Arkitektnytt

Piketty har i flere år gjort undersøkelser av inntekts- og formuesfordelingen i samfunnet fra 1700-tallet og frem til i dag. Forskningen bygger på en mye større mengde historiske og sammenlignende data enn det man tidligere har hatt tilgang til. Derfor kan det for første gang testes ut om Karl Marx hadde rett når han hevdet at akkumulering av privat kapital fører til konsentrert rikdom for de få. 
 

En av Pikettys påstander er at den private avkastningen på kapital, r, i lange perioder kan være mye høyere enn økonomiens veksttakt, g. Når det inntreffer at r>g, altså at akkumulert kapital vokser raskere enn økonomiens produksjon og lønninger, tenderer forskjellene mot å øke over tid. Dette var tilfelle på 1800-tallet, og er et kjent historisk fenomen. Men det som ikke er så kjent, er at dette i økende grad også skjer i dag. For å bremse økte ulikheter i kjølvannet av dette, mener Piketty at en global progressiv beskatning på kapital samt større skatt på arv kan være løsningen. 
 

Mange mener at konklusjonene Piketty trekker, er usikre, og at for eksempel ideen om en global skatt er vanskelig å gjennomføre. Men viktigere er de nye spørsmålene han stiller,  som for eksempel hva som vil skje med inntekts- og formuesfordelingen fremover. 

Og er det opplagt at den moderne økonomien, med sine ulikhetsgenererende tendenser, vil sikre en demokratisk samfunnsorden?

Pikettys funn skjerper samfunnsdebatten og gjør oss mer bevisste på hvordan ting har vært, og hva vi er oppe i nå. Men denne skjerpede bevisstheten om kapitalakkumulasjonen, enten den kommer fra det offentlige eller det private, vil neppe dempe lysten eller behovet for den videre fysiske planleggingen av samfunnsstrukturen. Og der er vi inne i spørsmål som angår arkitekturen som samfunnssektor. 
 

Fordelingsspørsmålet er avgjørende for hvordan samfunnet fungerer. Her skiller Piketty mellom den økonomiske og den politiske kanalen. Den økonomiske viser de ressursene samfunnet er i stand til å tilby. Det paradoksale er at det er ressurskrevende å iverksette ressurssparende tiltak. Oppstarten er krevende og dyr, men på sikt gir det samfunnssparende resultater. De bærekraftige tiltakene i byggebransjen er et eksempel på det. Det er ikke lenger bare lovverket som sikrer de grønne verdiene, det anses nå som «god forretning» å bygge «smart», som for eksempel lavenergibygg og bruk av sunne materialer. Dette har gitt en holdningsendring som man ikke hadde trodd kunne komme bare for noen få år siden. 
 

Piketty peker videre på den politiske kanalen i fordelingsspørsmålet. En stor konsentrasjon av formuer kan påvirke den politiske prosessen gjennom lobbyvirksomhet og politiske kampanjebidrag. Man kan tenke seg at en misnøye med fordelingsresultatet fører til en reaksjon mot en politikk som 

potensielt kan være til gagns for alle. Dette viser at forskjellen mellom privatkapitalen og det offentlige ofte kan være konfliktfylt. 
 

Når det er slik at den akkumulerte privatkapitalen vokser mest, bør den ikke ligge som død, ubrukt kapital, men stimuleres til bruk for god bypolitikk og byutvikling. I 2013 leverte det såkalte «Faglig råd for bærekraftig byutvikling» sin rapport, bestilt av kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner. 

I stedet for å dele opp byutvikling i helse, transport, bolig og så videre, tar den for seg bypolitikk som ett samlende begrep for byens vekst, kvalitet og planlegging. Det faglige rådet bestod av 15 medlemmer med ulikt faglig og politisk ståsted, med arkitekten som et selvfølgelig medlem. Dette fagrådet gjorde en nytenkende og god jobb med sin rapport, men det ser ut til at den er blitt svært lite referert der den kunne ha vært til nytte.
 

Et supplement til rapporten kunne nettopp ha vært hvordan man kunne ha utnyttet den akkumulerte privatkapitalen. Som et samfunnsnyttig redskap må kapitalen vise at den har forståelse for et altruistisk fellesskap. 
 

Det er nok av eksempler i historien på at privatkapitalen har vært eiet og styrt av både røverbaroner og samfunnsbyggere. I England er privatkapitalen benyttet på en uheldig måte, med en voksende privatisering og kontroll av byrommet. En ny fornyelsesstrategi i bysentrum baseres på terrortrusler, og man opplever en utstrakt bruk av kameraovervåking og sikkerhetsvakter. At det som skal oppleves som det offentlige rom, er blitt privat eiendom, ser vi også i Oslo, for eksempel på Tjuvholmen. Selv om Astrup Fearnley-museet er blitt et flott kunsttilbud for byen, bærer deler av Tjuvholmen preg av å være et bevoktet og privat område. 
 

Ser man litt tilbake i tid, har Oslo hatt flere velhavende personer og familier som har brukt sin kapital på en samfunnsgagnlig måte. 
 

På midten av 1800-tallet viste fabrikkeier Halvor Schou stor omsorg for sine arbeidere 

på Hjula Væveri ved Akerselven. Han var engasjert i samfunnsnyttige foretak og var blant annet en av stifterne av Christiania Handelsgymnasium. Og fabrikkeier Johan Throne-Holst var ikke bare grunnlegger av mønsterbedriften Freia sjokoladefabrikk, men var også politiker og pådriver for moderne samfunnsforskning.
 

 

Den akkumulerte privatkapitalen er proporsjonalt regnet omtrent av samme størrelse i dag som på 1800-tallet. Likevel understreker Piketty at forskjellen er at kapitalen den gangen bestod av jordbruksland og statsobligasjoner, mens den i dag er blitt erstattet av bygninger og tomtene de står på, samt bedrifter, patenter og varemerker. Dermed ligger det an til at vi arkitekter kan fylle et behov ved å fortsette med å byutvikle og tegne hus, såfremt vi planlegger og bygger i takt med samfunnets utvikling og en økt befolkning. 

Eiendomsspekulasjon og kynisme kan stå i veien for de mer idealistiske formålene med å bygge. Hvis vi ser på Pikettys tese, er det oppdragsgiver som representerer kapitalinntekten og dermed er vinneren på lang sikt, og ikke arkitekten. Men arkitekten kan spille en nøkkelrolle ved å skape verdier som forvalter kapitalen på bærekraftig vis. Frogner og Grünerløkka har for eksempel fungert som gode byområder i over hundre år. De er eksempler på at dynamikken som utløses i kapitalen, kan omsettes i arkitektur som ikke forsterker ulikheter eller skaper andre dårlige opplevelser. Når samfunnet skal bygges videre, må arkitekten gripe mulighetene og ansvaret i en mer bevisst og større rolle. Piketty gir ingen klare svar på hva denne rolle skal være, men han stiller spørsmål som kan hjelpe oss til å ane konturene.