Arkitektnytt

Det er særs tøffe forhold innen smørebransjen for tiden, og temaet har stadig vært omtalt i presse og media forøvrig.

I gamle dager, da jeg var ung og fersk i faget, da hadde vi skikkelig smøring, da. Den fantes i alle typer og former, og kom i bøtter og spann. Vi ble etter hvert storforbrukere, og ble spesialister i å utnytte de gode tilbudene. Og var det ikke snakk om direkte smøring, så var det andre former for incentiver. Vi ble tatt med på lærerike og interessante turer til nære og fjerne mål og til sosiale opplegg av ulike art og omfang. Det var ofte turer over flere dager i hyggelig selskap med gode kolleger og venner. God mat og massevis av drikke var det også, og vi fikk ny innsikt og erkjennelse i tillegg til kunnskap om det rent tekniske.

Noen var dyktigere, iherdigere og flinkere til å smøre enn andre. Disses opplegg ble selvsagt satt ekstra pris på, og vi gjorde hva vi kunne for å dra nytte av deres ekspertise og alt de kunne tilby. Enkelte ganger ble det arrangerte rene smørekurs. Ofte var det noen som tilbød opptil flere smøreturer i løpet av et år, og mange av de samme deltakerne ble med på tur etter tur. Etter en typisk slik tur kunne vi unge rett som det var dra utslitte og utkjørte rett på kontoret for å fordøye det vi hadde fått med oss, og la det synke skikkelig inn. Og vi gledet oss over ny kunnskap og ny innsikt som vi kunne dra nytte av i vårt daglige virke.

Men: til tross for den pågående diskusjonen registrerer jeg at det i våre dager er blitt nesten helt slutt på smøringen – i alle fall i vår bransje, dessverre. Hvorfor er det så få som ser det hensiktsmessige i slik aktivitet, og hvorfor er det så få som er villige til å bidra så det monner, og interessert i å ofre noe for å hjelpe oss videre fremover?
For dette kan gå på ære og troverdighet løs...

Glossy
I vårt daglige virke har vi arkitekter et innlysende behov for faglig oppdatering. I den stadig økende flommen av nye materialer og metoder er informasjonsbehovet omfattende. Det publiseres mye på glanset papir som når skrivebordet vårt. Dessverre er ikke alt like tilgjengelig, og utvalget omfatter ikke nødvendigvis det vi har bruk for å vite. Glossy papir betyr ikke alltid lett forståelige tekniske spesifikasjoner, og ofte gis det rent visuelle mest betoning på bekostning av det matnyttige, så som forskriftsmessige spesifikasjoner og faktainformasjon.

Da kommer direkte markedsføring inn og tilbyr hjelp og dypere innsikt. Et bedriftsbesøk, en forelesning eller et personlig besøk av en representant – og gjerne med litt å bite i. Det kan hjelpe noen hver til fokusering omkring akkurat dette produktet – og dets overlegne kvaliteter.
Som planleggere med avgjørende innflytelse på materialvalg – og derigjennom produktvalg, står vi i omtrent samme dilemma som f.eks. legene, med hensyn til upartiskhet og integritet. Og som legene har også vi i alle år latt oss informere og influere av ulike aktørers informasjonskampanjer og salgsfremmende tilbud, og søkt å vurdere deres råd etter beste skjønn og evne.

Med den senere tids vinmonopolskandale i frisk erindring foreslår så myndighetene endringer i lovverket for å beskytte «whistle-blowers». Derigjennom er denne og tilgrensende problemstillinger fokusert, og heksejakten startet. Det hele kan lett komme helt ut av proporsjoner.
Som produktvelgere er vi i realiteten avhengige av å stole på den informasjon som produsentene gir oss. Men det er opp til hver enkelt av oss å vurdere gehalten i informasjonen, og derigjennom om man kan gå god for å anbefale akkurat dette produktet. Vår habilitet og vår faglige integritet er avgjørende, og som fagperson er det du selv som holdes ansvarlig for de råd du gir, og de materialer og produkter du nytter. Og det er dine råd som skal etterprøves i årene som kommer. Dette er et ansvar som både jeg og alle mine kolleger er oss meget bevisst.

Om maten så var god, og vinflaskene var litt mange, så vet du at du selv må forsvare dine disposisjoner. Det er jo andres penger du forvalter – og det forplikter mer enn ditt forhold til en tilfeldig produsent – selv om han har stor lommebok og mye smørning å tilby.

Hvor vil jeg med dette?
Jeg tror de aller fleste av oss som møter disse dilemmaene innser at personlig kortsiktig vinning er uinteressant dersom vår integritet og vårt faglige renommé blir gjenstand for tvil. Jeg tror at DU har en personlig grense for hva DU kan akseptere å ta imot. Den grensen går neppe ved en flaske vin. Eller ved en tur til Danmark eller Tyskland. Og DU vet at det ikke bør skje koplet til potensielt og nært forestående valg av materialer til et større prosjekt, med mindre det skjer i full samforståelse med oppdragsgiver. Jeg er overbevist om at dette er problemstillinger DU takler best selv. Og at du er meget klar over at din lojalitet skal og må være til oppdragsgiver!

Men dersom ikke smørehysteriet legger seg, og det kommer til fullstendig tørke i smørebransjen, får vi gamle heller innse at de rent klimatiske forholdene for tiden ikke ligger fullt så godt til rette for smøring som før. Dårlig med snø er det også. Så vi innser at vi heller får venne oss til å smøre skia våres sjæl!

Hilsen koffertløper uten reisemål og med dårlig gli – men med god samvittighet!

PS. Det er godt om plass for flere sponsormerker på AFAG-jakka mi...