Ytringsrom
Det blir fort patetisk å diskutere temaet ytringsfrihet innen arkitekturen i etterkant av terrorangrepene i Paris 7.–9. januar. Proporsjoner og konsekvenser har ingenting med hverandre å gjøre. Men hendelsen har uunngåelig satt spørsmålet om selve debattklimaet rundt tabu-temaer på agendaen, også utenfor ordskifter om terrorisme og blasfemi. Ved et sammentreff satt jeg og snakket om nettopp tabuer og forbudte meninger i arkitekturen da terroranslaget skjedde. Med en av de som nok sterkest har utfordret og fått kjenne på ytringsrommets grenser i arkitekturmiljøet her hjemme. Juristen og arkitekturaktivisten Audun Engh har gjennom både bevisst provokasjon og ektefølt aktivisme klart å vekke mørke sider hos norske arkitekter. Selv om mange av hans polemiske angrep på det han kaller «modernistisk arkitektur» har vært både stråmannspregede og urimelige, er det likevel interessant å se på arkitektenes reaksjoner. Sett i etterkant er det overraskende hvor hatske disse har vært, ofte med implisitte eller eksplisitte beskyldninger om fascistisk og nazistisk tankegods. For Engh har kampen handlet om maktkritikk. Om å ytre meninger som taler makta imot. I dette bildet er arkitektene, ofte representert ved Sverre Fehn, en smakselite med mektige forgreninger i statsapparatet og en grådig byggebransje. I hans øyne er vi en lukket sekt som formgir et menneskefiendtlig bylandskap, mens han selv representerer det undertrykte folkets røst. Ser man på arkitektenes responser på Enghs utspill, fremstår de ikke som uttrykk for noen reell elite. Arkitektene skriver i harnisk, redde, nesten desperate, i sin veksling mellom hån, angrep og indignasjon. Som en truet og sårbar underdog hvis anseelse i offentligheten henger i en tynn tråd og kan skades av noen små fremstøt fra Engh og hans meningsfeller. Også arkitektene skriver som om de bedriver motstandskamp. Som en marginalisert gruppe idealister som gjennom tidene har kjempet en kamp for Kvaliteten, mot skamløs kapital på den ene side og ignorant politikk ?på den andre. I arkitektenes bilde blir Engh og hans «tradisjonalisme» representant for en populistisk og kommersiell overmakt, en vulgariseringstendens som appellerer til makthavere, byggherrer og utbyggere. Et tankegods som i sin umiddelbare appell enkelt kan utslette arkitekturfaget om det får fotfeste. Så liten har arkitektenes selvtillit vært. Debatten mellom «modernister» og «tradisjonalister» har blusset opp i det siste. ?I New York Times har nyurbanistene Steven Bingler og Martin C. Pedersen skapt brudulje ved å hente frem påstanden om at «innen arkitekturen er alle kritikere,» altså at lekfolk har like god bedømmelsesevne som fagfolk. Og arkitekt og direktør Aaron Betsky har fyrt seg voldsomt opp mot slik dilettantisme. Mens nettmagasinet Architizer på bakgrunn av dette stiller spørsmålet om vi er inne i arkitekturens største krise noen sinne. Det er vi neppe. Rett før jul slapp Prince Charles, nyurbanistenes store beskytter, til i Architectural Review. Her fikk han utdype sine ti teser for god byutvikling, et budskap som fremstod svært provoserende en tid tilbake, men som i dag fremstår høyst ordinært. Og post-postmodernistene i FAT Architecture (for øvrig en av Enghs personlige favoritter) fikk stående applaus for sin maksimalistiske utstilling på Venezia-biennalen i sommer. En ny formal klassisisme blomstrer hos Chipperfield og Sergison Bates, og blant yngre intellektuelle, som i magasinet San Rocco. Det samme gjør en stor og uanstrengt akademisk interesse for både postmodernisme, grasrotbevegelser og brukermedvirkning. Dette tyder ikke på et fag i krise. Et fag i krise blir strengere og mer dogmatisk, hegner om sine grenser. Tvert imot tyder denne avslappede aksepten på en selvtillit det er lenge siden vi har hatt i arkitekturfaget. Bildet av strenge minimalister med forkjærlighet for hvit betong og stål passer neppe på norske arkitekter i dag. De har verken problemer med saltak og laft, og er fans av både Jan Digerud og Erling Viksjø på samme tid. Det burde i dag føles like uproblematisk for Engh å tre inn i sine gamle fienders nyhets- og debattmedium som det føles for oss å invitere ham til et fem-siders portrettintervju. Martin Braathen
