Faglig fornyelse eller destruktiv relativisme?
Fra papirutgaven Arkitektnytt 10-11/2017
I anledning temaet eksperimentell bevaring har vi invitert etterutdanningsprogrammet for arkitekturvern på AHO til å åpne opp feltet for Arkitektnytts lesere. Først ut er kursansvarlig Even Smith Wergeland, som setter begrepet inn i en historisk og vernefaglig sammenheng. Deretter slipper vi til tre studenter ved kurset, som tar for seg oljealderens kulturminner i Stavanger, bruken av faksimiler som vern og en kritisk analyse av «visjonær bevaring» i Nydalen i Oslo.
De siste årene har eksperimentell bevaring fått fotfeste som en progressiv vending innen arkitekturvernet. To antologier med norsk forankring, Experimental Preservation og Tabula Plena: Forms of Urban Preservation, begge utgitt i fjor, har sammen med det amerikanske tidsskriftet Future Anterior bidratt til å sette begrepet på den internasjonale dagsorden.
Jorge Otero-Pailos, professor i arkitekturvern ved Columbia University i New York, er viktig både som begrepsutvikler og nettverksbygger innen eksperimentelt vern. Som professor II på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo har han dessuten vært en viktig bidragsyter til norsk praksis og teoriutvikling. Otero-Pailos tar utgangspunkt i begrepsparet experimental og preservation. Det eksperimentelle handler om at historiske objekter undersøkes på nye måter, samt at det foretas andre inngrep enn det man tradisjonelt har tillatt, som å fjerne den ene fløyen på Y-blokka i Regjeringskvartalet i Oslo, som det ble fremmet forslag om i et AHO-kurs i 2014. Innenfor eksperimentell bevaring aksepteres slike dramatiske innhogg så sant en bestemt historisk kvalitet sikres, i dette tilfellet relasjon mellom Y-blokka og H-blokka. Hva bevaring angår, handler det om å velge ut andre historiske objekter enn slike som normalt prioriteres i konvensjonelt vernearbeid. Det «stygge» kan være minst like interessant som det etablert «fine», som Otero-Pailos hevder. Sammen utfordrer de to begrepene etablerte verneteorier og praksiser
Fra transformasjon til tåkelegging
Eksperimentell bevaring må ikke forveksles med transformasjon, selv om transformasjon kan være et av flere mulige utfall av en eksperimentell bevaringsprosess. En annen innfallsvinkel er å endre opplevelsen av bygninger gjennom andre virkemidler enn fysiske tiltak, for eksempel lyssetting, lydeffekter eller andre immaterielle intervensjoner. I 2014 tåkela den japanske kunstneren Fujiko Nakaya ikoniske Glass House (1949) av Philip Johnson, en type mystifisering av arkitekturkanonen som her inntreffer fordi kjente kvaliteter som klarhet og transparens forstyrres. Slike virkemidler fremelskes innen eksperimentell bevaring.
En eksperimentell tilnærming innebærer både kritikk av tradisjonelt vern og kritikk av et typisk utbyggerperspektiv, som – satt på spissen – gjerne innebærer at man vil utradere mest mulig for å gi plass til ny bebyggelse. Otero-Pailos argumenterer for at den eksisterende bygningsmassen kan ha kvaliteter utover det vernemyndigheter normalt vektlegger, og at det derfor kan være verdifullt å undersøke alle historiske anlegg nøye for å utforske utviklingspotensialet. Idealet er en grundig analyse etterfulgt av en velfundert strategi for videreutvikling, eksempelvis inngrepet i Y-blokka, som åpner for ny utvikling på den ene siden av bygningen og ivaretar det historiske rommet på den andre.
Et annet kjennetegn er at arkitektonisk intensjonalitet tillegges mindre vekt enn det som har vært vanlig i vernesammenheng. Man studerer heller de forskjellige bidragene gjennom en bygnings historie, fra snekkeren til gartneren, uten av det skilles kvalitativt mellom disse. På denne måten stilles det spørsmål både ved arkitekten og antikvarens autoritet. Like ens flyttes fokus fra originalitet og autentisitet over på endringshistorie og dagens bruk, et syn som også fremmes i boka The Uses of Heritage (2006) av Laurajane Smith. Kort sagt utfordres den estetisk forankrede tilnærmingen i forvaltningsfeltet med et endringsorientert syn på vern.
Uro i praksisfeltet
I noen kretser vekker slike tanker bekymring. Et aktuelt eksempel er plansaken for Nydalsveien 32B i Oslo, der Byantikvaren i Oslo har reagert på at begrepet eksperimentell bevaring brukes for å fronte en utvikling av tomten som er i konflikt med gjeldende regulering til spesialområde bevaring og utnyttelsesgraden. Mens forslagsstiller fremstiller det som en faglig innfallsvinkel, oppfattes det av Byantikvaren som en retorisk legitimering for «slakt» av en viktig historisk bygning.
Lignende bekymringer kommer også til uttrykk i faglitteraturen. I Restaureringskonstens historia (2013) skriver Fredric Bedoire om ideologienes død – en pulverisering av absolutte fronter og faglige synspunkt. Mens den teoretiske tåkeheimen tetner, forblir spørsmålene om hvor mye som bør bevares, og på hvilke måter, ubesvarte.
Kontroverser
Eksperimentell bevaring tilbyr ingen direkte løsning på dette dilemmaet, snarere tvert i mot. I ytterste konsekvens unnviker det de store spørsmålene til fordel for alternative verneobjekter. Men det er ikke hele bildet. AHO har de siste årene kjørt studiekurs som går rett inn i kontroversielle vernedebatter, som Regjeringskvartalet og Munchmuseet på Tøyen – de virkelig store bygningsflokene i hovedstaden.
Samtidig illustrerer dette forskjellen på akademia og forvaltning. Mye av det som produseres i disse kursene ville skapt hodebry i norsk kulturminnevern, der man ikke kan tillate seg å dekonstruere alle dogmer og gjøre individuelt tilpassede vurderinger i hver eneste sak. For det første ville det vært altfor krevende i en presset arbeidshverdag, og for det andre ville det blitt oppfattet som alt for vinglete og uforutsigbart.
Konservativisme og fleksibilitet
En vesentlig svakhet ved eksperimentell bevaringperspektivet er at det hopper bukk over forvaltningsfeltets store dilemma – som vernemyndighet kan man anklages både for overdreven konservatisme og overdreven fleksibilitet. I stedet for å drøfte denne spenningen, antas det at etablert bevaringspraksis er mer homogen enn tilfellet faktisk er.
Samtidig er det ikke tvil om at eksperimentell bevaring kaster lys over noen reelle problemer ved dagens praksis, eksempelvis påfallende gliper mellom bevaringsverdier og bevaringsstrategier. En viktig problemstilling er at ulike typer kulturminner krever ulike typer tiltak. «Style or substance? What are we trying to conserve?», spør Alan Powers i boka Preserving Post-war Heritage (2001). Hvis man bevarer en bygning på grunn av den sosiale historien, blir det merkelig å insistere på et strengt fasadevern, hevder Powers. Etter hans mening bør slike vernestrategier forbeholdes tilfeller der den arkitektoniske og estetiske verdien er svært høy. Forholdet mellom disse verdiene – det sosiale og det estetiske – diskuteres hele tiden i norsk kulturminneforvaltning, men det er neppe feil å påstå at tradisjonelle vernestrategier som regel blir løsningen.
Utforskende bevaring
Men er egentlig eksperimentell bevaring så grensesprengende som deler av litteraturen hevder? Det er jo ikke bare de eksperimentelle vernerne som stiller spørsmål ved etablerte teoretiske dogmer. Rem Koolhaas problematiserte i artikkelen «Preservation is Overtaking Us» fra 2004 det faktum at vi verner stadig nyere ting. Vi overmannes derfor av bevaring, med den konsekvens at forvaltningsapparatet overmannes av arbeidsoppgaver. Løsningen til Koolhaas var et urbant grid som helt kvantitativt definerte soner for riving og bevaring. Det var langt mer radikalt og uforenlig med etablert norsk kulturminnepraksis enn det for eksempel Otero-Pailos representerer.
Vernehistorien er også full av eksempler på arkitektoniske intervensjoner som i sin tid var svært radikale. Eugene Viollet-le-Duc tegnet inn helt nye elementer i gotisk stil i restaureringsprosjekter på 1830-tallet, noe som skapte enorme debatter og bitende kritikk fra hans erkenemesis, autentisitetsapostelen John Ruskin. I etterkrigstiden mente italieneren Cesare Brandi – som i likhet med Otero-Pailos var vel så opptatt av kunstteori som verneteori – at arkitektens frihet burde økes i restaureringsprosesser, med basis i at menneskelig kreativitet er den fremste (verne)verdien ved en bygning. Hans landsmann Carlo Scarpa søkte på sin side å skape en flerstemt kombinasjon av historie og samtid. Da Scarpa restaurerte Castelvecchio-museet i Verona (1953-65), satte han inn nye arkitektoniske innslag for å øke spenningen mellom gammelt og nytt.
Utforskende bevaring
I lys av dette er det etter mitt syn mest treffende å se på eksperimentell bevaring som en faglig fornyelse – ikke som en autonom vidunderkur, men i relasjon til de øvrige fornyingskreftene i vernefeltet, før og nå. Det representerer en frisk påminnelse om nødvendigheten av nytenkning og kritisk refleksjon. På en måte er det mer treffende å kalle det utforskende bevaring enn eksperimentell bevaring, ettersom det inviterer til grubling og fundering i vel så stor grad som ren eksperimentering. Slik sett er det absolutt ikke vandalistisk, fordi det stiller strenge krav til analytisk grundighet i forkant av tiltak. Derfor står det i klar kontrast til den ugjennomtenkte rivningen som ofte pågår når byer er i sterk utvikling.
Samtidig har eksperimentell bevaring klare trekk av relativisme, i den forstand at det ikke løser de avgrensningsproblemene som norsk kulturminnevern har i dag. Men i noe mer finsiktet form har det potensiale til å bidra til en tiltrengt reformtankegang. Om det ikke vernes for mye i dag, vernes det nok for mye på den samme måten.
Even Smith Wergeland er førsteamanuensis ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, der han leder etterutdanningsmasteren i arkitekturvern.
