Arkitektnytt

– Det blir fort mørkt, vått og utrivelig, sier Arvid Bjerkestrand, daglig leder i En til En arkitekter.

Vår uformelle spørrerunde til Bergens arkitekter om høstens arkitekturdebatt har ført oss til Bjerkestrand. Sivilarkitekten har allerede vært ute i Bergensavisen, hvor han blant annet har sagt at når det fortettes i Bergen, er «antall oppnådde kvadratmeter viktigere enn estetikk og romopplevelse».

Overfor Arkitektnytt utdyper Bjerkestrand. For hvorfor er det egentlig en utfordring å bygge høyt, kompakt og stort i en by som Bergen? En til En arkitekter har selv tegnet bygget «Trikkesløyfen», ferdig i 2014, ved bybanestoppet Wergeland. Bjerkestrand jobber også med prosjekter på Mindemyren ved ny bybanelinje til Fyllingsdalen. 

– Det er viktig å fortette, men spørsmålet er i hvor stor grad vi skal gjøre det. Bergen er såpass langt nord, med en topografi, fjell, skog og vann, vi må ta hensyn til, som gjør at en lavere utnyttingsgrad hadde hjulpet veldig på. I tillegg har vi et vær hvor denne type arkitektur skaper mange våte bakrom. 

– Våte bakrom? 

– Ja, med bygg på syv etasjer blir det ikke spesielt trivelig på nordsiden, hvor solen ikke slipper til – det blir nesten aldri tørt. Den type byrom fungerer i Madrid og Paris, men ikke i en våt, nordlig by som Bergen. 

Pragmatisk estetikk

Det er spesielt den fortettete bebyggelsen rundt bybanestoppene som har blitt diskutert i Bergen denne høsten. Tidligere har både Jesper Jorde i Tag arkitekter og Nancy Jøssang i Opus forsvart byggeprosjektene. 

Jøssang mener utbyggingen har vært delvis «en suksesshistorie» hvor kommunen har laget reguleringsplaner som utbyggere har funnet økonomisk levedyktige. «Kommunen har vært dyktige og lagt til rette for samspillet med privat sektor som gjennomfører av villet politikk», sa Jøssang til Arkitektnytt mandag. 

I dette offentlig-private «samarbeidet» ved bybanestoppene mener Bjerkestrand imidlertid det blir for mye pragmatisme. 

– Det blir en pragmatisk lønnsomhetsestetikk. Det tas hensyn til inntjening, til støy, til at renovasjonsselskapet Bir skal snu med bilene sine, og jeg opplever at arkitektene skjuler seg bak slike begrensninger. Det er et svar, det, også, men det er andre aspekter som heller bør prege hvordan vi bygger byene våre, sier han. 

Handlingslammelse

Bjerkestrand mener byarkitekten og byantikvaren sitter på nøkkelen til en bedre byutvikling. 

– Det er to sider av denne saken. På den ene side har vi lovverk og krav til inntjening, som har ført til at vi mange steder har mistet de menneskelige dimensjonene og fått en utflating av kvaliteten i arkitekturen. På den andre siden har vi byarkitekt og byantikvar, som kan løse dette opp ved å stille krav til nedskalering, gjennomganger og en nedtrapping av fortettingen, sammenlignet med hvor vi står i dag. 

– Men i Bergensavisen ba du jo også om mindre kommunal inngripen? 

– Det ble litt tabloid gjengitt i BA. Jeg er veldig positiv til byarkitekten. Veilederen «Arkitektur +» er fantastisk bra og kunne vært brukt for hele landet. Det vi ser er imidlertid at både byarkitekt og byantikvar er litt for ivrige og kommer med veiledning på alt fra plantevalg til valg av kledning. Da kan det oppleves litt som når en ivrig forelder entusiastisk tar over byggingen av fuglebrettet, mens du ser drømmende ut av vinduet. 

For Bjerkestrand handler det om å få til en friere prosess hvor tenkelige og utenkelige krav ikke står i veien for kreativitet og kvalitet. 

– Vår moderne tids svøpe er at det stilles så mange krav og legges inn så mange begrensninger at man nærmest preges uten å tenke over det. Det blir litt som å automatisk stoppe på rødt lys ved fotgjengerfeltet, selv om det ikke kommer bil. Vi må la ting flyte litt mer, søke nye rom, reaktivere handlingsrommet og stimulere til nytenkning. Summen av alle rammene, veilederne og lovene er i dag at arkitektene ofte velger preaksepterte fremfor nytenkende løsninger.

– Forfinet debatt 

Da tidligere byråd for byutvikling i Bergen, Anna Elisa Tryti (Ap), skulle kommentere den nye arkitekturen i Bergen, fortalte hun at tårene trillet da hun besøkte det nye tilbygget på kjøpesenteret Lagunen med sine to sønner: «Da jeg kom ut, så guttene mine at tårene rant.» 

Bjerkestrand påpeker imidlertid at Lagunen, men også den utskjelte svømmearenaen ADO i sentrum, er suksesser blant folket. 

– Lagunen hadde nylig handelsrekord og svømmehallen er veldig populær. Dette er noe vi som arkitekter må forstå før vi kritiserer. Skal vi forbedre byene våre, må vi forstå hvorfor disse stedene selger, til tross for at det ikke er skjellsettende arkitektur. 

– Det er et paradoks? 

– Ja, for oss arkitekter bør det være et paradoks. Jeg er sikker på at de fleste ikke-arkitekter er enige i at det ser for jævlig ut på Lagunen, men trenger du brød og sko og julemiddag kjapt, er det oftest lettest slike steder. Det er viktig å få med i denne debatten. Diskusjonen oppleves ofte litt for forfinet og elitisk om man ikke regner med markedet der ute. 

Tilslutt ønsker Bjerkestrand å dele et litt dystert fremtidsscenario for byggene ved bybanestoppene. Han viser til at det i høstens debatt heter at man må la ting «sette seg» før man drar en konklusjon om byutviklingsstrategien fungerer. 

– Samtidig planlegges det et enormt antall boliger i Bergens utvalgte fortettingssoner. Det blir spennende å se om markedet vil absorbere dette. Jeg tror mindre attraktive fortettingssoner må gi tapt for konkurrerende områder med bedre kvaliteter. Da kan man risikere at noen ensomme bygningsdinosaurer blir stående igjen på ett og annet bybanestopp.