Vy Arkitektur
– Vy Arkitektur er et ungt kontor som tør å satse og som fortjener oppmerksomhet, sier Morten Ramm Sambu, leder i Bergens Arkitektforening. – Ved å tørre å hive seg uti og svømme med de store gutta har de vunnet mange konkurranser. Byggene deres har frekke, dristige former, og jeg liker den tøffe streken.
Da Vy Arkitektur startet opp sent i 2002, var de alle tre ganske ferske. Både Endre Sten Nilsen (35) og Lars Ringdal (36) kom rett fra utdanning, og Lise Ringheim (36) hadde bare et par års erfaring fra planarbeid i Bergen og Paris. Likevel har de klart seg, og allerede har de vunnet mange konkurranser og har mer enn nok å gjøre.
Med kontor på Torgallmenningen i Bergen ligger Vy Arkitektur midt i Vestlandets hovedpulsåre. Nå holder de på med et skisseprosjekt for nytt besøkssenter på Bergenshus Festning. – Det er frustrerende at det bygges så få offentlige bygg i Bergen, sier Endre Sten Nilsen. – Det meste foregår i Oslo.
Klart for utvidet statsarkiv
Likevel: Ikke alt bygges i hovedstaden. Trond Giske har nå gitt klarsignal til utbygging av Statsarkivet i Bergen. Vy er arkitektene bak, i samarbeid med NAV AS og OBAS Vest. Ved å knytte til seg nye samarbeidspartnere for hvert enkelt prosjekt, skaper Vy stadig nye spisskompetente konkurranseteam.
CV–en er imponerende, og spenner over både offentlige bygg, næringsbygg, kulturbygg, turisme, planprosjekter og boliger. Noe er vanlige oppdrag, men det meste er prekvalifiseringer og åpne konkurranser. Konkurransen om utvidelse av Statsarkivet i Bergen vant de i 2006, i 2007 fikk de Fugleskjærskaia i Florø og i 2008 delte de førsteplass med Jarmund & Vigsnæs i konkurransen om å tegne en ny fjellandsby ved Voss – for å nevne noe.
Internasjonalt samarbeid
– Vi samarbeider mye med andre kontorer, forklarer Lise Ringheim. – Til hvert prosjekt setter vi sammen et nytt team ut fra hva slags spisskompetanse vi trenger å knytte til oss. Da vi skulle tegne forslag til fjellandsby ved Voss, allierte vi oss med MestresWåge fra Barcelona, Spax fra Sveits og Nordplan. Spax har for eksempel erfaring fra Sveits med alpelandsbyer. Det var nyttig i akkurat dette prosjektet. I arbeidet med Fugleskjærskaia samarbeidet vi også med Nordplan, men da hadde vi med oss kunstner May Elin Eikås Bjerk.
Den samlede kompetansen i teamet er tilpasset oppgaven, og dermed må sammensetningen av teamet variere fra oppgave til oppgave. Med så få i egen stab har Vy frihet til det, og de lærer masse av det, ifølge Lise.
Hvordan er dere organisert innad i egen stab?
– Vi har en flat struktur; alle er her partnere. Vi har også en fjerde partner, Alec Ross Andreassen, som for tiden er i permisjon. Hvem av oss som er prosjektansvarlig varierer fra gang til gang, men vi deltar alle tre på alle prosjekter, forklarer Lise. – Siden vi alle sammen er utdannet ved Bergen Arkitektskole, gir det fin friksjon å samarbeide med folk fra andre kontorer, som tenker annerledes enn oss.
Tar utgangspunkt i landskapet
De tre forteller at utdanningen fra BAS har lært dem å jobbe konseptuelt med utgangspunkt i landskapet rundt det aktuelle prosjektet.
– Vi begynner nesten alltid i stor skala, med analyser av landskapet, forklarer Endre. – Med fysiske modeller av landskapet kan vi begynne å eksperimentere med konseptmodeller for bygget, hvor vi ofte integrerer landskapet. Vi jobber gjerne abstrakt i begynnelsen, og prøver å beholde et visst abstraksjonsnivå ganske langt inn i prosjekteringen.
De unge arkitektene forteller at de opplever at det å jobbe med fysiske modeller som supplement til dataverktøy gir dem større frihet.
– Fysiske skissemodeller er både mer intuitive å jobbe med og faktisk også ofte raskere å bygge opp enn de digitale 3d-modellene. Skissemodeller hjelper oss også ofte med å holde diskusjonen med oppdragsgiver på konseptnivå, slik at diskusjonen ikke går for tidlig inn i detaljløsninger.
Fysiske modeller
Jeg spør om å få se på noen av modellene de har jobbet med, men de eksisterer ikke lenger.
– Vi kaster eller resirkulerer modellene etter bruk, forteller Endre. – De er bruksmodeller, ikke utstillingsmodeller. Du finner aldri lekre, hvite modeller i sandwichpapp hos oss. Vi bruker modellene til å utforske og illustrere komposisjon, tekstur og forhold som tungt versus lett, transparent versus tett og hardt versus mykt.
Én modell har likevel overlevd. Den er av en enebolig som nå skal bygges etter at Vy har jobbet med den i fire år. Endre ler:
– Ja, denne modellen har vært med på litt av hvert. Oppdragsgiveren skjønte ingenting av tegningene våre, så denne endelige modellen er omtrent like virkelighetstro som et dukkehus. Den har fått seg noen trøkker gjennom den lange tiden vi har holdt på med prosjektet, som har blitt utsatt gang på gang på grunn av behovet for dispensasjoner på en trang tomt.
De fleste ville nok gitt opp dette prosjektet for lengst, men nå skal huset endelig bygges.
– Da blir vel også denne modellen endelig kassert, legger han til.
Dataopplæring i Paris
Kompetanse på digitale modellerings- og tegneverktøy har disse arkitektene måttet tilegne seg på egenhånd etter fullført utdanning. – Vi lærte ingenting om dataverktøy på BAS, så Lars var den som dro lasset på det området i begynnelsen. Han hadde lært det under utveksling til École Spéciale d’Architecture i Paris, hvor han tok de to siste årene av utdannelsen.
Nå jobber de alle tre digitalt, og arbeider både i 2d og 3d for å utvikle og presentere prosjektene sine.
– Noen ganger begynner vi rett på data, men vi har alltid utbytte av å skifte mellom ulike teknikker når vi skal kommunisere det vi tenker. Skissing i modell og håndtegninger er uttrykksmåter vi lærte på BAS, og vi prøver å tvinge oss til å fortsette å bruke dette, for å kunne kommunisere godt om prosjektene oss imellom. Det å ta tegninger ut av maskinen og ta i bruk fargeblyanter gir dessuten andre muligheter. Vi beholder konseptskissene og den fysiske modellen utover i prosjekteringen for å minne oss selv om hvor vi skal, forteller Lise.
På kontoret til Lars står noe som likner på en minisandkasse fylt med hvetemel. Det viser seg å være en skissemodell som første gang ble brukt i forbindelse med en stor konkurranse om et badeland i Sverige. Det er ganske riktig hvetemel oppi den lille trekassen på cirka 60x60 centimeter. I den har de modellert konseptskisser med hendene.
– Den konkurransen i Sverige vant vi ikke, men melmodellen har levd videre likevel og er blitt brukt i flere prosjekter etter dette, sier Lise. – Sist vi brukte den var i forbindelse med et skisseprosjekt til badeanlegg i et hyttefelt på Kvitno utenfor Voss. Dette var et privat oppdrag, hvor reguleringsplanen nå er under behandling hos Voss Kommune.
Gjenkjennelig uttrykk
Typiske markedsførere er denne gjengen derimot ikke. «Hvordan hørte du om oss?», var det første de sa da Arkitektnytt ringte for å be om et intervju. Nettsiden deres, som for øvrig er på nynorsk, har ikke blitt oppdatert på en god stund, og de hater å bli tatt bilder av. Jeg spør om paletten jeg finner som gjennomgående i prosjektskisser og nettsider er et bevisst grep, om det er del av noen slags merkevarebygging.
– Hva snakker du om?, ler Lise da.
Jeg prøver å forklare det jeg ser, at det er noen farger som går igjen i prosjektpresentasjonene jeg sitter med foran meg, i nettsiden, i logoen deres og i bildet som henger på veggen, som Lise har malt. Det er blågrønt, sennepsgult eller oransje og grått som gjentas, hver gang på en ny måte og ikke i alle illustrasjoner, men uttrykket er gjenkjennelig.
– Det har vi aldri tenkt på, sier de. – Vi er helt elendige på markedsføring og sånt. Men når du peker på det, så handler det vel om at vi ubevisst har funnet oss et uttrykk.
Uttrykket deres blir lagt merke til. Formannen i Bergen Arkitektforening kaller det «dristige former» og «tøff strek». Selv om prosjektene er forskjellige, og selv om dette arkitektkontoret ofte tar sjansen på å knytte til seg nye samarbeidspartnere, er det tydelig at prosjektene er signert Vy Arkitektur fra Bergen.
