Nyheter

Rapport fra fronten

Alejandro Aravena er kurator for neste års Venezia-biennale. Han er mest kjent for sine halvferdige hus, som lar beboerne bygge seg ut av fattigdom.

Mikael Godø 14. oktober 2015
Fra papirutgaven Arkitektnytt 08/2015

Alejandro Aravena, neste års biennaledirektør, mener at arkitekter må tilpasse seg det som samfunnet diskuterer. Slik kan vi skape «en snarvei til utjevning». Foto: Giorgio Zucchiatti/ La Biennale di Venezia

Under arkitekturbiennalen i Venezia i 2008 vandrer en oppgitt chilener omkring blant paviljongene og utstillingene. Biennalens overordnede tema er «Architecture Beyond Building», og i et intervju med magasinet Icon lufter Alejandro Aravena sin frustrasjon over det han ser. Intervjueren innleder med å beskrive biennalen som «en strøm av selvsentrerte kunstprosjekter fra noen av de største navnene i bransjen». Aravena følger opp med å si at biennalens tema er langt unna det vi burde være opptatt av. «Vi må oversette ideer til fakta. Det er det vi driver med. Jeg mener, det er vår styrke. Det er grunnen til at vi får betalt,» sier han til Icon, og legger an en kraftig salve mot profesjonen han er en del av: «Arkitekter ønsket å ha en viss kunstnerisk frihet, og prisen vi betalte som fag, var irrelevans. Du ønsker å sjokkere folk for å skjule det faktum at du er overflødig.»

Det sa Alejandro Aravena i 2008. I juli sju år senere kom nyheten om at samme mann hadde takket ja til vervet som kunstnerisk direktør for den femtende arkitekturbiennalen i Venezia.

Quinta Monroy, før og etter: Hvordan skaper man de beste sosialboligene med et budsjett på 7500 dollar? Man bruker pengene på sentral beliggenhet og resten på «halve huset». Boligene stiger i verdi ved at beboerne bygger resten etter hvert som de får råd. Foto: Tadeuz Jalocha / Cristobal Palma

Styreleder Paolo Baratta fortalte fremmøtte journalister at neste års biennale skal utforske hvordan arkitekturen kan løse samfunnsproblemer: «Etter den viktige eksperimentelle biennalen utviklet av Rem Koolhaas, viet fullt og helt til kuratorens undersøkelser, er det vår overbevisning at vi må følge opp med en biennale som samler arkitektene og er viet utforskningen av et nytt grenseland som viser oss arkitekturens vitalitet,» sa Baratta.

Biennalen skal igjen respondere på «kløften mellom arkitekturen og det sivile samfunn, som de siste tiårene har omdannet arkitekturen til ’show’ og samtidig gjort den overflødig».

For Baratta og biennaleledelsen er Aravena den arkitekten som best kan «beskrive denne virkeligheten og belyse dens livskraft».

Aravena selv meddelte pressen at «det er mange slag som må vinnes og frontlinjer som må utvides for å bedre kvaliteten på det bygde miljø og dernest folks livskvalitet». Ifølge den nyutnevnte kuratoren kan vi neste år vente oss en lang rekke suksesshistorier og forbilledlige eksempler, prosjekter som viser at arkitekturen kan gjøre en forskjell.

I 2008, da Aravena gikk rundt på biennalen og gremmet seg over «Architecture Beyond Building», var Aaron Betsky kurator, en amerikansk arkitekt som for mange er best kjent for sin skarpe penn. Den gang hadde nok Betsky og biennalen mer tro på Aravena enn omvendt, i og med at chileneren mottok Sølvløven, biennalens pris til den mest lovende unge arkitekten i hovedutstillingen.

Sju år senere, etter utnevnelsen av Aravena i sommer, skrev Betsky en kommentar i amerikanske Architect der han skrur opp forventningene til neste års happening ved å si at Barrata og hans styre har gjort et klokt valg. Koolhaas plukket fra hverandre og stilte ut arkitekturens grunnleggende bestanddeler på forrige biennale. Nå kan Aravena sette dem sammen igjen og vise oss hvordan vi lager en bedre hverdag for alle, mente Aaron Betsky.

I perioden etter 2008-biennalen har Alejandro Aravena rukket å bli en stjerne på arkitekthimmelen. Ikke blant de som er storprodusenter av signalbygg, vel å merke. Til gjengjeld er han blitt medlem av Pritzker-juryen og har inspirert arkitekter og boligbyggere i en lang rekke land med sine ideer. Ikke dårlig for en som noen år tidligere hoppet av karusellen og startet en bar.

Alejandro Aravena og Elemental driver ikke bare med sosial boligbygging. Blant hans mest kjente bygg finner vi Centro de Innovación Anacleto Angelini ved Universidad Católica de Chile i Santiago, som sto klart i 2014. Foto: Nina Vidic

Etter endt utdannelse ved Universidad Católica de Chile i Santiago, startet han Alejandro Aravena Architects i 1994. Han forteller til Icon at han ble desillusjonert etter en rekke «shitty clients ... restaurants, bars, shops», stengte kontoret og åpnet en bar i stedet. Han levde om natten og gikk til sengs etter at andre hadde gått på jobb. Da han tok tak i karrieren igjen, fikk han tilbud om å tegne huset til en skulptør. For å beholde kreativ frihet, ba han om å få gjøre jobben gratis. Aravena sier at huset ble bra, men at det var en fullstendig idiotisk ting å gjøre.

48-åringen har ikke høye tanker om arkitektens visjonære frihet. I et intervju med studentavisa Hilltop Views i Austin, Texas, sier han: «Arkitektur handler ikke om å være inspirert, men å svare på en klients spørsmål med en form.»

Aravena er mest kjent for å bygge halve hus. Ikke som en gimmick, ikke for ideens skyld, men av økonomisk nødvendighet. Kimen til disse ideene finner vi i hjemlandet, der knapphet på penger, tid og riktige verktøy har fungert som et «svært effektivt filter mot alt som ikke er absolutt nødvendig», som han sier til Icon.

Men det var først da han ble invitert til å forelese ved Harvard Graduate School of Design ved årtusenskiftet at ideene ble omgjort til praktisk handling. På Harvard traff han sin samarbeidspartner, ingeniøren Andrés Iacobelli, og dannet Elemental. Et av hovedmålene var å profesjonalisere og høyne kvaliteten på sosial boligbygging.

I 2003 kom gjennombruddet. Elemental ble spurt om å bygge boliger til 100 familier i havnebyen Iquique i det nordlige Chile. De samme familiene hadde okkupert området, kalt Quinta Monroy, midt i byen, i over 30 år.

Betingelsene var i tråd med standarden for sosial boligbygging i Chile: 7500 dollar per familie i subsidie fra staten, som skal dekke både tomtekjøp, infrastruktur og selve bygget. I og med at de fleste hus kostet 10-12 000 dollar å bygge, var det bortimot umulig for Elemental å oppnå det de ønsket, gode boliger i et sentralt strøk. Som regel må man velge hva man vil bruke pengene på, en sentral tomt, god kvalitet eller god plass. Det vanlige i Chile har vært å prioritere størrelse. Dermed har kvaliteten blitt lidende og man har kjøpt tomter et par timer utenfor bykjernen.

For Elemental er dette en oppskrift på gradvis forfall og manglende muligheter til å komme ut av fattigdom. Mens bolig for folk flest er en investering som stiger i verdi, fungerer sosialboliger mer som en bil som synker i verdi fra første dag. Grunnen til dette er i stor grad beliggenhet, mener Aravena. Med kortere vei til jobb, skole og universitet stiger sjansene for å komme seg av fattigdommen.

Derfor, og dette er Elementals hovedpoeng, må man bruke de tilgjengelige ressursene på en måte som legger til rette for at denne prosessen kan komme i gang. Hvordan? Jo, man bruker pengene på en sentral tomt, tilgang til vann og strøm – og man bygger bare halve huset. I den ferdige halvdelen ligger kjøkken, bad og det mest essensielle. Resten står åpent, et tomt rom mellom husene, uten kortvegger. I Quinta Monroy manglet også tak, men i senere prosjekter har husene vært taklagt.

Det er denne fremgangsmåten Elemental kaller «incremental housing» og det er ingen ny idé. Aravena trekker i et intervju med Architectural Record linjer tilbake til den britiske arkitekten John F.C. Turner og hans prosjekter i Peru på slutten av 1950-tallet. Turner, som senere skrev boka «Housing by People: Towards Autonomy in Building Environments» (1976), mente at boligbygging blir bedre når de som skal bo der blir gitt «frihet til å bygge».

Og det virker: Ifølge en rapport fra Helsinki Design Lab investerte de 100 familiene i Quinta Monroy i snitt 750 dollar per enhet. For denne summen doblet de boarealet og høynet husets verdi til 20 000 dollar. I sin bok «Radical Cities: Across Latin America in Search of a New Architecture» snakker Justin McGuirk med en beboer som har bodd i Quinta Monroy i seks år. Da han flyttet inn, betalte han 400 dollar av egne penger for et «halvt» hus. Medregnet subsidiene hadde huset altså kostet 7900 dollar. I løpet av seks år hadde han klart å spare opp midler og innrede fire soverom og et ekstra bad. Han anslo nå husets verdi til 50 000 dollar.

Siden boligfeltet i Iquique sto ferdig i 2003, har Elemental stått ansvarlig for en rekke liknende prosjekter og mener at modellen kan brukes over hele verden. I boka «Elemental: Incremental Housing and Participatory Design Manual» (Hatje Cantz, 2013), skriver Aravena og Iacobelli følgende: «For å møte den urbane veksten som vil komme innen 2030, må vi klare å bygge, i utviklingslandene alene, én millionby per uke, med 10 000 dollar å bruke per enhet, i beste fall.»

For å få til dette må en rekke fagfelt arbeide sammen mot et felles mål, og den eneste som kan forene de ulike sosiale, politiske og miljømessige temaene, er arkitekten, mener Alejandro Aravena. Dette er arkitektens styrke i dagens samfunn: å forandre gjennom design. Derfor kaller Elemental seg en «do-tank», i motsetning til «think-tank».

Dessverre har ikke arkitekter alltid den innstillingen som behøves. «Vi er trent opp til å løse problemer som bare interesserer andre arkitekter,» sier Aravena i et intervju med newzealandske 3News. «Vi er eksperter i å ha språk som ingen andre enn arkitekter forstår, og resultatet er at ingen bryr seg om hva vi holder på med.» På grunn av for stor kreativ frihet, har mange arkitekter og designere trukket seg unna sosiale prosjekter, og «prisen vi betaler for dette er irrelevans», sier Aravena til 3News i mars 2015. Uttalelsene låter som et ekko av frustrasjonen han luftet i Venezia i 2008.

Elemental har unngått faren for ubetydelighet ved å ha tre likeverdige eiere. Den ene er arkitektene, den andre Universidad Católica de Chile, der Aravena fikk sin utdannelse, og den tredje er COPEC, Chiles største energiselskap, som var med å finansiere etableringen av Elemental og hvis toppsjef sitter i Elementals styre. Eiernes ulike agenda bidrar til at Elemental styrker sin forbindelse med samfunnet, sa Aravena til The Guardian i fjor: «Arkitekter må tilpasse seg hva samfunnet diskuterer. Vårt bidrag er å levere en metode for å oversette samfunnets problemer til løsninger.» Problemet i sosial boligbygging er at mange av arkitektene som leverer løsninger, er uengasjerte eller faglig svake: «En av de avgjørende faktorene vi fant som gjør sosial boligbygging så dårlig, er at ingen betaler for å tenke bedre. God design koster penger, men sosial boligbygging gjøres enten ’pro bono’ eller av folk som ikke kan finne jobb andre steder.» Mangel på ressurser og engasjement gir dårlige resultater som vil merkes i flere generasjoner, sier han til The Guardian.

Verden urbaniseres i et rasende tempo, og arkitektenes oppgave er å bidra til å skape byer som uskadeliggjør «social time bombs», ikke å framskynde eksplosjonen, sier Aravena til 3News. Gjør man dette riktig, kan man skape «en snarvei til utjevning».

Alejandro Aravena har gitt sitt bidrag i dette arbeidet. Neste år skal han presentere andres arbeid i Venezia.

Villaverde-prosjektet i den jordskjelvrammede byen Constitución (484 hus) hadde høyere budsjett enn Elemental er vant til, men i stedet for å bygge «ferdige» hus, økte arkitektene standarden på de halvferdige husene. Boligfeltet var klart i 2013, og husene kostet 25-40 000 dollar. Foto: Felipe Diaz (www.fotoarq.com)

Fire om Aravena

Lisbet Harboe, arkitekt og lektor ved AHO, Institutt for urbanisme og landskap

Alejandro Aravena er et meget interessant valg som sjefskurator for arkitekturbiennalen i Venezia. Han kombinerer god design med et reelt samfunnsengasjement. Aravena bidrar aktivt for å initiere og finansiere prosjekter, samtidig som han formgir de fysiske «elementene». Som arkitekt bidrar han til en revitalisering av faget og gir det en ny samfunnsrelevans – basert på dagens utfordringer og i møte med nåtidens komplekse maktstrukturer. Jeg ser med forventing fram til neste biennale!

Yashar Hanstad, partner i Tyin tegnestue og universitetslektor ved Institutt for byforming og planlegging, NTNU

Aravena er en arkitekt vi har hørt om helt siden vi studerte. Han har en fin holdning til materialbruk og det sosiale, og han jobber strategisk smart. Han vektlegger at arkitektur som strategifag er like viktig som det rent designfaglige. Det er helt fantastisk at han er valgt til kurator for biennalen i Venezia. De kunne ikke valgt en bedre person. Han vil trekke til seg arkitekter som ikke alle kjenner, men som har et sterkt sosialt engasjement og er opptatt av medvirkning og strategisk planlegging. Vi har allerede bestemt oss for å dra til Venezia.

Marianne Skjulhaug, instituttleder ved AHO, Institutt for urbanisme og landskap

Aravena utfordrer arkitektenes stadige ønske om å ha kontroll, noe som er veldig interessant å diskutere og utforske. Hvor går grensene? Når slipper vi, når holder vi rammene, når blir både den etiske og estetiske dimensjonen inkludert i det vi driver med?

Jeg har stor sans for det Aravena og kontoret hans står for, både utforskningen av fleksibilitet og det å virkelig ta medvirkning på alvor. I dagens bærekraftretorikk snakkes det mye om det robuste og det fleksible. Aravena omsetter dette i fysisk form. Han er et konkret eksempel på hva disse begrepene kan bety.

Det er selvsagt flott at Aravena skal kuratere neste års biennale. Det klaffer også godt med vår egen triennale (Oslo Arkitekturtriennale 2016, med tema migrasjon). Samfunnet står overfor endringer, og vi arkitekter må også bevege oss inn i ukjent farvann og ta på oss nye oppgaver.

Fredrik Lund, professor ved Institutt for byggekunst, form og farge, NTNU. Driver egen praksis ved Studio Fredrik Lund

Aravena har en tilnærming som jeg beundrer veldig. Han går langt forbi synet på arkitekten som en som lager fine hus. Aravena har en enorm vilje til å se det store bildet. Jeg jobber med undervisning og tenker at det å engasjere studentene i det sosiale aspektet ved arkitekturen i stor grad er gått i glemmeboka.Det er utrolig bra at Aravena er valgt til kurator i Venezia. Biennalen har hatt en tendens til å legge hovedvekt på det kunstneriske og estetiske. Med valget av Aravena går man en annen vei, og det er flott. Dessuten er det fint med en kurator fra Sør-Amerika, for en gangs skyld.