Arkitektnytt

For tiden finnes kun to hovedretninger i norsk arkitektur, der én retning er like sterk som alt annet. På den ene siden det etablerte, hvor CNS var en viktig faktor. På den andre siden den rasjonalistiske tankegang som omsorgsfullt implementeres av KOE, gjennom nitid arbeid mot klare mål, delvis gjennom undervisning og mye gjennom opparbeiding og fordelingen av offentlige midler. Norsk arkitektur går fra tider med arkitektenes eventuelle kommunikasjonsproblemer, stedets ånd, Genus Loci og selve grunnfjellet som Snøhetta, til det rasjonelle symbolisert gjennom grid eller kryss, bl.a. søkt nedfelt i Bjørvika. I snart en generasjon har KOE spilt sjakk med den norske enigheten, en usynlig hånd som rokkerer og skifter fortropper. Han vil kanskje beskrive dette som «institusjonsbygging» og tilføye at «offentlighetens lys er ikke noe for meg». Det kan i så fall minne om organisasjonen som virker best uten å synes, arkitekten som den geniale skaper av hva det nå måtte være.

Arkitekten bak
Det er naturlig at den mest betydningsfulle aktør og professor oppsummerer Norsk samtidsarkitektur 2000–2005 i Byggekunst 6/2006. Av 50 utvalgte prosjekter og 35 kontorer var om lag en fjerdedel tilknyttet AHO. Under overskriften Melk og honning analyseres de ulike kontorer og et paradoks lanseres: I et så rikt land, med stor offentlig interesse for design, lever faget nå mer uavhengig av samfunnsmessige problemformuleringer.
Skolene forvalter ressurser for innovasjon, men hvem vokter vokterne; konturene av en ny norsk enighet er tydeligere.

En risikokultur: kanskje en barsk provokasjon
KOE med AHO og Institutt for Urbanisme (m/Transformator), har vært sentral i triennalesatsningen fra begynnelsen. Den første i 2000 het OSLO  1 «Byens livsformer – den nordiske byen ved et tidsskifte», så fulgte «Visjoner for hovedstaden» i 2003 og nå «The Culture of Risk» ved NAL, AHO, Norsk Form og Oslo Teknopol.

I blå ordbok oversettes «risk» ganske enkelt med risiko, eventuelt vågelig og enda hasard. Matematisk defineres risiko som produktet av sannsynligheten for at hendelsen skjer og konsekvensen av hendelsen. Risiko er uunngåelig, derfor beregnes og graderes uttrykket. Mer interessant er hvilket nivå en beregner risiko på. En gambler som spiller bort sin siste 20-kroning til bussbilletten, risikerer å måtte gå hjem. Andre lar seg korsfeste mot et mulig evig liv, som gjengitt som motiv i det norske flagget. Risikovurdering er avhengig av posisjon, hva en ser og forstår. Det som er utrygt for en lam, kan være trygt for en rørlig; det er ikke noe heltemodig i det. Kalkulering av risiko handler om balanse, hvor summen eller resultatet utgjør en form for kultur.
Triennalen fremhever Norge som en ung nasjon ikke ukjent med å ta risiko, og om en ikke tar risiko, så risikerer en å tape mye: «The risk of not doing so is greater – evolution will stagnate, new ideas will remain below the surface, and we will be defined by the status quo,» uttaler kurator Gary Bates i Space Group. Deretter stilles spørsmålstegn ved vågemotet i norsk arkitektur. Samtidig legger neppe Triennalen til grunn at deres forbilder kastet terning; at Birkeland og Eyde, Nansen og Amundsen, Christian Michelsen eller Jens Evensen spilte hasard på områdene de er anerkjent for. Deres bragder var heller resultat av kunnskap og nitid arbeid mot klare mål. De lyktes foran andre; ammoniakk ble dannet, norske flagg ble plantet på eller nær polene, og Norge ble en fri og senere rik oljenasjon. De ble helter.

I risikofylte, normløse tilstander kan kreativitet blomstre, om det da ikke går fryktelig galt. Sam Eyde ble uegnet til å lede Hydro grunnet stormannsgale visjoner og ble tildelt gylden fallskjerm, mot at han landet i Paris og ble der.

Risikobegrepet kan kanskje benyttes på flere måter. Om det menes at triennalens arrangører tar risk i motsetning til «tradisjonelle norske arkitekter», undervurderes utfordringene til tradisjonsbærerne, og den eventuelle reelle fornyelse som alltid først skjer i det små, ignoreres. Innovasjon i arkitektur handler ikke om risiko, men om å finne mot til å ta konsekvensene av det en allerede vet. Dette vil si å tøye risikobegrepet, via vågemot til mot; en modig kultur er ikke ille. Fridtjof Nansen, som er så viktig for nasjonalfølelsen, beregnet det som for risikofylt å gå helt til Nordpolen; der nord/syd-aksen, normalt på ekvatorplanet, peker ut gjennom jordskorpen, havet og isen. De kom seg bare så vidt tilbake, ellers hadde det neppe blitt noe Nansenpass og tilhørende humanitært arbeid. Kanskje er dette en medvirkende årsak til at FN-kartet viser verden sett fra nordpolen, med lengde og breddegradene som et ytre organiserende grid.
Det ligger antagelig et kamuflert verdisyn eller kanskje heller vilje til et annet arkitekturuttrykk til grunn her. Viktigere enn risk-begrepet er det strukturelle som ligger til grunn for arrangementet.

Trygghet på abstrakt nivå
I prosessen med å implementere en rasjonalistisk arkitektur i Norge har KOE vært avhengig av praktiserende internasjonale forbilder. På 80-tallet var italieneren Aldo Rossi en viktig referanse, på 90-tallet kom nederlenderen Rem Koolhaas sterkere frem. Kommende triennale, som den første, er internasjonalt influert av det profilerte arkitektursynet til Koolhaas, gjennom arkitekter med referanse OMA.

Tidlig på 70-tallet i «the Voluntary Prisoner of Architecture» legger Koolhaas frem sin tolkning av korset, gjennom å speile Berlinmuren til en form for frihet, for «those strong enough to love it». Berlinmuren materialiserer 0-meridianen eller den kalde krigens skille mellom øst og vest. Krysningen kan også etablere bygridet. Er det så risikovillighet som ligger til grunn for arbeidet, eller er det en søken etter absolutt trygghet, drømmen om på rasjonelt vis å kunne forstå alt (i prinsippet) og kontrollere eget liv. Historien er kjent; boken Delirious New York viser bygridets potensial, og nesten 30 år etter realiseres hans tolkning av skyskraperen gjennom biblioteket i Seattle. Her stables kvartaler oppå hverandre – forenes og skilles gjennom heisen – og en «polvarestrømpe» trekkes over det hele som en klimatiserende bymur. I bigness er relasjonen mellom det indre og det ytre skilt; lobotomert. Her forenes livsanskuelse, bok, verden, by, arkitektur og bibliotek i ett.

Når en slik individuell tolkning lykkes, noe det gjør for enda færre enn de få prosentene som ser seg «sterke noe til å elske det», da dannes «starchitects» og arkitekturtradisjon. En tradisjon ikke engang en arkitekt­aspirant som Brad Pitt ser ut til å være blind for.

Internasjonalt og nasjonalt møtes i Fjordbyen
Hvordan slo det rasjonelle så ut i Fjordbyens Bjørvika? Utbyggingen kunne sees som tradisjonell byutvikling eller som en kamuflert bygning på gjørme, stående på kjempesøyler. Risikofritt er det konvensjonelle neppe. KOE forsøkte med bygridet, og tenkte kanskje trygghet. Samtidig har det skjedd en rekonfigurasjon av størrelse; WTC lagt på kryss og tvers (m/innebygget opera som i Folketeaterbygningen) ville dekket programmet (à la superblokken i sentrum av Almere). Dermed kan dragningen av det tradisjonelle bygridet vise seg bare som et mønster og gi preg av noe skinnhellig. Like fullt er fokus på reell trygghet interessant.
KOE og nåværende president i NAL, Jannike Hovland, var de norske arkitektene i juryen i konkurransen der OMA vant Vestbaneprosjektet i 2002 med Space Group. I 2003 foreleser Koolhaas på AHO. KOE spør fra første rad om programmet fortsatt var det viktigste designkriteriet for OMA. En humoristisk Koolhaas svarer at det fortsatt er ett av de viktigste designkriteriene. Dette er et minneverdig øyeblikk det antagelig finnes film av.

På Arkitekturdagen 2005 holdt Joshua Prince-Ramus, som involvert på Vestbanetomten, foredraget «Transcending rationalism». Etter sin master på Harvard, hvor Koolhaas var professor, fortsatte han i OMA. Ifølge Olav Ødegårdens reportasje i Arkitektnytt redegjorde han for «hvordan OMA beveger seg fram mot en overskridelse av de rasjonelle konvensjoner for formgivning». .... «OMA hadde lært seg en måte å arbeide på som i kraft av sin rasjonalitet førte til rasjonalismens overskridelse – eller transcendens – i den arkitektoniske prosjektering.»
Det følger oppskriften at det har skjedd et sprang i eller med OMA som kontor; i prosessen fra oppstarten i 1975, til gjennombruddet på 90-tallet, og videre mot det å skulle utgjøre en arv som på en eller annen måte skal forvaltes. Dette bryter på ingen måte med livsanskuelsen presentert i tidlige arbeider av Koolhaas og forståelsen av at rasjonalismen i praksis på et tidspunkt kommer til kort, også i arkitektur.

Seattle/Vadsø – en ny stil er på markedet
Et uttrykk for at en ny enighet, tradisjon eller stil etableres i Norge, er vinnerprosjektet for Kvenmuseet, et nytt signalbygg i Vadsø (juryleder var Pål Henry Engh, LPO). Her har a-lab, med Geir Haaversen oppvokst i Vadsø, utvilsomt hentet inspirasjon fra det nye biblioteket i Seattle. Prince-Ramus, som har Seattle som hjemby (morens bosted), begynte å arbeide med biblioteket som 29-åring. Han kommenterer sin ødipale relasjon til Koolhaas i Seattle Post i mai 2004 som «a combination of mentor, father and competitor». Vestbaneprosjektet er nå overdratt til Prince-Ramus, siden han gikk ut av OMA og dannet REX. Dette kan tyde på at prosjektet ikke var høyest prioritert hos Koolhaas, eller at forutsetningene for et signifikant OMA-bygg ikke forelå, på tross av juryens valg.

Programmatisk er organiseringen av OMAs bibliotek i Seattle interessant for ulike kontekster. Tematisk reflekterer bygget det monotone innhold i typiske moderne skyskrapere. Tematisk sett kan dermed det nye signalbygget synes malplassert, på viddene, i Vadsø, samtidig som det sikkert kan komme til å fungere fint
.
Fungere fint gjorde også funkis­arkitekturen i Norge. Her oversettes det industrielle preget med hvit mur, flate tak og vindusbånd/søyler, til hvitmalt panel, valmede tak og vinduer med en firkantsøyle i hjørnet. Omsorgsfullt satt i scene av Le Corbusier og CIAM, var funksjonalismen en vel etablert tradisjon da Team X opponerte mot sitt opphav. Kanskje hadde det gått for langt, eller Le Corbusiers ideer ble så altfor fortynnet, slik Tveitablokkene er ribbet for de kvalitetene Unité d'Habitation bød på.

En generasjon norske arkitekter og vel så det har bekjent seg til funksjonalismen. Det som var avantgarde, inspirert av skip og maskiner, i opposisjon til Beaux Arts-tradisjonen, har rett og slett blitt billigst. Dermed har det blitt spekulantenes favoritt, en slags IKEA-arkitektur, som forfaller straks det har passert kassaapparatet. Perspektivet av Vadsøs nye signalbygg viser i bakgrunnen eksisterende bebyggelse: retrofunkis med vindusbånd.
På mange måter er nettopp den provinsielle tolkningen av internasjonale trender det mest interessante i norsk arkitektur. Nå er en annen tradisjon, en ny enighet eller skole, en ny stil i ferd med å feste seg tilsvarende 60-tallets brutalisme.

Utover Sjakk og Risk
NAL står til Staten som Koolhaas til Prada. Hvis alle går i takt og holder seg på brettet (og er veldig stille/dydige), så blir det nok en norsk sektorovergripende arkitekturpolitikk i en nasjon som flyter av «melk og honning». Den vil også kunne virke utenfor landets geografiske grenser; utenfor den europeiske festning. En slik politikk kan ikke handle om å implementere bestemte svar på nasjonalstatens utfordringer, ei heller å propagandere for en ny stil. Ny arkitektur etableres av individer som definerer problemstillingene, uavhengig av landegrenser, foreninger og etablerte skoler. Eksemplets makt er stort, men spillerommet for å lage nytenkende arkitektur er marginalt. Offentlige midler kanaliseres til institusjonene, som kan styrke seg, men det garanterer ikke nyskapning. Det er problematisk å kontrollere innovasjon; den skjer ikke om svaret er kjent på forhånd. Da er det enklere å innhente fungerende forbilder.