Arkitektnytt

Ifølge min danske Bibelen i kulturhistorisk lys (Politikens forlag 1969) så «får vi her en knastør redegørelse (...) med mål og detaljer i det uendelige, en yderst teoretiserende gennemgang af stammernes fordeling i landet». Denne kritikken er som å høre dagens intellektuelle borgerskap omtale en fylkes- eller kommuneplan. Det blir uforståelig og «knastørt» for dem når de må forholde seg til koordinater, areal og vedtekter. Men etter mitt skjønn er Esekiel ikke noe annet sted i sine skrifter så konkret og velsignet klar som akkurat her. Jeg sakser to illustrasjoner som den amerikanske professoren Jonathan Z. Smith har tegnet direkte etter hans anvisninger, publisert i boka Å finne sted (Pax 1998).

Fylkesbyen Hamar?
Landsplanen (kart 1) tilsvarer i norsk målestokk en fylkesplan. Den innledes, som normalt ved enhver fysisk plan, med en grensebeskrivelse. Planen dekker et areal på ca. 27 000 kvadratkilometer, temmelig likt Hedmark fylke. De 12 Israels stammer tildeles råderett og ansvar for hver sin «kommune» når de vender hjem fra landflyktighet. Disse «kommunene» skal, etter beste jordskiftetradisjon, være likeverdige. I tillegg til dette avsetter Esekiel et eget område for riksmyndighetene, det vil si fyrsten, byen og tempelet. Disse funksjonene samles i et segment for seg, og her skal alle Israels stammer være representert. Tanken minner ikke så lite om det føderale Washington DC i USA. Eller overført til dagens norske kommunedebatt: Hva om eksempelvis Hamar ble omgjort til en fylkesby, et slags «Hedmark DC», styrt av representanter for samtlige kommuner i fylket?

Men tilbake til Esekiel og hans plan. Kommuneforvaltningen overlates som nevnt til stammene. Dog med én viktig vedtekt vedrørende folket som allerede bor der:

«De (israelere) skal skifte det (landet dere har fått) ut med lutkasting til odel åt dykk sjølve og dei framande som bur hjå dykk og hev fengje born ibland dykk; dei skal vera for dykk som dei er fødde i sjølve Israel; dei skal få odelsjord med dykk millom ættene i Israel. I den ætti der den framande bur, der skal de gjeva han odelsjordi hans, segjer Herren, Israels Gud.» (Esekiel 47, v 22 og 23.)
Dette bokstavelig talt gammeltestamentlige forslaget til vedtekt, påbudt av Herren selv, hadde kanskje vært noe å forholde dagens israelere?

Planhierarki
Sentraladministrasjonens område blir så langt det er mulig å måle på så grove kart, 75 x 12,5 km. På midten av denne landstripa plasserer Esekiel et by- og tempelområde med ytre mål 12,5 x 12,5 km, her kalt «sentralsegmentet».

«Fyrsten (altså den verdslige makta) skal hava det som er att på båe sidone (...).» Det utgjør til sammen grovt regnet 780 kvadratkilometer. Dette område kan fyrsten styre som han vil, med en viktig reservasjon, pålagt etter Herrens befaling: «(...) fyrstane mine skal aldri meir vera harde med folket mitt.» (Es 45, v 7 og 8.)

Sentralsegmentet blir underlagt mer detaljerte planer. I første omgang en disposisjonsplan. Den deler området i tre: Levittene skal disponere over ei stripe på 5 x 12,5 km nørdst i kvadratet. Der skal de bo og finne sitt livsopphold. Ei like brei stripe disponerer sadokittprestene over. De pålegges i tillegg å ta ansvar for tempelet, som plasseres på deres jord, litt usymmetrisk i forhold til yttergrensene, men helt i sentrum av «stor-firkanten».

Resten av firkanten er for byfolket: «Dei fem tusund stenger (= ca 2,5 km) som er att av breddi skal ikkje vera heilag land; det skal vera til bruk for byen, til bustader og til utmark, og midt i den skal byen vera (Es 48, v 15) (...) og grøda av det skal vera til mat for dei som bur i byen (v 18).» Selve byen skal være «fire tusund og fem hundrad stenger» i utstrekning og innhegnes med rette murer, som skal ha tre porter hver. Portene «skal vera uppkalla etter ættene i Israel» (v 31). Om jorda utenfor murene sier planen at «arbeidsfolket i byen, av alle ættene i Israel, dei skal bruka det» (v 19).
Tempelområdet er det eneste som underkastes detaljplan. Ettersom Israel var Guds Eget Folk, så er det forståelig. Her snakker vi faktisk om byplanlegging, om enn for en «by» med helt spesielle funksjoner. For eksempel gjelder det vi kan kalle trafikkplanen i hovedsak prosesjonsrutene for de forskjellige typer av deltakere, alt etter deres hellighet. Uten at vi skal gå nærmere inn på det her.

Men det jeg har sitert skulle være tilstrekkelig til å vise at Esekiel praktiserte samme type planhierarki som det vi har lovfestet i gjeldene plan- og bygningslov. Vår lov ble vedtatt omtrent 2500 år etter Esekiel, i 1964. Iverksatt året etter.

På to punkter er Esekiel faktisk fortsatt foran oss. For det første har han en mer bevisst holdning til samspillet mellom by og bygd enn det vi har. For det andre har han et overordnet helhetssyn på planleggingens hensikt og mål.

Én skjebne hadde han dog til felles med vår tids planleggere: Ingen hørte på ham.

Ikke ulikt Hamar
Esekiels organisasjonsmønster for sentraladministrasjonen kan synes temmelig eksotisk, sett med våre øyne. Men vi skal ikke lenger unna enn til f.eks. middelalderens Hamar, før vi også her hjemme finner noe som likner: Innenfor den muren som vi fortsatt finner rester av i Fehns museumsbygg, bodde det kun folk med geistlig tilknytning: bispen, presteskapet og ordensbrødrene, samt deres tjenerskap. Omtrent som i tempelgården til Esekiel. Litt utenfor Hamardomens «tempelgård» lå kaupangen, med sin egen takmark der borgene hadde beite- og bruksrett, sågar et fiskevann. Også dette mønsteret er temmelig likt Esekiels. Hamarkaupangens innbyggere hørte for øvrig hjemme i de kirkesognene rundt byen hvor de kom fra, akkurat slik byen hos Esekiel hadde «arbeidsfolk av alle ættene i Israel». Og Hamars «fyrste», Harald Hardråde, hadde sine mange Huseby-gårder rundt om på landsbygda som viktige deler av sin maktbase. Heller ikke det så aldeles ulikt Esekiels fyrste.

Det var for øvrig Harald Hardråde som grunnla datidens Hamar. Etter ideer han brakte med seg fra Bysants.