Arkitektnytt

Vorarlberg er det minste av ni forbundsland i Østerrike. Det ligger lengst vest mot Bodensjøen, og har bare 350 000 innbyggere, men er i dag kjent som et av de steder i verden hvor det skjer mest spennende innenfor arkitekturen. Knut Einar Larsen og Finn Hakonsen utropte i Arkitektnytt 03/04 Vorarlberg til «Europas kreative trearkitektur-sentrum» – som «et veritabelt arkitekturlaboratorium» hvor man prøver å forene en spesifikk regional arkitektur med et progressivt arkitektonisk formspråk.

Konstruktiv provokasjon
Det er blitt arrangert mange studiereiser til Vorarlberg, og kanskje kommer det én til i kjølvannet av utstillingene «Constructive Provocation» og «Baumschlager–Eberle» i Oslo, men man kan jo begynne på Tullinløkka, med det som nå er kommet til Norge.

«Constructive Provocation. Samtidsarkitektur i Vorarlberg» er en vandreutstilling, bygd opp av Fransk arkitekturinstitutt i samarbeid med Vorarlberg arkitekturinstitutt. Den ble første gang vist i Paris, hvor den trakk 20 000 besøkende, og er siden presentert i flere andre franske byer. Nå vandrer utstillingen også på tysk og engelsk – og første engelske stans er nettopp Kunsthallen i Oslo.

Utstillingen består av sju romelementer eller moduler – «kasser» på høykant – som lokker den besøkende med stadig nye temaer på den ene eller den andre side. De sju modulene gir til sammen plass til én innledning og 13 temaer.

Man presenteres for den radikale starten (nyskapende bygninger på 1960-tallet), bygging i fellesskap (kollektive boligprosjekter på 1980-tallet), arkitektur som uttrykk for samfunnsstolthet (iverksettelse av stedet som en biotop for motsetninger), intelligent utnyttelse av beskjedne ressurser (en fornyende tradisjon i minimal materialbruk for maksimalt rom), periferiens tekstur (industriparker mellom boligområder og natur), nytt håndverk og ny industri (trebyggevarefirmaers «Silicone Valley»), samarbeidskultur (nytt liv for gamle sentrumstomter), bostedskvalitet (offentlig infrastruktur og kommunale tjenester), å oppleve naturens verden (bygninger for turister for å gjøre landskapet tilgjengelig), steder for å leke, steder for å lære (barnehager og skoler, flerkulturelle lokaler for framtida), gjenoppliving av ressurser (bevaring av det gamle, mens man omformer det til noe nytt), moderne økologi (arkitektur som produserer energi i stedet for å forbruke den) og primær urbanitet (nye bygninger og nye funksjoner for gamle bysentra).

Kurator Marie-Hélène Contal, assistert av Marina Hämmerle, har gjort et svært heldig grep med modulene, som ikke bare er sammenspikrede kasser med bilder og tekster limt på, men har vinduer som kan åpnes – som på julekalendre – og skuffer som kan trekkes ut. Slik fungerer utstillingen aktiviserende, som en oppdagelsesferd, hvor en ikke trenger bli overveldet av all informasjonsmengden, men selv kan velge nivå underveis.

Baumschlager–Eberle
Kunsthallen er et behagelig utstillingslokale, som så å si svever over Tullinløkka, uten å miste kontakten med byrommet. Den får rikelig med dagslys gjennom glassveggen mot nord, og har kanskje kommet for å bli stående.

Modulene med sine vinduer og skuffer kan ha appell til allmennheten med en bredt samfunnsorientert tematikk. Mer spesielt interesserte – les: arkitekter – vil nok dras mot sørveggen, hvor Baumschlager–Eberle lokker med prosjekter, fotografert av Eduard Hueber, og annet bak glass, samt modeller.

Utstillingen «Baumschlager–Eberle, fra regional til internasjonal, bygninger og prosjekter 1996–2006» viser spennet i den nyere produksjon til et av de fremste arkitektkontorene i Vorarlberg – med tilhold både i Lochau ved Bodensjøen, Vaduz, Wien og Beijing. Kontoret er anerkjent for dyktighet i å utforme kostnadseffektive boliger, fleksibilitet og nerve og evne til å håndtere sprang i dimensjonene.

På pressevisningen understrekte Dietmar Eberle at den nyskapende arkitekturen i Vorarlberg ikke var resultatet av en spesiell interesse for økologi, trearkitektur eller moderne arkitektur, men skyldtes alminnelige menneskers evne og vilje til å utnytte knappe ressursene på en best mulig måte. Økonomiske interesser lå i bunnen. Seinere – med voksende materiell rikdom – har videreføringen av denne bestrebelse på å utnytte de stedlige ressurser ført til suksess og voksende internasjonalt ry.

Eberle pekte på et særtrekk i utstillingen av kontorets arbeider, som han ikke kjente til fra tidligere utstillinger, at plansjene har diagrammer som viser bygningenes energiforbruk – illustrativt satt opp mot normalforbruk og anbefalt forbruk for denne type bygg. Informasjonen gjør det mulig å se hvor sterkt forbruket kan variere med utførelsen. Baumschlager–Eberle har designet lavenergihus som trenger bare en brøkdel av vanlig energimengde, men også bygninger som bruker langt mer enn det normale, som Rohnes-havnebygget i Fussach, Østerrike, og Villa Flatz i Liechtenstein. Når en ser disse prosjektene, kan en tenke seg hvorfor.

Det finnes ingen katalog til Baumschlager–Eberle-utstillingen, men man kan kjøpe bok og ellers bla i en haug av publikasjoner lagt ut på et bord. Utstillingen er blitt til i samarbeid mellom Aedes arkitekturgalleri i Berlin og arkitektkontoret selv, og er tidligere vist i blant annet Berlin, Paris og New York. Ansvarlig for visningen i Nasjonalmuseet er seniorkurator Eva Madshus.