Exhibiting the Postmodern – The 1980 Venice Architecture Biennale.
– Fortell om den nye boken din. Hva handler den om?
– Exhibiting the Postmodern forteller to historier. En om arkitektur på utstilling, den andre om postmodernismen. De to historiene bindes sammen gjennom den første Veneziabiennalen for arkitektur i 1980. Utviklingen av postmodernismen handlet i stor grad om å vise frem og sette arkitektur på utstilling, både konkret og metaforisk.
– Hvorfor nå?
– Interessen for postmodernismen akselererte etter at Victoria and Albert Museum i London satte opp utstillingen Postmodernism – Style and Subversion i 2011. Dessuten ser vi en økende interesse for arkitekturutstillingenes historie, blant annet gjennom en rekke nye studieprogrammer innen kuratering og arkitekturutstillinger. En tredje faktor er at det begynner å haste med å samle vitnesbyrd og arkivmateriale fra en generasjon arkitekter som er i ferd med å forsvinne.
– Hva er de viktigste funnene i boken din?
– Det var nok å se på 1980-biennalen som et slags endestopp for en postmodernistisk bevegelse, heller enn et startpunkt.
– Hva legger du i det?
– Utstillingen samlet mange forskjellige, og til dels motstridende, tendenser som oppstod i Europa og USA på omtrent samme tid. Dette var øyeblikket da arkitektene forstod at man ikke nødvendigvis reagerte mot modernismen på samme måte. Postmodernismen var ikke én bevegelse, men en kakofoni av forskjellige stemmer. Dessuten var dette slutten på en periode der postmodernismen bestod av teoretiske spekulasjoner og papirprosjekter, og begynte å materialisere seg som bygninger.
– Norge var jo også representert på utstillingen også. Kan du si noe om de norske bidragene?
– Christian Norberg-Schulz var med i en referansegruppe av akademikere og kritikere, og han hadde nok en finger med i spillet da Jan & Jon ble invitert til å representere Norge. Jan & Jon var ikke i den delen av utstillingen som er mest kjent i ettertid, Strada Novissima, der tjue arkitekter ble invitert til å bygge hver sin fasade i en tenkt hovedgate. Men de stilte ut på mezzaninen sammen med femti arkitekter fra hele verden. De presenterte både egne arbeider og fikk instruksjoner om å presentere et slags arkitektonisk selvportrett.
– Det er en fornyet interesse for postmodernismen om dagen, både blant forskere og spesielt en yngre generasjon arkitekter. Hvorfor skjer dette nå?
– Jeg tror alt går i sirkler. Fra det tidlige 1990-tallet og frem til 2010-tallet, var det en tyveårsperiode hvor det var tabu å snakke om postmodernismen. Denne tabuperioden var var preget av en ganske abstrakt arkitektur, og det er ikke så rart at det kommer en nysgjerrighet for farge, lek og formale eksperimenter igjen.
– Hva med det politiske bakteppet? Er det bare et tilfeldig sammentreff at interessen for postmodernismen kommer på samme tid som vi ser en ny politisk populisme spre seg i hele den vestlige verden?
– Det er selvfølgelig interessant å spekulere rundt, ettersom deler av postmodernismen ble knyttet til en nyliberalistisk høyrebevegelse. Men samtidig ser vi at den arkitekturen som for eksempel blir produsert på arkitektskolene i dag, er noe ganske annet enn den på 1970- og 1980-tallet. Jeg tror det er for tidlig å si noe bastant om dette nå.