Nyheter
Vern - en trussel for vårt gamle bygningsmiljø?
Når vedtak om vern eller fredning fattes, tas en viktig beslutning med dels dramatiske følger – nemlig at det kan stilles krav til kostbar utbedring fremfor rimeligere utskiftning av bygningsdeler.
3. mars 2006
Et viktig prinsipielt spørsmål aktualiseres dermed: Er det riktig, ved vernevedtak, å opprettholde strenge krav til utbedring fremfor utskiftning når det førstnevnte er flere ganger dyrere, så lenge økonomiske støtteordninger er sterkt begrensede? Utfallet viser seg i mange tilfeller ikke å være forutsigbart. I stedet for istandsetting må det triste faktum erkjennes – bygg råtner på rot. Områder risikerer å fraflyttes. Prisen på bevaring av det kulturhistoriske blir for høy. I Ibsenåret 2006 kan det være nærliggende å minne om Brand, hvor hovedtemaet er «intet eller alt». Er det det samme målet – det kompromissløse – som driver antikvariske myndigheter? Og er det mye samme resultatet som oppnås – «evig eies kun det tapte»? Som evalueringskriterium hos antikvaren går hensynet til bevaring foran de fleste andre, så som størrelse på alternative grunnlagsinvesteringer, årlige driftskostnader, funksjonalitet samt material- og konstruksjonstekniske ytelser. Deres påbud, med sine skyhøye idealer i bunn, berører derfor mange hensyn.
Utskiftning på grunn av nye regler og forskrifter
Mye har trolig skjedd siden bygget var nytt; nye og bedre materialer er tilkommet, endret regelverk og funksjoner likedan, samtidig som det kan ha blitt omgitt av tung trafikk. Når «det nye» skal forenes med «det gamle» – vern vurderes mot utvikling – kan myndighetene noen ganger presses til kompromiss. Når for eksempel støydempingstiltak utløses, oppnås imidlertid ikke alltid ønsket effekt ved reparasjon av vinduer. Derimot får man «i pose og sekk» ved utskiftning; funksjonalitet med hensyn til lufting og renhold forenkles og vinduenes varmeisolerende effekt øker (mange gamle bygg er noen skikkelige miljøsinker). Andre ganger kan sjenerende soloppvarming eller brannspredning forebygges med moderne materialbruk. Rimelig utskiftning kan med andre ord gi uttelling på mange områder hvor utbedring kommer til kort. I noen tilfeller vil således nye forskrifter overprøve antikvaren og diktere løsningen. Utskiftning fremstår som eneste alternativ.
Utskiftning – en kulturhistorisk forbrytelse?
Antikvarens nærmest ufravikelige krav til kostbar istandsetting kommer i et noe underlig lys når vi vet at noen leverandører har spesialisert seg og lager nye dør- og vinduskonstruksjoner helt lik de gamle. Detaljer med profiler og ornamentikk kopieres, slik at byggets opprinnelige uttrykk og visuelle karakter holdes intakt. Materialene skiftes altså ut, vel og merke med noen som er like gode og holdbare som de gamle. Men som kjent er det ikke bare vinduene som slites av tidens tann. Murpuss løsner og må hogges ned (eventuelt er falt ned) og ny mørtel påføres. Gamle takstein, i tegl eller skifer, må av samme grunn erstattes. De eroderer eller delamineres. Kobber- og sinkplater lider samme skjebne. Det finnes ingen vei tilbake. Men når det gjelder vinduer, er bildet mer tvetydig. Alt trevirket er sjelden morkent. Noe kan reddes, noe må skiftes. «Dødsleiet» kan forlenges, men til hvilken pris? Ved å kaste gamle vinduer, trår man imidlertid over svært sårbare, nesten ukrenkelige grenser.
Utbedringer og reparasjon er svindyrt – hvem skal betale?
Rehabilitering er kostbart uavhengig av bevaringsstatus (flere kategorier). Det skyldes de generelle produksjonsbetingelsene. Selv om entreprenørene stadig får mer avanserte og bedre maskiner og utstyr til rådighet, er rehabilitering meget arbeidsintensivt. Den manuelle delen av fremstillingen er betydelig i forhold til nybygging hvor rasjonalisering, gjennom mekanisering og automatisert prefabrikasjon, bare får større og større utbredelse. Samtidig kan lite av arbeidet gjøres utenfor landets grenser. Og når norsk arbeidskraft lønnsmessig ligger i verdenstoppen og bygget står på norsk jord, må prisen bli høy. Spesielt hvis byggets ytre karakter preges av mange, fine detaljer. Estetikk koster litt ekstra.
Antikvarens mål – et drømmeslott og eksklusivt luksusfenomen?
Det finnes eksempler på vinduer som ville ha blitt ti ganger så dyre å reparere som å skifte ut. Selv om tallstørrelsene kan variere, er det overordnede poeng at reparasjon av bygningsdeler kan være så tidkrevende og kostbart at i stedet for å skifte ut, lar en byggherre heller være å gjøre noe, slik at forfallet fortsetter. Kondemnering blir det neste. Intensjonen bak vernevedtaket kan da definitivt ikke sies å ha lyktes. Er listen lagt for høyt – er omfanget av vern for stort?
Skru tiden tilbake eller følge utviklingen?
Nødvendige bygningsmessige tiltak kan utløses ikke bare av tidens tann eller nye forskrifter. Bygningens funksjon kan endres, det være seg i boliger hvor loft og kjeller bygges ut eller på skoler hvor undervisningsopplegget stadig inntar nye former. Som en rektor på en av Oslos 50 bevaringsverdige skoler ganske treffende, men oppgitt sukket over antikvarens innstilling: «Skal vi jobbe på et museum, eller er dette en arbeidsplass hvor vi skal drive moderne undervisning?» Indre areal- og bruksmessige omdisponeringer kan medføre nødvendige, ytre endringer på fasaden. Det er heller ikke uproblematisk. Men i stedet for at en bygning «går ut på dato» og forfaller, vil fysiske tilpasninger derimot være et bevis på overlevelsesevne – en bærekraftig konstruksjon i dobbelt forstand – som kan forene nye krav og behov med hensynet til bevaring. Men det innebærer nettopp en kompromissvilje, slik at for eksempel hensynet til endret bruk, ikke bare til bevaring alene, trekkes inn. Å bidra til stagnasjon kan neppe være målet til antikvariske myndigheter.
Høye krav til faglig skjønn
Så hva som skal tillates av ytre endringer, er ikke entydig. Svært lite, mindre enn de fleste forestiller seg, skal til før uttrykk på en fasade eller et tak forringes. Funksjon må ses sammen med estetikk, ikke alene. Det får konsekvenser når for eksempel betongtakstein erstatter tegl som patineres og gjennomgår en annen aldringsprosess, dryppneser og profiler på vinduer sløyfes og forflater uttrykket, eller gammel murpuss med fin ornamentikk og trekninger ikke gjenskapes. På den annen side kan det være nødvendig å tillate påbygninger, innsetting av takvinduer etc. såfremt det gjøres med «konduite».
Bevaring – en følelsesmessig investering?
Aldringsprosessen er ikke bare i menneskelig, men også noen ganger i materiell sammenheng, ubarmhjertig. Vi kan bli følelsesmessig berørt. Da vil spørsmål om vern eller bevaring av bygningsdeler ikke lenger bare begrunnes rasjonelt. Lidenskap som brennende engasjement, kommer inn som påvirkningsfaktor. Vi ser det i opprivende byggesaker – når det autentiske – noen kaller det husets sjel – kan gå til grunne. Nostalgien rystes ettertrykkelig i sine grunnvoller. Litt av det samme kan skje hvis vinduer skiftes ut. Representerer det gamle og historiske noe sakralt? Handler det om frykten for tap av røtter, identitet eller umistelige symbolverdier? Kan den insisterende holdningen innholde elementer av noe emosjonelt hvor rasjonelle argumenter ikke alltid er tilstrekkelige?
Antikvariske mål i utakt med brutale rammebetingelser?
Antikvariske myndigheter står definitivt oppi vanskelige dilemma. På den ene siden nytter det ikke å stikke hodet i sanden. De fleste klimautsatte byggematerialer har som påpekt sin begrensede levetid. Slike ugjendrivelige realiteter bør deres ambisjoner gjenspeile, ikke idyllisere. Kapitaltilgang er en annen, like ubehagelig begrensning som heller ikke kan benektes. På den annen side må viktige kulturskatter tas vare på. Derfor er så vel krav til definerte vernetiltak som prioritering av hva som skal vernes, maktpåliggende å tenke grundig gjennom. Kanskje antikvaren må bli mer selektiv? Når hele eller det meste av regningen sendes til huseier, følger han sitt mandat. Det er lettvint og fullt legitimt, men langt fra problemfritt så lenge de økonomiske forpliktelser er minimale. Veldig få har midlene som skal til for å restaurere for eksempel en forfallen, men stilfull Ekebergrestaurant. På den annen side får desto flere glede av investeringen. Og som kjent er hensynet til fellesskapet og etterslekten blant det som veier tyngst i vernesaker. Kanskje bør også de betale litt av gildet?
«Evig eies kun det tapte?»
Foreløpig synes en oppmykning av reglene som gjelder istandsetting kontra utskiftning, å være utopisk. At mange av bransjens utøvere og byggherrer føler seg avmektige i vernesaker, er velkjent. Sakene deres kan synes å være tapt før de er påbegynt. Argumenter når ikke frem mot det som oppleves som en mur – med kompromissløs, nærmest uforsonlig, opphøyd holdning. Noen resignerer, noen får til dialog, mens atter andre fristes av å ta snarveier; sløyfer ornamentikk og trekninger på ny puss eller skifter vinduene med billigste type, slik at byggets arkitektur og opprinnelige, ytre uttrykk vansires. Prisen Brand måtte betale for sin kompromissløse holdning, ble som kjent svært høy. Han mister sin kone og sin sønn. I vernespørsmål kan «plikten og kallet» – lovverket og tolkningen av det – kanskje koste mer enn det smaker. Vi vet at bygninger forfaller unødig. Blant mange aktører svekkes antikvarens autoritet. Ingen av delene er vi tjent med.
Utskiftning på grunn av nye regler og forskrifter
Mye har trolig skjedd siden bygget var nytt; nye og bedre materialer er tilkommet, endret regelverk og funksjoner likedan, samtidig som det kan ha blitt omgitt av tung trafikk. Når «det nye» skal forenes med «det gamle» – vern vurderes mot utvikling – kan myndighetene noen ganger presses til kompromiss. Når for eksempel støydempingstiltak utløses, oppnås imidlertid ikke alltid ønsket effekt ved reparasjon av vinduer. Derimot får man «i pose og sekk» ved utskiftning; funksjonalitet med hensyn til lufting og renhold forenkles og vinduenes varmeisolerende effekt øker (mange gamle bygg er noen skikkelige miljøsinker). Andre ganger kan sjenerende soloppvarming eller brannspredning forebygges med moderne materialbruk. Rimelig utskiftning kan med andre ord gi uttelling på mange områder hvor utbedring kommer til kort. I noen tilfeller vil således nye forskrifter overprøve antikvaren og diktere løsningen. Utskiftning fremstår som eneste alternativ.
Utskiftning – en kulturhistorisk forbrytelse?
Antikvarens nærmest ufravikelige krav til kostbar istandsetting kommer i et noe underlig lys når vi vet at noen leverandører har spesialisert seg og lager nye dør- og vinduskonstruksjoner helt lik de gamle. Detaljer med profiler og ornamentikk kopieres, slik at byggets opprinnelige uttrykk og visuelle karakter holdes intakt. Materialene skiftes altså ut, vel og merke med noen som er like gode og holdbare som de gamle. Men som kjent er det ikke bare vinduene som slites av tidens tann. Murpuss løsner og må hogges ned (eventuelt er falt ned) og ny mørtel påføres. Gamle takstein, i tegl eller skifer, må av samme grunn erstattes. De eroderer eller delamineres. Kobber- og sinkplater lider samme skjebne. Det finnes ingen vei tilbake. Men når det gjelder vinduer, er bildet mer tvetydig. Alt trevirket er sjelden morkent. Noe kan reddes, noe må skiftes. «Dødsleiet» kan forlenges, men til hvilken pris? Ved å kaste gamle vinduer, trår man imidlertid over svært sårbare, nesten ukrenkelige grenser.
Utbedringer og reparasjon er svindyrt – hvem skal betale?
Rehabilitering er kostbart uavhengig av bevaringsstatus (flere kategorier). Det skyldes de generelle produksjonsbetingelsene. Selv om entreprenørene stadig får mer avanserte og bedre maskiner og utstyr til rådighet, er rehabilitering meget arbeidsintensivt. Den manuelle delen av fremstillingen er betydelig i forhold til nybygging hvor rasjonalisering, gjennom mekanisering og automatisert prefabrikasjon, bare får større og større utbredelse. Samtidig kan lite av arbeidet gjøres utenfor landets grenser. Og når norsk arbeidskraft lønnsmessig ligger i verdenstoppen og bygget står på norsk jord, må prisen bli høy. Spesielt hvis byggets ytre karakter preges av mange, fine detaljer. Estetikk koster litt ekstra.
Antikvarens mål – et drømmeslott og eksklusivt luksusfenomen?
Det finnes eksempler på vinduer som ville ha blitt ti ganger så dyre å reparere som å skifte ut. Selv om tallstørrelsene kan variere, er det overordnede poeng at reparasjon av bygningsdeler kan være så tidkrevende og kostbart at i stedet for å skifte ut, lar en byggherre heller være å gjøre noe, slik at forfallet fortsetter. Kondemnering blir det neste. Intensjonen bak vernevedtaket kan da definitivt ikke sies å ha lyktes. Er listen lagt for høyt – er omfanget av vern for stort?
Skru tiden tilbake eller følge utviklingen?
Nødvendige bygningsmessige tiltak kan utløses ikke bare av tidens tann eller nye forskrifter. Bygningens funksjon kan endres, det være seg i boliger hvor loft og kjeller bygges ut eller på skoler hvor undervisningsopplegget stadig inntar nye former. Som en rektor på en av Oslos 50 bevaringsverdige skoler ganske treffende, men oppgitt sukket over antikvarens innstilling: «Skal vi jobbe på et museum, eller er dette en arbeidsplass hvor vi skal drive moderne undervisning?» Indre areal- og bruksmessige omdisponeringer kan medføre nødvendige, ytre endringer på fasaden. Det er heller ikke uproblematisk. Men i stedet for at en bygning «går ut på dato» og forfaller, vil fysiske tilpasninger derimot være et bevis på overlevelsesevne – en bærekraftig konstruksjon i dobbelt forstand – som kan forene nye krav og behov med hensynet til bevaring. Men det innebærer nettopp en kompromissvilje, slik at for eksempel hensynet til endret bruk, ikke bare til bevaring alene, trekkes inn. Å bidra til stagnasjon kan neppe være målet til antikvariske myndigheter.
Høye krav til faglig skjønn
Så hva som skal tillates av ytre endringer, er ikke entydig. Svært lite, mindre enn de fleste forestiller seg, skal til før uttrykk på en fasade eller et tak forringes. Funksjon må ses sammen med estetikk, ikke alene. Det får konsekvenser når for eksempel betongtakstein erstatter tegl som patineres og gjennomgår en annen aldringsprosess, dryppneser og profiler på vinduer sløyfes og forflater uttrykket, eller gammel murpuss med fin ornamentikk og trekninger ikke gjenskapes. På den annen side kan det være nødvendig å tillate påbygninger, innsetting av takvinduer etc. såfremt det gjøres med «konduite».
Bevaring – en følelsesmessig investering?
Aldringsprosessen er ikke bare i menneskelig, men også noen ganger i materiell sammenheng, ubarmhjertig. Vi kan bli følelsesmessig berørt. Da vil spørsmål om vern eller bevaring av bygningsdeler ikke lenger bare begrunnes rasjonelt. Lidenskap som brennende engasjement, kommer inn som påvirkningsfaktor. Vi ser det i opprivende byggesaker – når det autentiske – noen kaller det husets sjel – kan gå til grunne. Nostalgien rystes ettertrykkelig i sine grunnvoller. Litt av det samme kan skje hvis vinduer skiftes ut. Representerer det gamle og historiske noe sakralt? Handler det om frykten for tap av røtter, identitet eller umistelige symbolverdier? Kan den insisterende holdningen innholde elementer av noe emosjonelt hvor rasjonelle argumenter ikke alltid er tilstrekkelige?
Antikvariske mål i utakt med brutale rammebetingelser?
Antikvariske myndigheter står definitivt oppi vanskelige dilemma. På den ene siden nytter det ikke å stikke hodet i sanden. De fleste klimautsatte byggematerialer har som påpekt sin begrensede levetid. Slike ugjendrivelige realiteter bør deres ambisjoner gjenspeile, ikke idyllisere. Kapitaltilgang er en annen, like ubehagelig begrensning som heller ikke kan benektes. På den annen side må viktige kulturskatter tas vare på. Derfor er så vel krav til definerte vernetiltak som prioritering av hva som skal vernes, maktpåliggende å tenke grundig gjennom. Kanskje antikvaren må bli mer selektiv? Når hele eller det meste av regningen sendes til huseier, følger han sitt mandat. Det er lettvint og fullt legitimt, men langt fra problemfritt så lenge de økonomiske forpliktelser er minimale. Veldig få har midlene som skal til for å restaurere for eksempel en forfallen, men stilfull Ekebergrestaurant. På den annen side får desto flere glede av investeringen. Og som kjent er hensynet til fellesskapet og etterslekten blant det som veier tyngst i vernesaker. Kanskje bør også de betale litt av gildet?
«Evig eies kun det tapte?»
Foreløpig synes en oppmykning av reglene som gjelder istandsetting kontra utskiftning, å være utopisk. At mange av bransjens utøvere og byggherrer føler seg avmektige i vernesaker, er velkjent. Sakene deres kan synes å være tapt før de er påbegynt. Argumenter når ikke frem mot det som oppleves som en mur – med kompromissløs, nærmest uforsonlig, opphøyd holdning. Noen resignerer, noen får til dialog, mens atter andre fristes av å ta snarveier; sløyfer ornamentikk og trekninger på ny puss eller skifter vinduene med billigste type, slik at byggets arkitektur og opprinnelige, ytre uttrykk vansires. Prisen Brand måtte betale for sin kompromissløse holdning, ble som kjent svært høy. Han mister sin kone og sin sønn. I vernespørsmål kan «plikten og kallet» – lovverket og tolkningen av det – kanskje koste mer enn det smaker. Vi vet at bygninger forfaller unødig. Blant mange aktører svekkes antikvarens autoritet. Ingen av delene er vi tjent med.