Arkitektnytt

Oslo og New York

Den økende interessen for transformasjon og bevaring ser vi også ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. Her har man lagt vekt på å gå i en «eksperimentell» retning, og ansatte ved Institutt for form, teori og historie har bidratt til utgivelsen av to antologier, «Experimental Preservation» (2016) og «Tabula Plena: Forms of Urban Preservation» (2016).

– Eksperimentell bevaring er et relativt nytt begrep, og det har oppstått i kjølvannet av et samarbeid mellom to utdanningsinstitusjoner, Columbia University GSAPP i New York og Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. Men det gjenspeiler samtidig en generasjon arkitekter, konservatorer, kunstnere, teknologer og andre som jobber med historiske strukturer, objekter og bygninger på nye måter, sier Erik Langdalen, professor og leder ved AHOs Institutt for form, teori og historie.

Sammen med professor Thordis Arrhenius og Columbia-professor Jorge Otero-Pailos har han redigert antologien «Experimental Preservation».

– Eksperimentell bevaring er ikke et forhåndsdefinert begrep, men betegner snarere en ny bevegelse innenfor faget. Vi benytter begrepet som et redskap til å fornye og utvide den offentlige diskusjonen rundt bevaring, for å finne nye metoder og operative strategier for bevaringsutvikling, og for å finne reelle alternativer for hvordan bevaringsprosessene skal foregå fremover, sier Langdalen. 

Amputert arm

Eksperimentell bevaring tar mange ulike former og dimensjoner. I 2015 deltok et student- og forskerteam fra AHO i Statsbyggs parallelloppdrag for nytt regjeringskvartal. Blant føringene fra Statsbygg var rivning av Y-blokka og et svært høyt arealbehov. AHO-teamet undersøkte hvilken tålegrense det historiske byområdet har og argumenterte for en utvikling som tok bevaring av de historiske bygningene og byrommene som sitt utgangpunkt, med et tydelig fokus på det offentlige bygulvet. Forslaget ble stilt ut sammen med de andre i parallelloppdraget. AHO-prosjektet framsto som både stillfarent og rebelsk, og var svært ulikt de andre seks forslagene fra verdensstjerner som BIG, Snøhetta og MVRDV. Prosjektet resulterte også i den nevnte antologien «Tabula Plena: Forms of Urban Preservation», redigert av Bryony Roberts, førsteamanuensis ved AHO.

En senere Aftenposten-kronikk, signert Erik Langdalen, i forlengelse av regjeringskvartal- diskusjonen, og basert på diplomoppgaven til Markus Domaas Lindahl, argumenterte for en «amputasjon» av Y-blokkas nordre fløy slik at det ble en C-blokk. Her kuttet studenten en fløy av Y-blokka for å bevare den, slik en lege noen ganger må amputere en arm for å redde hele kroppen (medisinske analogier er nyttige i bevaringssammenheng, sier Erik Langdalen). I den samme kronikken lanserte han begrepet bevaringsutvikleren, som betegnelse på en ny type fagperson: eksperten som kombinerer byplanleggerens overblikk, konservatorens historiske sensitivitet og arkitektens kreativitet.

– Bevaring handler ikke bare om historiske bygg, men også om hvordan vi sørger for historisk kontinuitet i våre offentlige rom. Man kan ikke fristille bevaring fra spørsmål om sikkerhet, demokrati og bærekraft – historien er selve grunnlaget for byutviklingen.

Et annet eksempel på eksperimentelt vern av politiske strukturer, er Asker rådhus, der Langdalen og hans medarbeidere ble bedt om å gi råd i spørsmålet om rehabilitering. Men mer om det senere. Først ber vi Langdalen se nærmere på et mye mer komplekst vernespørsmål: Kvadraturen i Oslo.

Kvadraturen under lupen

I motsetning til svært mange byer, sliter hovedstaden, på tross av sin eksplosive utvikling, med å skape liv i sin gamleby. Mens en by som Brussel har 100 000 fastboende i sin indre bykjerne, kan Oslo skilte med skarve 1000. De siste par tiårene har det vært mye snakk om hvordan man skal skape et levende bymiljø i Kvadraturen, og da Posthuset ble bygget om til et kompleks med drøyt 200 leiligheter i 2007, ønsket mange å se det som en katalysator for videre utvikling og boligbygging. Ti år senere har antallet fastboende ikke økt vesentlig, og det synes vanskelig å finne prosjekter som gårdeiere og utbyggere finner interessante for boligutvikling, men som ikke havner i klinsj med vernemyndighetene. Et eksempel som har fått mye oppmerksomhet det siste året, er Skippergata 22–26, der Aspelin Ramm ønsker å bygge 35 leiligheter, i tillegg til kontor og næring. Men både by- og riksantikvar mener inngrepet er for stort i vernet bebyggelse, og relativt siviliserte skjellsord er blitt utvekslet i pressen.

Hvordan ser så Erik Langdalen på Kvadraturen ut ifra et «eksperimentelt» perspektiv?

– I Kvadraturen er det fastlåste konflikter, og det eksperimentelt vern kanskje kan bidra med, er bevaringsdribling, hvis man kan bruke en fotballmetafor. Eksperimentelle bevaringsstrategier kan brukes til å drible og takle seg ut av disse fastlåste situasjonene. Målet er at bevaringsutvikleren blir en slags Maradona innen vernefaget: Hvordan trenge gjennom forsvaret, hvordan score? Hvem man scorer for, er selvfølgelig et spørsmål, sier Langdalen, og fortsetter:

– Hvorfor ender man alltid opp i en situasjon der byantikvar og riksantikvar forsvarer kultur- minneverdier, mens alle de andre aktørene forsvarer andre verdier?

Langdalen mener at samfunnet har outsourcet sitt bevaringsansvar.

– Vi har etablert organisasjoner og prosesser som tar hånd om kulturminneverdier, og det er god grunn til å diskutere hvilke konsekvenser dette har. Det eksperimentelle bevaringsfeltet ønsker å diskutere nye roller for bevaringsfaget.

– Men noen må holde i dette. Hvordan skulle man i så fall strukturert beslutningsprosessen, hvem som skal være med, og så videre?

– Dette handler på et fundamentalt plan om hvilke roller man har gitt de ulike aktørene. En utbygger går som regel inn i én på forhånd definert rolle, og ønsker først og fremst å bidra til boligutviklingen i Kvadraturen (i tillegg til å tjene penger), mens byantikvaren skal representere det kulturhistoriske perspektivet. Kanskje man burde blande kortene litt. Kanskje burde en utbygger ta bevaringsmessige hensyn inn i sin formålsparagraf, og byantikvaren i større grad næringsutvikling inn i sin.

Bevaringsutvikleren

Langdalen nevner Statsbygg som en byggherre med bevaringsverdier bygget inn i sin formålsparagraf, men i praktiske prosesser blir disse interessene stående mot hverandre.

– Å løse dette handler om en holdningsendring. Man bør utdanne fagfolk som ser tverrfaglig på disse tingene, som jobber med økonomi i den ene enden, og historie og bevaring i den andre, med ingeniørfag, eiendomsmegling og byplanlegging imellom. AHO kan bidra med dette gjennom utdanning av fremtidens bevaringsutviklere som blant annet greier å se bevaring som en del av utviklingen.

– Kvadraturen mangler en overordnet strateg som greier å se bevaring og utvikling i sammenheng, og politikerne har overlatt utviklingen til de enkelte gårdeiere og butikkeiere, samtidig som man har lovet at det skal bli mer liv i bydelen. Utbyggerne kan få de rette holdningene, men de har som regel ikke så stort område de kan bry seg om, det er gjerne enkeltbygg. Hvordan får man de rette holdningene inn på politisk plan?

–  Boligutvikling står i dag høyest i det politiske hierarkiet, så kulturminneverdier kan lett bli ofret i politiske prioriteringer. Vi må komme dit hen at man ser disse to interessefeltene som to sider av samme sak. Jeg mener vi har en altfor grovmasket forståelse av Kvadraturen til å kunne ta beslutninger. Det er svært viktig å ha en dyp forståelse for områdets historie og karakter, sier Langdalen.

Sosial bevaring

Kvadraturen beskrives ofte som et ensartet område, men består av ulike sosiokulturelle kvarterer med ulik historie, og kanskje trenger de hver sin skreddersydde bevaringsstrategi. Langdalen mener vi samtidig har et for ensidig fokus på det materielle, og bør ha et større fokus på det immaterielle.

– Etter min mening er hovedproblemet i kvadraturen at det er lenge siden noen har bodd der, med den konsekvens at få føler eierskap til bydelen, i motsetning til for eksempel Grünerløkka som har utviklet seg over lang tid i tett dialog med beboerne. Så når man rykker inn med en idé om utvikling, opererer man på et tynt grunnlag – man opererer ut ifra dagens spilleregler og med få medspillere. Hvis man virkelig skulle nå målet om å skape mer liv i Kvadraturen, er kanskje ikke en boligutvikling basert på dagens markedsmekanismer stedet man skal starte, men heller ta utgangspunkt i et slags sosialt bevaringsprosjekt der kulturminneverdier sees i sammenheng med sosialt eierskap og ny utvikling. Dette tar selvfølgelig lang tid, og det forutsetter nok at det offentlige bidrar økonomisk. Men på lengre sikt kan det lønne seg for alle parter.

Det eksperimentelle i denne sammenheng, forklarer Langdalen, ville være å betrakte bevaring som et utgangspunkt for all videre utvikling, sosialt, økonomisk og materielt.

Et konkret bevaringsprosjekt som skriver seg inn i denne strategien, ifølge Erik Lang- dalen, er Sentralen, et kontor- og arrangementshus i de 116 år gamle lokalene til Christiania Sparebank. Det «nye» bygget er tegnet av Atelier Oslo og Kima Arkitektur, det eies og drives av Sparebankstiftelsen DNB, og åpnet for publikum i 2016.

– Her har man riktignok hatt mye penger i baklomma, men vi har en bankstiftelse som satser på et område der banken selv har sin historie. Man inviterer nye folk inn – kunstnere, dansere, musikere, pluss mange typer publikum. Dette er en enormt effektiv måte å skape engasjement og eierskap på. Her ligger etter min mening nøkkelen til utviklingen av Kvadraturen, sier Langdalen.

Tilbakeføring og frilegging

Her kunne det passe fint å bringe inn Oslos byantikvar Janne Wilberg, som også er begeistret for Sentralen.

– Vi er veldig glade i Sentralen, og der har vi bidratt helt fra starten. Her hadde vi en eier som sa «vi ønsker å ta vare på kvalitetene og foredle dem videre, og nå vil vi vite hva som er viktig for dere her». De har brukt flinke arkitekter, og det er ganske sprekt det de har fått gjøre, sier Wilberg til Arkitektnytt.

Sentralen består av to sammenhengende, men ulike bygg. Det gamle bankbygget ble tegnet av Henrik Nissen (1899), mens det tilstøtende kontorbygget ble tegnet av Ivar Cock (1900).

– Det er forskjell på de to bygningene. I den eldre bygningen ble det en tilbakeføring av mange fine kvaliteter, men i den andre sa vi at det som er viktig, er at vi ikke ødelegger strukturen. Den er av de helt tidlige jernkonstruksjonene som var tidens løsen rundt 1900, og den har de frilagt. Den innvendige strukturen som vi ofte må kjempe for, den har de tatt frem og gjort til en «asset», et bærende element på alle vis, sier Wilberg med tydelig begeistring.

Det er denne typen prosjekter, der videreutviklingen skjer på kulturminnenes premisser, byantikvaren ønsker seg mer av i Kvadraturen, et område hun mener et spesielt sårbart for endring, det være seg eksperimentelle eller mer tradisjonelle.

– Kvadraturen er et bittelite område på størrelse med Frognerparken. Vi må klare å utvikle dette med større musikalitet enn det som gjelder andre deler av byen.

Heterogen sone

Wilberg skisserer et Oslo preget av store ut- viklingsprosjekter, og Kvadraturen befinner seg mellom noen av de største, Bjørvika og den kommende utbyggingen på Filipstad.

– Vår innfallsvinkel er at vi må klare å ta vare på noe av det som er historisk. Det er mye enklere å argumentere for det homogene murgårds-Oslo, som er sjelden i europeisk sammenheng. Men det karakteristiske ved Kvadraturen, er at den er heterogen, og bærer preg av at deler er 1600-tall, mens mye er bygget på siste halvdel av 1800-tallet.

Wilberg mener at Kvadraturen må behandles med tålmodighet, og at den ønskede utviklingen vil komme.

– Vi tror ikke at det å kveste Kvadraturen bidrar til mer byliv. Vi tror det er en meny av ulike tiltak som over tid vil medføre nytt liv. Folk ønsker seg «quick wins», men her må alle være med og ta ansvar. Gårdeiere og større aktører må tenke lenger enn til sin egen nesetipp, de må spørre seg: Hva kan jeg gjøre for å få mer liv på gateplan?

Wilberg nevner Tollbugata som et område som vil bli viktigere, i og med at gata blir en gjennomfartsåre ned mot Bjørvika. Hun mener selv byutviklingen vil gi endringer i Kvadraturen. Når det gjelder mulighetene for bolig- bygging, er hun ikke imot dette, men mener det viktigste er å respektere verneverdiene.

Svart liste

Vi nevner for Wilberg at AHO-professor Langdalen foreslår et supplement til Byantikvarens gule liste, nemlig en svart liste over bygg i Kvadraturen som kan rives. Slik kunne man mer aktivt påpeke et potensiale for utvikling, ifølge Langdalen.

– Den listen har vi i prinsippet allerede laget, sier Wilberg.

– Vi har vist hvilke bygninger som ikke er vernet, og som vi ikke vil motsette oss at rives. Vi har gått gjennom alle kvartalene og funnet ut at det dreier seg om 34 eiendommer.

Byantikvaren understreker at førstevalget bør være gjenbruk, ikke rivning, siden det ikke er bærekraftig å rive store betongbygg.

– Men i noen tilfeller, hvis du ikke klarer å få inn noe nytt og bra i en slik bygning, så må du kunne rive den.

Når vi spør Wilberg om hva hun forbinder med eksperimentell bevaring, gir hun uttrykk for et tvetydig forhold til begrepet. På den ene side mener hun at antikvariske myndigheter allerede jobber med utvikling og endring av ulik karakter. Men begrepet kan lett misbrukes.

– Jeg er kritisk til begrepet eksperimentell bevaring, fordi de fleste gangene det brukes, går det vesentlig på bekostning av kulturminneverdiene. Vi snakker om et helt spekter her. Det vi holder på med, er endringsadministrasjon, og at vi i mye større grad enn tidligere er en aktør, og ikke bare en markør. Men det handler om tålegrensene til bygninger og anlegg, og hver bygning er et eget individ, med ulik tålegrense. Er de bærere av få verdier, så tåler de mer.

Lurebevaring

Byantikvarens erfaring er at i mange tilfeller der man snakker om eksperimentell byutvikling, betyr det at man sitter igjen med historiske sitater, ikke en reell bevaring.

– Hvis man bryter brutalt med tålegrensen til en bygning, da er det ikke bevaring. Det er lurebevaring. Det kan være helt aktverdig å sterkt transformere en bygning, men da må vi være ærlige og kalle det transformasjon, og ikke gi det skinn av å være noe annet. Det blir et retorisk grep. Vi er villige til å være med på eksperimentelt vern, i betydningen sterk transformasjon, for deler av bygningsmassen i Oslo. Vår innfallsvinkel er at gjenbruk bør være førstevalg, rivning er andrevalg. Men vi er et lite land, med få verneobjekter, og vi må klare å ta vare på det vi har på en god måte.

Wilberg mener det er flere nyere kulturminner som egner seg til å teste ut eksperimentell bevaring. Det gjelder blant annet en del av industriarkitekturen i den såkalte Hovinbyen, der det finnes «hederlige bygninger som vi ønsker å beholde, men som tåler at man leker med dem».   

Wilberg er klar over at de som jobber med eksperimentell bevaring ved AHO, tenker bredere enn ulike grader av transformasjon, og synes det de gjør er «høyst interessant, og gjerne i samarbeidsprosjekter med oss», men «ordene fanger, og derfor er vi varsomme med å bruke dem». Byantikvarens oppgave er å «identifisere anleggenes kjerneverdier» som grunnlag for utviklingen. Utviklere som tenker langsiktig og som ser verdien av å videreutvikle anleggene «med kvalitet og forståelse for kjerneverdiene, er de som erfaringsmessig får til best prosesser med oss».

– Vi har mye mer dialogbaserte prosesser enn tidligere. Utbyggerne kommer tidligere til oss enn de har pleid å gjøre, også fordi vi er mer åpne for det. Og da vet de tidlig hva vi tenker, for i det øyeblikk de begynner å jobbe med Plan- og bygningsetaten, da løper taksameteret, sier Janne Wilberg.

Kontekst i Asker

Som Erik Langdalen forklarte i starten av denne artikkelen, kan eksperimentell bevaring ha mange ulike nedslagsfelt. Ett av dem illustreres ved det senmodernistiske Asker rådhus, tegnet av Lund & Slaatto og ferdigstilt i 1964.

– Vi ble invitert inn til å si vår mening om rådhuset, som led under mangel på ventilasjon, dårlig isolasjon og en betongfasade som skallet av. Det meste av pengene kommunen opprinnelig hadde satt av til prosjektet, 80 millioner kroner, ville gå til restaurering av fasaden, sier Langdalen.

Nå måtte man besvare spørsmålet: Hvordan forsvarer vi dette i et samfunnsperspektiv?

– Som bevaringsfolk kunne vi argumentert for at husets enestående arkitektoniske verdier i seg selv rettferdiggjør en restaurering. Men etter hvert som vi satte oss inn i saken, skjønte vi at rådhuset sto i en mye større kontekst, nemlig kommunesammenslåingen med Hurum og Røyken, der Asker rådhus fra 2020 ville bli et symbol for tre kommuner, sier Langdalen.

Det er i tillegg en rivende byutvikling i Asker som har endret byens tyngdepunkt, der rådhuset blir stående mer sentralt og kan få en ny betydning. Man har også tjenesteaspektet: Trenger man i dag lenger et rådhus for å få tilgang til de kommunale tjenestene, kanskje erstatter en app det meste? Man må også vurdere om det er riktig for lokaldemokratiet å ha et dominerende, åtte-etasjers rådhus, et tydelig symbol på makt, eller om politikerne skal spres rundt. Dette til sammen åpner for en mye rikere bevaringsdiskusjon, som kanskje er med på å rettferdiggjøre restaureringen av fasaden, men som også kan gi argumenter for å gjøre omfattende endringer. 

– Det som gjorde Asker spesielt interessant for oss, er at dette er situasjonen i en lang rekke kommuner rundt i landet. Enten blir råd- huset deres mye viktigere, eller så mister det sin funksjon i sammenslåingsprosessene. I Asker kan man hevde at konteksten rundt bygningen betyr mest for spørsmålet om bevaring, sier Langdalen.

Mentalitetsendring

Erik Langdalen mener eksperimentell bevaring i stor grad handler om å diskutere spille- reglene innen bevaring og byutvikling. Det kommer lite godt ut av å «stå og stange på midtbanen». I stedet må man blant annet dyrke fram Maradonalignende «bevaringsutviklere».

– Det er ikke byantikvar og riksantikvar som har eneansvaret for våre kulturminner, det ansvaret har alle som bidrar til byutvikling, enten det er utviklere, beboere, næringsliv eller kulturutviklere. Det må skje en mentalitetsendring. Det kan også bety at antikvarer må gi fra seg noe ansvar, avslutter Langdalen.