Arkitektnytt

Nasjonalmuseet ønsker varig fredning. Det samme gjør en rekke kjente arkitekter. Likevel er en langdryg prosess for å bevare «Sommerrestaurant med dansehall» i Elverum langt unna en løsning.

Bygget er tegnet av Are Vesterlid (1921–2013) og sto ferdig ved Glomdalsmuseet i 1960. Den var populær som festlokale til utpå 80-tallet, men ble så stengt. I dag benyttes lokalet som oppbevaringssted for byggematerialer som museet bruker til å vedlikeholde de mange bygningene under deres ansvarsområde.

Bygningen ble midlertidig fredet i 2003. Noen år seinere ble den foreslått endelig fredet av Hedmark fylkeskommune. Men Glomdalsmuseet, som eier bygningen, ønsker å rive den.

Saken har siden 2014 ligget hos Riksantikvaren, som fremdeles ikke har klart å komme fram til en løsning. Seksjonssjef Linda L. Veiby hos Riksantikvaren velger å svare skriftlig på vår forespørsel: «Fredningsforslaget vedrørende Glomdalsmuseets dansepaviljong er oversendt fra Hedmark  fylkeskommune og ligger hos Riksantikvaren til behandling. Saken er komplisert, både når det gjelder kulturminnet i seg selv og museets kapasitet til å ta vare på det. Vi arbeider for å finne en løsning. Dette arbeidet tar tid, og hva den endelige løsningen blir, kan vi ikke forskuttere.»

Museet har ikke brukt ressurser på vedlikehold, siden de betrakter paviljongen som en driftsbygning, og ikke som en del av sin samling av bevaringsverdige bygg i Østerdalen. Det økonomiske etterslepet er beregnet til ti-tolv millioner kroner, og museet mener det må friske midler til for å pusse opp og vedlikeholdet paviljongen.

Styreformann Ottar Evensen uttalte i 2013 til Østlendingen at «Glomdalsmuseets oppdrag er å ta vare på bygninger fra eldre jordbrukstid. Danserestauranten faller utenom vårt konsept». Han mente også at «dansepaviljong- enes tid er forbi. Konseptet her passer ikke dagens standard».

Mangel på fantasi

Arne Vesterlid, arkitektens sønn, har lenge arbeidet for fredning. Senest i fjor ba han Hedmark fylkeskommune om å bestille og betale «en ny teknisk rapport med kostnadsoverslag utført av fagfolk med relevant kompetanse og utviklet i samråd med Arkitekturmuseet». Fylkeskommunen svarte at man «ser at en slik rapport vil kunne ha betydning for utfallet av saken, men så lenge den ligger til vurdering hos en høyere forvaltningsinstans, har ikke fylkeskommunen noen rolle som saksbehandler. Vi kan derfor ikke ta stilling til anmodningen før det foreligger et vedtak fra Riksantikvaren.»

Arne Vesterlid mener at uten en slik rapport, bygger den videre saksbehandlingen hos Riksantikvaren på feil grunnlag.

– Vi har hele tiden ment at museet overdriver kostnaden knyttet til rehabilitering eller restaurering. Slik saken står per i dag, er en fullstendig tilbakeføring til opprinnelig tilstand, i form av en full restaurering, ikke hensiktsmessig, sier Vesterlid til Arkitektnytt.     

Han mener det holder foreløpig med rehabilitering og istandsetting, til man har fått på plass løsninger for ny bruk av paviljongen.

– På dette området har museet ikke lagt to pinner i kors, man har bestemt seg én gang for alle for at dansepaviljongen ikke kan benyttes og bare representerer en utgift for museet. Heller ikke lokale krefter i Elverumsområdet – eller kommunen – synes å ha noen interesse for bygget.

Vesterlid mener dette er merkelig, siden bygget kunne romme en rekke aktiviteter i sommerhalvåret, for eksempel i forbindelse med festspillene på Elverum.

– Museet legger for dagen en fullstendig mangel på fantasi, kreativitet og evne til å bruke bygningen som trekkplaster for å øke publikumstilstrømningen til museet for øvrig. Det er ingenting i veien for bygningsmessige endringer tilpasset ny bruk, så lenge disse er reversible tiltak, og utformes av dyktige arkitekter, sier Vesterlid.

Sommerrestauranten med dansehall ble for øvrig bygget for å gi Glomdalsmuseet inntekter.

– De tjente penger på dette bygget. Og det er en del av kulturen i dette strøket. Så klarer ikke museet å ta vare på sin egen historie og være med på en prosess for å finne ny bruk, sier en skuffet Vesterlid.

Arkitekturmuseet engasjert

– Paviljongen er en viktig del av norsk arkitekturhistorie, mener Nina Berre, avdelingsdirektør ved Nasjonalmuseet. Hun har engasjert seg i fredningssaken.

– Jeg har argumentert for at man må kunne finne annen bruk for dansepaviljongen enn den opprinnelige. Dette er et ypperlig for- midlingssted som museet kan bruke til å presentere Østerdalens rike tretradisjoner, for eksempel.

– Vesterlid var en viktig del av generasjonen som videreutviklet norske tretradisjoner, deriblant Sverre Fehn. Men Vesterlids verk fikk mindre oppmerksomhet i samtiden, kanskje fordi de var mer lavmælte.

Vesterlids tegningsarkiv ble innlemmet i Nasjonalmuseets samlinger i 2009. Han var representert på museets 2010-utstilling «Brytninger. Norsk arkitektur 1945–65», og holdt en forelesning for smekkfull sal.

– Det er en interesse for Vesterlid og hans arkitektur i dag, og han var nok glad for at han endelig fikk litt mer oppmerksomhet.

Berre mener Vesterlid har laget mye fin arkitektur, og trekker særlig fram atriums- husene på Hamar, som han gjorde som en del av Arkitim.

– Dette er dempet, fin arkitektur, med gode kvaliteter som boligbyggere bør se til i dag. Vesterlid var tidlig ute med atriumsløsninger som vi burde se mer av, sier Berre.

Berre ser mange inspirasjonskilder til det lette, svevende taket til dansepaviljongen på Elverum. Vesterlid var inspirert av tradisjonell norsk og japansk arkitektur og verker av nordiske samtidskolleger, blant annet Louisiana- museet i Danmark, men han så også mot moderne amerikansk arkitektur.

– Han reiste også til USA og studerte brødrene Greenes 1920-tallsarkitektur, lette trehus med forfinede detaljer. Vesterlid pleide å si at har man øyne, ja, så blir man inspirert, sier Berre.

– Vesterlid var en beskjeden mann. Han var ikke blant dem som iscenesatte seg selv i Byggekunst. Dette var i Norberg-Schulz’ redaktørtid, og han ga ikke mye plass til Vesterlid. I Norberg-Schulz første kanoniske oversikt over norsk arkitektur i 1961, var ikke engang Knut Knutsens trearkitektur med. Først i 1968 anerkjente Norberg-Schulz Dansepaviljongen som del av sin nye oppsummering, seks år etter at Vesterlid fikk Treprisen. Kanskje er dette en medvirkende årsak til at Vesterlid ikke har fått den plassen han fortjener i norsk arkitektur- historie, sier Berre.

I stedet fikk Vesterlid større og tidlig anerkjennelse andre steder, som i danske og tyske tidsskrifter. Villa Engen på Moelv (1961), som sammen med Dansepaviljongen ble trukket fram av Treprisjuryen i 1962,  ble for eksempel fyldig presentert i Kvinner og Klærs Husmorshefte fra 1962. Men nå har dette huset fått ny oppmerksomhet og er viet en egen bok i serien AsBuilt Classic (Nasjonalmuseet, AHO og Pax, 2014).

Paviljongen ble senere fredet, les nyhetssaken her.