Vårt siste hjem
Trenden i Europa er avinstitusjonalisering av helse og omsorgssektoren. Norge har derimot tviholdt på sykehjemmene inntil de siste årene, men fortsatt synes gode ambisjoner å bli tilsidesatt av 1970-tallets tanker om sykehjemmet som effektiv arbeidsplass.
Fra papirutgaven Arkitektnytt 09/2016
Manglerudhjemmet i Oslo går foran i endringen vekk fra institusjonfølelsen. Sykehjemmet for personer med demens og alderspsykiatriske sykdommer drives av Unicare, som er et av Norges største private helseforetak. Da de tok over driften, fikk de et typisk norsk sykehjem i hendene, sier daglig leder Hilde Helland til Arkitektnytt når vi besøker dem.
Den nederlandske modellen
Med inspirasjon fra demenslandsbyen de Hogeweyk i Nederland begynte Manglerudhjemmet et arbeid med å skape bedre omgivelser og et større aktivitetstilbud for sine beboere. I 2014 førte det til at de ble ett av fire sykehjem i pilotprosjektet «Bedre hverdagsliv» i regi av Sykehjemsetaten.
De Hogeweyk er en konstruert landsby som utgjør rammen om livet til 152 demenspasienter.
– Over 15 år transformerte de et tradisjonelt sykehjemsbygg, med mange etasjer og lange korridorer, til en landsby som understøtter den formen for omsorg de etterstrebet, forteller Helland.
Hun kom hjem igjen, overbevist om at hun skulle klare det samme her i Norge.
Mer enn oppussing
Tilbake på Manglerud begynte hun sammen med de ansatte å rydde ubrukte rom på huset. Snart fikk butikk, pub, restaurant og stuer plass i de frigjorte rommene.
– Det ligger utrolig mye arbeid bak dette, og det handler ikke bare om oppussing, men å tenke annerledes og mer kreativt omkring eldreomsorgen, sier Helland.
Hun er klar på at oppussingen ikke har betydd merarbeid for de ansatte. Men sier at
– Det å skape holdningsendringer har vært en stor del av jobben.
Helland mener det bare har vært positive resultater – medisinbruken har gått drastisk ned, og sykefraværet blant de ansatte har blitt betydelig redusert. Hun forklarer at et bedre arbeidsmiljø har gitt økt kontinuitet og stabilitet blant de ansatte. Det gir også en trygghetsfølelse hos beboerne, forklarer Helland.
Ved å skape hjemlige omgivelser og hverdagslige aktiviteter, har de skapt en form for normalitet.
– Fyller du dagen med vanlige gjøremål, begynner fort praten eller sangen, og det oppstår en likeverdighet mellom beboerne og de ansatte, sier hun.
Fortsatt jobber de med å transformere rommene ved sykehjemmet, ett av gangen. Samtidig jobber Helland for en større tverrfaglig plattform. Hun mener eldreomsorgen har mye å tilføre andre sektorer også:
– Vi burde minglet mer med andre bransjer. Tenk så mange kule prosjekter man kunne fått til.
Det ene utelukker det andre
De færreste av oss ønsker et sykehuslignende bygg som sitt siste hjem. Det er tegn til at den norske eldreomsorgen er på vei inn i en ny æra. Visjonene er gode, men helt i mål kommer man ikke uten tverrfaglig kompetanse, mener Inger-Lise Kjos, helsefaglig veileder og prosjektleder i Sykehjemsetaten.
Siden etaten ble opprettet i 2007, har det vært behov for endring, ifølge Kjos. Behovet er spesielt stort innen demensomsorgen, som gjelder nærmere 85 prosent av alle sykehjemsbeboerne.
Kjos ledet pilotprosjektet som Manglerudhjemmet deltok i. Også Oslo kommune ser nå til den nederlandske modellen når de transformerer eksisterende og nye sykehjem, sier hun.
Etaten fant at de gamle mønstrene fortsatt henger igjen i planleggingen av nye sykehjem. Fokus på drift og vedlikehold gjør at man fortsatt er mest opptatt av å skape den effektive arbeidsplassen, ofte på bekostning av å skape de gode hjemmene, mener hun.
Dyre endringer
Sykehjemsetaten er med på utformingen av Oslo kommunes felles kravspesifikasjon for sykehjem. Utover noen få setninger om krav til differensiert belysning, er det lite som beskriver hvordan omgivelsene skal få en hjemlig utforming. Kjos forteller at deres rådgivere bruker seg selv som referanse i beskrivelsene og hvordan de selv ville hatt det hjemme. De beskriver for eksempel parkett fremfor linoleum i stuene. Beskrivelsene er generelle, og den som får oppdraget, tolker oftest kravene til et minimum, og holder seg akkurat innenfor rammene. Parkett og «hjemlig belysning» kan være så mangt. Kjos erfaring er at interiørfaglig kompetanse fra start til slutt reduserer kostnadene. Når de kommer inn for sent, blir det ekstremt kostbart å nå ambisjonene, sier hun.
– Dette er frustrerende fordi det betyr som oftest at vi ikke oppnår de endringene vi ønsker.
De når ikke forventet nivå i prosjektene når interiørarkitektens oppgave reduseres til å velge farge på stoler, slik Kjos ser det.
– Jeg har opplevd at interiørarkitekten nesten ikke ville ha navnet sitt på prosjektet, sier hun fortvilet.
Arkitektur som svar
Både Helland og Kjos er enige om at det å skape mer hjemmefølelse for de eldre ved syke-
hjemmene må være veien fremover. Kjos forteller at hun nå ønsker å diskutere viktigheten av interiørarkitektens kompetanse med ledelsen i etaten. Hun ønsker at man ser på mulighetene for en utvidelse av staben med en interiørarkitekt.
– Interiørarkitekten må med som en del av den tverrfaglige ekspertisen. Det kan du sette to streker under, avslutter Kjos.
