Arkitektnytt

Eikseth disputerte i august over PhD-avhandlingen «Arkitekter i emning», med undertittelen «Profesjonsforståelser og brukerperspektiver i norsk arkitektutdanning 2009-2012», ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.

Eikseth møter Arkitektnytt for å oppsummere sine viktigste funn. Hun forteller at det trengs en større bevissthet om utdanningens bestanddeler og formål. Bedre kommunikasjonsverktøy må inn i utdanningen for å gjøre arkitektene sterkere overfor byggherrer, brukere, entreprenører, politikere, sier hun.

– Det ville i sin tur bedre arkitektenes stilling i samfunnet generelt.

– Behovet for bevissthet om egen kunnskap og evne til å kommunisere denne videre, er en nøkkel til innovasjon, sier hun og mener det er veien å gå for å posisjonere seg i en ny samfunnsutvikling.

– Vi har et potensial for å søke mer kunnskap utenfor eget felt. Bruken av intuisjon og det selvreflekterende må styrkes med et tyngre kunnskapsgrunnlag.

Lite utforsket felt

Ifølge Eikseth er arkitekturutdanninga lite forsket på. Men ut fra det materialet hun har funnet, kan hun si at utdanningen ofte, også i internasjonal sammenheng, er basert på det man kaller learning by doing, eller handlingsbasert læring. Det inkluderer alt som er uuttalt i undervisningen.

Dette udefinerte kunne med fordel vært gransket mer, sier hun.

Eikseth har sett overordnet på de tre norske skolene Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO), Bergen arkitekthøgskole (BAS) og arkitekturutdanningen ved NTNU i Trondheim. Deretter har hun gjort en mer detaljert studie på AHO, der hun blant annet har fulgt fem studenter i diplomarbeidet.

Ulik tilnærming til omverdenen

Skolene har ulike innfallsvinkler til arkitektfaget, sier Eikseth.

– BAS’ grunnpilar er en stor grad av dialog med lokalbefolkning, brukere og andre berørte. BAS er bedre skodd i dette temaet enn de to andre skolene, sier hun.

– AHO er mindre orientert mot omverdenen. Her er det den skapende arkitekten og dennes egne ideer og utforsking av ideene som står sterkt. Det er mer assosiativt og selvrefererende.

Eikseth påpeker at det var få som tok master ved urbanismeinstituttet i det kullet hun studerte, og at det kan være ulikheter innenfor de ulike instituttene ved skolen.

– NTNU kan plasseres mellom AHO og BAS, med økt fokus på arkitektur som konkret bygg.  Som AHO er de opptatt av materialer, rom og tektonikk. Samtidig orienterer de seg mer mot feltarbeid, samfunnsengasjement og fullskalabygging slik BAS gjør.

På NTNU mener Eikseth å se en tendens til større grad av profesjonsretting enn ved de to andre skolene.

Trenger bevisstgjøring

«Et gjennomgående tema som kom opp i sam- talene med de fem utvalgte studentene […] var at de først etter flere år i arkitektutdanningen skjønte hva faget handler om,» skriver Eikseth i avhandlingen.

Eikseth mener studentenes opplevelse sier noe om arkitektfagets store kompleksitet og særegne kunnskapsform. Men hun påpeker samtidig at det viser et behov for en klarere læringsprosess og en bevisstgjøring av hva som ligger bak handlinger og vurderinger i faget.

– Spør du meg hva som trengs, så vil jeg si at studentene vil ut i samfunnet og inkludere brukere og deres perspektiver, men de mangler trening og kunnskap.

Situasjonen er annerledes for designstudentene ved AHO.

– De er ute og gjør intervjuer og observasjoner og får trening i ulike metoder som gjør at de kan innta en mer dynamisk rolle overfor omverdenen enn arkitektstudentene.

Eikseth sammenligner diplomforlesningene til arkitektur- og designstudentene og mener designerne i større grad går til andre fagfelt som psykologi eller ergonomi for å underbygge prosjektene sine. I tillegg er de ofte i aktiv dialog med brukere og andre eksterne aktører.

Allerede i designfagets grunnutdanning lærer studentene blant annet hvordan de kan hente informasjon og kommunisere med brukere. De lærer å planlegge og gjennomføre feltstudier og hvordan dette kan brukes i den kreative prosessen, forklarer hun.

Eikseth mener dette mangler i studieplanen for arkitektutdanningen 

Assosiativ inspirasjon

Arkitektstudenten henter gjerne inspirasjon og relevans fra seg selv, heller enn fra ytre krav og behov, ifølge Eikseth. I arkitektfaget blandes myter, vitenskap og egne refleksjoner. Inspirasjon fra litteratur, filosofi og kunst brukes gjerne på en assosiativ måte.

Hun ser en tydelig interesse for arkitekturens bakenforliggende ideer og meningsbærende sider og påpeker at disse perspektivene kan knyttes til en tradisjon innen humaniora og ulike kunstfag.

– Dette forholdet mener jeg det ikke er god nok bevissthet om i utdanningen.

På BAS, derimot, kombinerer de det kunstneriske og assosiative med kunnskapsinn- henting og feltundersøkelser, sier Eikseth.

– Det er en interessant tilnærming, hvor de i større grad forankrer den kreative prosessen i en metode, sier hun.

Hva skjer i den sorte boksen?

Utdanninga er som en svart boks, sier Eikseth. Og kjernen i denne avhandlingen, slik Arkitektnytt forstår henne, er rett og slett å belyse dette sorte rommet.

– Min bruk av begrepet black box kan forstås som en kombinasjon av teaterets sorte boks, i betydningen et eksperimentrom «der alt kan skje», og den sorte boksen som et slags «apparat» som gjør noe med oss uten at vi helt kan forklare hva som skjedde underveis, forklarer hun.

I avhandlingen skriver hun at «aktivitetene og prosessene som foregår [i den sorte boksen] er uoversiktlige, handlingsorienterte og mangfoldige, og er i liten grad standardiserte. De formelle kravene til kompetanse ved avgang er åpne for tolkning».

Gjennom å begrepsfeste hvilke ingredienser arkitekten faktisk benytter seg av, gjør hun det klarere hva som faktisk foregår i utdanninga. Dette tar tak i fagets kjerne, forklarer hun, og sier at det må en bevisstgjøring til om hva studiet faktisk trener en i, derfor er det er viktig å forske videre på dette. 

Eikseth påpeker at endringer i studieplaner og praksis kan ha skjedd uten at det er fanget opp i hennes arbeid, som kun tar for seg perioden 2009-2012.