Arkitektnytt

Er det rimelig at en arkitekt, etter ferdig utført arbeid, går offentlig ut og tar avstand fra sluttresultatet og opplyser at han er blitt overkjørt av byggherren? Flere arkitektkolleger og mediekommentatorer har reagert negativt på at Henning Larsen nå har fått munnen på gli, etter at danske og utenlandske arkitekturanmeldere har rakket ned på operahuset.

– Visste hva han gikk til
– Det er avslørende at Henning Larsen sier fra først nå. Det er simpelthen ynkelig. Han har fått utbetalt honoraret sitt på i hvert fall 300 millioner kroner, og så er altså munnkurven endelig revnet, uttaler for eksempel Jan Cortzen, tidligere sjefredaktør i dagbladet Børsen.

Cortzen utga i fjor boka «Spillet om operaen», med en kritisk analyse av det massive hemmelighetskremmeriet rundt hele operaprosjektet. Her hevdet Cortzen blant annet at Henning Larsen ble med på «et mislykket og katastrofalt prosjekt» av økonomiske årsaker.

– Under researchen til boka truet to medarbeidere fra hr. Larsens tegnestue meg med rettssak. Og hr. Møller, skipsrederen som har gitt det 2,5 milliarder kroner dyre operabygget i gave til den danske staten, var så sint at sekretæren hans forbød meg å komme innenfor på arbeidsplassen for å ta bilder, så lenge jeg ikke ville la Esplanaden (rederiets hovedkvarter) lese korrektur på boka, sier Cortzen til avisen Ekstra Bladet, og røper en viss skadefryd over at den 81-årige arkitekten og den 91-årige byggherren så ettertrykkelig er røket i tottene på hverandre.

Ifølge Cortzen visste Henning Larsen utmerket godt hva han ga seg ut på, da skipsreder Mærsk Mc-Kinney Møller i august 2000 erklærte at operahuset var en gave, ikke en gavesjekk. Derfor skulle det ikke holdes arkitektkonkurranse. Operahuset SKULLE tegnes av Henning Larsen.

– Med den posisjon arkitekten har, burde han ha stått fast da hr. Møller ville endre fasaden. I stedet bøyde han ydmykt nakken for rederens krav – som han har gjort før. Nå, når det er for sent, ser vi hvordan han ærekjært og forfengelig prøver å reparere sitt ramponerte renommé, sier Cortzen.

– Utidig byggherre
Karen Zahle mener imidlertid at den skarpeste kritikken bør komme Mc-Kinney Møller til del. Hun var formann for Akademirådet, statens øverste rådgiver i kunstneriske spørsmål, da det i 2003 vendte tommelen ned for operahusets fasade:

– Rederen har stor innsikt i mange ting, blant annet penger og skip, men han har neppe innsikt i å ivareta en kunstnerisk helhet. Det har derimot Henning Larsen demonstrert – til og med på verdensplan. Derfor er det utidig at rederen har blandet seg i fasaden, uttaler Zahle i flere intervjuer.

Fraskriver seg fasaden
Ryktet om spliden mellom arkitekt og byggherre har romstert helt siden en pressekonferanse høsten 2003, der en modell av operahuset ble vist fram for første gang. Henning Larsen var ikke til stede, offisielt på grunn av ferie. Men senere nektet han å besvare spørsmål fra journalister som undret seg over operahusets lukkede fasade, i skarp kontrast til Henning Larsens normalt lyse, lette og poetiske byggestil.

Mindre enn én uke før operahusets gallaåpning 15. januar bekreftet arkitekten for første gang at han er «ked af det» (lei seg) over operahusets fasade. Det skjedde i et større tv-intervju, i forbindelse med en to timer lang temakveld i Danmarks Radio om forløpet, helt fra Danmarks rikeste mann i august 2000 tilbød å gi et operahus i gave til det danske folk, frem til det ferdige resultatet kunne tas i bruk.

Henning Larsen får for alvor tunga på gli i et intervju med det svenske tidsskriftet Forum, som utkommer 9. februar:

– Mc-Kinney Møller er en brutal mann. Selv om jeg trodde at vi til og med var venner, så oppdaget jeg at det var vi absolutt ikke. Jeg skulle bare gjøre det han sa. Det var virkelig brutalt. Forholdet vårt har endret seg fullstendig, opplyser Larsen og forteller at han en dag underveis satte seg ned og leste høyt av et brev han hadde skrevet til skipsrederen.

– Han ble dypt sjokkert, for jeg kritiserte ham faktisk ganske hardt. Det hadde han nok aldri opplevd før. Og så sa han bare: «Se å bli voksen, hr. Larsen.» Da hadde vi allerede skrevet under på operakontrakten som bandt meg på hender og føtter, en kontrakt jeg ikke kunne komme ut av, jeg kunne ikke si farvel og takk. Jeg var ganske enkelt låst fast.

I intervjuet med Danmarks Radio forteller Henning Larsen at han hjertens gjerne skulle ha gjort som kollegaen Jørn Utzon, da han i 1956 trakk seg i protest mot de økonomiske nedskjæringene og politisk dikterte endringene i operahuset i Sydney. Men på grunn av kontrakten fryktet Henning Larsen rett og slett å gå fallitt med hele sin tegnestue, med det resultat at over 100 ansatte ville bli arbeidsløse.

Rir kjepphest
Skipsrederen på sin side er nærmest hevet over offentlig kritkk og gir normalt aldri intervjuer han ikke selv har tatt initiativ til. I forbindelse med åpningen av operahuset gjorde han imidlertid et unntak for Danmarks Radio, der han blant annet slo fast at han i likhet med mange andre har en kjepphest.

– Min kjepphest har i årevis vært Amalienborg-aksen, røpet hr. Møller.

Den berømte aksen strekker seg fra Marmorkirken, gjennom det elegante byrommet mellom Amalienborg slotts fire rokokko-bygninger, over havnen til en rekke 1700-talls-bygninger som i sin tid tilhørte den danske flåten, men nå huser arkitektskolen. Rett foran arkitektskolen er linjen nå brutt, stygt og brutalt, mener mange, av operahuset. I tv-intervjuet fortalte hr. Møller om sin egen reaksjon, da flåtens anlegg på Holmen ble nedlagt i 1997, og staten begynte å selge ut av arealene, deriblant tomta der operahuset nå ligger:

– Jeg kjøpte straks tomta, selv om 120 millioner kroner syntes dyrt. Jeg visste ikke umiddelbart hva den skulle brukes til, bare at det skulle være noe betydningsfullt. Først senere, etter råd fra flere sider, besluttet jeg at det skulle være et operahus, opplyste han.

Og nå står det der altså, ifølge noen til evig spott og spe over hvordan penger og makt kan overkjøre demokratiske spilleregler, lokalplaner og visjonene til en verdensberømt arkitekt. Ifølge andre som et monument over en eventyrlig generøsitet, der kritikken bare skyldes smålig utakknemlighet. Den som lever om 100 år, får vel se.