Arkitektnytt

Det skjer noe magisk når ark med ivrig utviskede linjer, kaffeflekker eller brettekanter stilles ut bak beskyttelsesgass som om de var edelstener. Det minner om at lappen har en høyere verdi enn bare som redskap for byggeprosessen, som oversetter mellom det uhåndgripelige flerdimensjonale og mennesket som arrangerer rommet. Det er en høytidelig påminnelse om at denne fillete skissen, eller den lille pappmodellen, har vært med på å lage en flik av verden sånn som vi kjenner den.

Vi trenger den nasjonale institusjonen, det konservative museet som fortellerstemme for arkitekturhistorien. Mest av alt trenger vi strukturen det står på, det enorme arkivet der objekter blir til skatter. Vi trenger systemet der skattene registreres, ordnes og settes i sammenhenger som driver fram ny kunnskap.

Det melder seg likevel et spørsmål om hvorvidt det ikke er noe helt avgjørende med arkitekturen som skrumper inn når den blir til gjenstand i det tradisjonelle museumslokalet. En bredere tilnærming til arkitektur som utstillingsobjekt løfter ikke bare arkitekturen selv, men utvider ideen om hva en utstilling kan være og gjøre.

Arkitekturmuseet er på en måte også inne på dette tankesporet når de beskriver bygget på bankplassen som en destinasjon i seg selv. Det skyldes at vi kan bevege oss inne i destinasjonen, måle rommene mot vår egen karakter, kjenne på veggene og høre lyden av skosålene mot gulvet, høre hvordan lydene av stemmene våre oppfører seg, sanse lyset og lysets fravær, knytte assosiasjoner til farger, materialer og komposisjoner og fantasere om rommenes fortid og fremtid.

Møtet mellom Christian Heinrich Grosch og Sverre Fehn forekommer ikke bare fordi det kunngjøres, forklares eller kontekstualiseres, men også som en helt uunngåelig kinetisk konfrontasjon med dem som bruker bygget til enhver tid.

Det er ikke nødvendigvis et spørsmål om skala, selv om det ikke er mulig å fornekte at det skjer noe med innlevelsen når detaljen blåses opp og settes i øyehøyde. Museumsgjengeren er ikke lenger bare en tårnende, fjern gud over den representasjonen av verden som befinner seg inne bak glasset.

Mye viktigere enn dimensjoner og skala er det å åpne døren for å kunne interagere med verket på andre måter enn bare med øynene. Det handler om alt fra å legge til rette for å kunne tre inn i romlige situasjoner, til direkte interaksjon i form av taktile opplevelser eller demontering og omorganisering av elementer.

Ved nærmere inspeksjon av Arkitekturmuseets mål om å drive «publikumsrettet informasjon om norsk arkitektur i fortid, nåtid og fremtid», blir det raskt klart hvor enorm og stadig voksende denne oppgaven er. Den mest meningsfulle måten å innfri dette ubarberte målet på er å avgrense og vende lommelykten mot et hjørne om gangen. Da må det også opp til vurdering om en lykt holder.

For å bedre kunne vise fram det enorme spennet mellom fortid, nåtid og fremtid trengs et supplement til dagens Arkitekturmuseum. Et nytt museum der samtiden og fremtiden er punktene vi plasserer passeren i, vil ikke bare kunne styrke profesjonen innad. Det vil også kunne huse samtaler på tvers av fag og interesser.

Et tilskudd vil innebære mindre strenge rammer, mindre oppheng i kanonisering og mer fokus på samtidsarkitekturens mangesidige oppgave. En innlevelse med hele sanseapparatet vil også kunne utvide den todimensjonale papirarkitekturen, gjøre at den strekker seg lettere forbi kantene av arket og inn i tilskuerens fantasi.

Vi trenger det høytidelige rommet fordi det er alvor knyttet til profesjonens viktighet, men vi trenger også et langt mer uhøytidelig rom. I det uhøytidelige rommet får arkitekturen som stilles ut fortsette å være arkitektur, og avstanden vil bli kortere i diskusjonen mellom dem arkitekturen angår.

Ida Messel
masterstudent

Dette er en kommentar. Tekstens innhold uttrykker forfatterens meninger.