Arkitektnytt

For det er så uten tvil i våre spredtbygde strøk – altså i våre tynt befolkede innlands- og kystbygder, i våre utmarks-, hytte- og villmarksområder – at vi har de virkelig store planutfordringene. Det er overfor disse deler av vårt samfunn vi som stand har markert vår perspektivløse «urbanisme» ved ikke å løfte en finger til fremme av et adekvat planfag. Vi velger til og med å gjøre det til en «flaggsak» å overse det banale faktum at ingen by eller tettsted kan bli bærekraftig uten i samspill med sitt omland. Det moderne omlandsbegrepet er mindre entydig enn våre forfedres. Men alt det byen trenger av basisgoder som frisk luft, rent vann, mat og energi, samt biologiske og mineralske råvarer, produseres utenfor selve byorganismen. (Det gjelder også urbane markører som rødvin og cappuccino.)

Det er også omlandet som huser alle byens «intercity connections» (veier, jernbaner, flyplasser) samt dens militæranlegg og søppelplasser. Og, for all del, dens elskede ulver, hytter og rekreasjonsarealer.

Lenger skal jeg ikke utbrodere et tema som egentlig tilhører basiskunnskapen til ethvert noenlunde voksent menneske.

Min hensikt er bare å kvittere for at jeg har mottatt presidentens budskap, nemlig at NAL reelt sett ikke mener noe med begrepet «bærekraftig utvikling». Det er ren og skjær retorikk for å forsvare byens tankeløse primat over det omlandet den selv lever av.

Fortsetter utviklingen som hittil, blir vårt århundre det siste med fast bosetting på bygda. Har NAL tenkt over hva slags konsekvenser det nødvendigvis må få for «bærekraftig by- og tettstedsutvikling»? Omlandets fremtid vil ikke under noen omstendighet kunne bli bygde-Norges ansvar, for det vil ikke finnes lenger. Uten at det i seg selv er noen ulykke. Det krever bare at «byen» selv må overta forvaltningen.

Hvis NAL mener alvor med å programfeste bærekraftig utvikling, så må man i ethvert handlingsprogram ta med et klart og positivt avsnitt om prioritering av plan- og forvaltningsproblematikken i de 99 prosentene av rikets areal som ikke er tettbygd. Punktet må ikke bare nevnes. Det må prioriteres, både i handlingsprogram og ved praktisk påvirkning av undervisning og forskning. Man har forsømt seg altfor lenge allerede. I dag skjer all utvikling, og avvikling, av våre bygder ved rene tilfeldigheter og utstrakt bruk av dispensasjoner fra gjeldende lov- og regelverk. Aldri, jeg gjentar: aldri, ved hjelp av noen som helst form for gjennomtenkt planstrategi eller støtte i et adekvat lovverk.

For ordens skyld: Det er først og fremst byens framtid dette innlegget handler om.