– Byen er mer enn en samling objekter
Fra papirutgaven Arkitektnytt 09/2018
Project for Public Spaces
- Grunnlagt av Fred Kent i 1975.
- PPS er en ikke-kommersiell organisasjon som utgjør en forlengelse av arbeidet til William H. Whyte.
- Jobber med offentlige rom og plasser over hele verden, og alltid med medvirkningsbasert design i samarbeid med lokalmiljøet.
- Innførte mest sannsynlig selve begrepet «placemaking».
- Motto: Lighter, quicker, cheaper. En visjon om at forandring ikke beror på omfattende omreguleringer og finansiering, men at man kan begynne å endre lokalmiljøer raskt og med enkle grep.
Meg Walker har har jobbet med stedsskaping, det å lage møteplasser for nabolag gjennom grundige medvirkningsprosesser, siden 1994, og var en av årets talere på Oslo Urban Arena. Project for Public Spaces har vært et foregangskontor innenfor brukerstyrt byutvikling og hun mener at PPS er opphavet til selve ordet «placemaking», eller stedsskaping. PPS er blant annet kjent for sitt bidrag til transformasjonen av et av verdens mest berømte steder, Times Square, som ble forvandlet fra trafikkert kryss til bilfri plass i 2009. PPS har også vært aktiv i transformasjonen av Detroit fra et fraflyttet og forfallspreget sentrum til en plass hvor mange ser optimisme og nye muligheter.
– Stedsskaping handler om å lage en emosjonell tilknytning mellom folk og sted, og mellom folk og folk. Uttrykket er blitt adoptert av en del designere for å beskrive stedene de skaper, uten at de nødvendigvis involverer folk, sier Walker til Arkitektnytt.
Mennesket, ikke objektet
Walker er utdannet arkitekt og planlegger, og sier det var en lettelse å begynne å jobbe for PPS etter mange år på vanlig arkitektkontor. I tillegg til å drive fram prosjekter over hele verden for PPS, underviser hun et masterprogram som heter «Placemaking» på Pratt Institute. Programmet gir studentene muligheten til å bryne seg på ekte steder og oppdragsgivere.
– Jeg ville begynne å jobbe direkte med mennesker. Forandre byen. Jeg var lei av å se på byen som en samling objekter. Som arkitekt får du snakke med oppdragsgiveren, men aldri sluttbrukeren. På arkitektskolen var jeg aldri interessert i å tegne bygninger som objekter, jeg var interessert i opplevelsene folk hadde i bygningene. Ikke alle professorene likte det, de ville du skulle lage bygningen som en skulptur.
Metoder og lokkemiddel
For å få naboer og lekfolk med på medvirkningsprosessene bruker PPS mange ulike metoder. En fase begynner nesten alltid med observasjon av stedet og menneskers bruk av det. Noen ganger brukes spørreskjemaer, andre ganger har de verksteder som tar for seg konkret utforming. Det er ikke lett å involvere lekfolk i selve utformingen. Walker sier man må bruke folk til det de er gode på, og det er gjerne programmeringen og hvordan ulike aktiviteter skal samvirke eller forbindes med hverandre. I noen prosjekter har befolkningen vært med på å lage nærhetsdiagram som har gitt tydelig retning til det som siden er blitt designet.
– Vi gjorde en park og et samfunnssenter i Houston, hvor vi involverte en svært mangfoldig gruppe mennesker i innendørs og utendørs programmering. Vi ga dem ulike figurer så de kunne lage en collage av programmet de hadde utarbeidet. De tegnet ikke selve bygningen, men de sa blant annet hvordan aktivitetene skulle forholde seg til hverandre. De ville for eksempel ha en scene som kunne bli brukt både inne og ute. Det er mer enn kun programmering, det er en form for design.
– Hvordan bestemmer dere hvem som skal få delta i medvirkningsprosessen?
– Det er ofte en utfordring. Vi oppdaget at å invitere folk til verksteder kun tiltrekker seg én type: frittalende, hvite mennesker i 40-50 åra. Hvis vi skal jobbe med et eksisterende sted, oppsøker vi dem som er der, og engasjerer dem. Eller vi er til stede på større arrangement i nærheten, som Bondens marked, eller multikulturelle arrangement. Det er viktig at vi finner nye måter å samhandle på for å nå ut til en bredde i befolkningen. Vi setter ofte opp telt med ulike aktiviteter for å tiltrekke oss folk, og vi organiserer aktiviteter for barn.
Lettere, raskere, billigere
Mottoet «Lettere, raskere, billigere» oppstod under finanskrisen i 2008, hvor det offentlige ikke hadde penger og de private sluttet å bygge. PPS mener at man ikke trenger å investere mye for å aktivere steder med småskala utvikling som møblering, aktiviteter, oppvisninger og mat.
– Noen ganger stoppet prosessen opp fordi myndighetene ikke hadde penger til å fortsette. Men for eksempel stranda vi lagde i Detroit sentrum var en billig, midlertidig investering. Den har vært der i fem år, og nå gjør de den permanent. Og selvfølgelig Times Square i New York. Ingen visste om det kom til å bli et sted folk ville like, om trafikken ville bli et problem, om folk ville sitte på stolene vi satte ut i gaten.
Men det var et eksperiment. Uten å bruke mye penger viste man at plassen kom til å bli brukt og likt.
Se til Canada
En av de store utfordringene for et aktivt, urbant offentlig rom i Norge er klimaet om vinteren. I Canada har de mange vinteraktiviteter på offentlige plasser. Walker mener vi kan lære av Canada og nevner både lyssetting og aktiviteter som måter man kan lokke ut befolkningen på, selv når det fryser til.
– Akkurat som skandinavene er canadierne glad i utendørsaktiviteter. De liker å gå på ski og skøyter og lager en stor variasjon av destinasjoner som gjør at man vil være ute lenger om vinteren. Bålpanner og varmehytter. Vinterfestivalen slutter ikke når jula er over, den fortsetter til mars. De bruker lyssetting på en kreativ måte for å lyse opp natten. Man kan ha en fantastisk lysfest en kveld i året, men utfordringen på steder hvor det er mørkt halve året, er å få folk til å føle seg bedre på daglig basis.
