faksi- milen gir forskere muligheten til å studere originalverket uten å berøre, eller ha det for hånden i det hele tatt.
En konsensus om at autentisitet er den viktigste målestokken for kulturminner, har gjort bruk av faksimiler lite anerkjent i kulturminnevern generelt. Men problemer med slitasje og ødeleggelser av kulturminner gjør spørsmålet om faksimiler svært aktuelt. Og med det reises spørsmålet om hvordan tredimensjonale faksimiler kan bli en bevaringsstrategi.
Paradokset er at et kulturminne også kan bli truet av sin egen vernestatus. Kulturminner som kulturelle symbol blir aktivt ødelagt som del av krigføring og markering av makt. Masse- turismen forbruker kulturminner, de blir utsatt for slitasje og ødeleggelse i kraft av å være kulturminner, og vernestatusen kan gjøre det vanskelig å sikre et objekt fra ødeleggelser med fysiske inngrep.
Faksimiler av objekter
Faksimiler kan være en måte å sikre slike objekter på. I 2000 grunnla Alex Lowe Factum Arte, et tverrfaglig verksted for digital teknologi til bruk i bevaringssammenheng. I følge han avhenger verdien av en faksimile i dens oppløsning, altså i detaljeringen og nøyaktigheten i gjengivelsen. Factum Arte har jobbet lenge med faksimiler som en metode for å bevare kulturminner truet av masseturisme og krigsødeleggelser, blant annet en nøyaktig kopi av Tutankhamens gravkammer i Kongenes Dal i Egypt.
Et annet og ferskt eksempel, utført av Snøhetta, er Centre international de l´Art pariétal Montignac – Lascaux, i Frankrike. Senteret formidler hulemalerihistorie, og inneholder en tredimensjonal faksimile av Lascauxgrotten, som ble permanent stengt grunnet slitasje fra besøkende allerede i 1963. Prosjektet er ikke diskutert som eksperimentell bevaring av arkitektene selv, men bruken av begrepet faksimile og arbeidet med den kan sees i sammenheng med diskusjonene rundt verdien av autentisitet og opphavsrettigheter.
Den originale grotten er 3D-scannet (Perazio) i sin helhet og gjenoppbygget som en hovedattraksjon i senteret. Hulemaleriene er påført av konservatorer og kunstnere fra Atelier des Fac-Similés du Perigord som har gjenkonstruert de opprinnelige maleriene med historisk korrekte pigmenter og vitenskapelig presisjon i fargegjengivelse. Grotten har gjennomgått store endringer fra da den ble malt for ca 19 000 år siden til i dag, og det ble diskutert hvilken periode som skulle gjenskapes. Hvilket tidspunkt var viktigst? Slik man tror grotten var for 19 000 år siden? Som da den ble oppdaget i 1940? Eller slik den står i dag, med tekniske installasjoner og måle- instrument tilført gjennom hele perioden fra 1940? Resultatet ble en hybrid. Tilførte elementer ble tatt bort, og det ble lagt stor vekt på å gjenskape maleriene med høy presisjon, men man tillot likevel en bearbeiding av faksimilens geometri for å tilpasse den dagens krav til rømningsveier og universell tilgjengelighet. Det har blitt skapt en ny virkelighet, som er den eneste tilgjengelige virkeligheten for kommende generasjoner.
Den avstengte grotten er ikke lenger tilgjengelig, og det svekker kulturminnets verdi. Faksimilen gir oss muligheten til å oppleve grotten og de fantastiske maleriene på nytt. Man har oppnådd tilgjengelighet til historien, og på den måten ivaretatt kulturminnet uten å skade originalen. Dette kan bli en løsning for lignende kulturminner som er truet, og det kan åpne for scenarioer som ikke bare er lystige. Så lenge den digitale faksimilen bevares, er innholdet sikret, uavhengig av både originalen og faksimilen i senteret, noe som kan være positivt for fremtidige forskere. Men det betyr også at den kan reproduseres flere ganger og settes opp flere steder i verden. Noe av verdien til et kultur- minne ligger i det unike, både i innhold og geografisk plassering. Det at senteret er plassert ved høyden der den opprinnelige grotten ligger, forankrer den til stedet og gir den en stedlig autentisitet. Dette er avgjørende for verdien av faksimilen som kulturminne.
I eksempelet med Centre international de l´Art pariétal er den opprinnelige opphavsperson naturlig nok ikke en kjent, men rekonstruksjonen av grotten er gjort med respekt for de som engang malte den, og det har vært en intensjon å gjenskape grotten så autentisk som mulig. Likevel er det helt klart nye opphavs- personer som har formet både senteret og faksimilen. I åpningstalen i 2016 sa François Hollande: «C'est plus qu´un facsimilé, c'est une oeuvre!» («Det er mer enn bare en faksimile, det er et kunstverk i seg selv»). Snøhetta med samarbeidspartnere har skapt en ny attraksjon, fundert på den gamle grotten, og i et eksperimentelt bevaringsperspektiv er senteret og faksimilen et verk i seg selv, sidestilt med det historiske kulturminnet.
Det uløselige spørsmålet: autentisitet og opphavsrett
Fra vernehistoriens begynnelse har spørsmålet om autentisitet og kunstnerisk frihet for ut- øveren av vernet vært grunnleggende. Dette er spørsmål som eksperimentell bevaringsteori tar opp på nytt. Det uttales en forståelse for at objektivitet i bevaringssammenheng ikke er mulig. Hvert inngrep i et kulturminne påvirkes av handlingens egen plassering i historien, som Adam Lowe sier det: «Anyone touching interferes with the object in ways witch reveal as much about them as it does about the object.»
Hver sak har sine begrensinger og muligheter, i seg selv og i den tidsepoken og situasjonen en bevaringsstrategi utformes. Denne bevisstheten tvinger frem en innrømmelse av at objektivitet i bevaringssammenheng ikke er mulig. Eksperimentell bevaring anerkjenner kompleksiteten i bevaringsspørsmål, en kompleksitet som ikke gjør det mulig med et felles grunnleggende svar.
Hvis et kulturminne er truet med total ødeleggelse, kan faksimiler være løsningen dersom de er forankret til det opprinnelige stedet, og utføres med høy vitenskapelig kvalitet. Ser man på Centre international de l´Art pariétal i et eksperimentelt bevaringsperspektiv, vil Snøhettas arbeid i dag sidestilles med det historiske, faksimilen har blitt en ny grotte, som er et eget verk, med egen autentisitet og opphavsrettigheter.
