Nyheter
Vannkunst i Bergen
Vi har visst det lenge, helt siden den sosiale boligbyggingen ble en historisk fotnote på slutten av 1980-tallet, at Husbanken måtte skifte ham. Og 10. mars fikk vi det bekreftet. Husbanken har inntatt en ny rolle i vårt lands tettsteds- og byutvikling.
5. april 2005
Konferansen «Der byen møter sjøen» i Grieghallen, med undertittelen «Fokus på visjoner, prosess og kvalitet», ble et faglig vellykket arrangement der om lag 240 deltakere fikk høre seks kunnskapsrike og inspirerende foredragsholdere. Husbanken Regionkontor Bergen sto bak tiltaket, forberedt av rådgiver og arkitekt MNAL Hjalmar Styve i samarbeid med EiendomsmeglerVest. Veiledende og stram konferanseleder var arkitekt Ketil Moe.
Den Norske Stats Husbank har omstilt seg fra å være en pekuniær og byggstandard-orientert boligbank til å bli en vesentlig miljøinitierende etat med vekt på arkitektonisk kvalitet, bærekrafttenkning og universell tilgjengelighet. Det sier sitt om konferansen at Husbankens Bergen-avdeling allerede er i gang med å forberede et oppfølgingsseminar som skal diskutere kvalitetsskapende prosesser.
Arkitekt Svein Hatløy, professor og rektor ved Bergen Arkitektskole, slo an tonen ved å rette søkelyset mot Bergens naturgitte stedsidentitet (genius loci), koblet til synspunkter på bebyggelsens historiske framvekst i det unike kystlandskapet. Den urgamle forbindelsen mellom havet, leia og kysten – med havna og dens gradvise urbanisering – ble karakterisert på grunnleggende hatløysk vis. Vi fikk en sammenfatning av hele byfortellingen, en kjærlig bebyggelsessaga rammet inn av fjell og annen topografi, forsynt med byrom og allmenninger, fra hansatidens uforlignelige byggverk til våre dagers urovekkende bilby. «Hva slags sjøfront vil vi ha?» spurte Hatløy. Og antydet et svar ved å hevde at vi, i all vår planlegging og husbygging, må gi subjektet (mennesket) forrang framfor objektet (arkitekturen).
Neste foredragsholder, arkitekt og plansjef i Sandnes kommune, Marco Zanussi, ga oss et frapperende bilde av den omfattende forvandling som skal finne sted i Sandnes indre havn. I dag er Sandnes landets 8. største by, og veksten fortsetter samtidig som sjøsiden opplever den tidstypiske transformasjon som leder fra industri til moderne maritim bebyggelse.
Havnevirksomheten flytter til Somaneset, de frigitte arealene bebygges med boliger, næring, kultur, båttrafikk og sjønære møteplasser. Zanussi var opptatt av samordningen mellom private og offentlige interesser og snakket engasjert om planleggingsmetoder, prosesser og styringsredskaper. Man lager ikke lenger diktatoriske reguleringsplaner, men opererer med mer prinsipielle skisser som er fleksible og etappebaserte. Viktige innslag i Nye Sandnes blir den attraktive promenaden langs vannet, kulturaksen, den kommersielle aksen, bygninger og byrom med god tilgjengelighet og ulike landskapsmessige foredlinger.
Fra mastodont til småskala
Bente Florelius, seniorarkitekt i Bergen kommune, fortalte om vestlandsbyens erklærte «ambisjoner for kvalitet». Metoden var å etablere kreative «framtidsbilder» for bydeler som Sandviken, Nøstet og områder ved Puddefjorden, og et annet prioritert sted var Store Lungegårdsvann, som nylig ble gjenstand for en arkitektkonkurranse vunnet av det unge bergenske kontoret 3RW Arkitekter. Florelius var lettet over at kommunen har fått større innflytelse på byomformingen, der fire felt gjør seg særlig gjeldende: grønnstrukturen, trafikksystemet, adgangen til sjøen – med trivelige møtesteder – og arealbrukens fleksibilitet. Faktorer som god infrastruktur, havnens interesser og bygningshøyder (byen trues av skyskraperplaner, JCs komm.) var sentrale temaer, og det faglige arbeidet måtte ta hensyn til den offentlige debatten om Bergens gjenforening med sjøen. Ikke minst var det maktpåliggende å «få politikken ut av Rådhuset» og inn i utbyggernes og befolkningens hverdagsliv. Florelius hadde tro på Den Store Samtalen om by/vann-relasjonene, og hun presenterte en rekke metoder og redskaper for utviklingen av miljøvennlige «brohoder» i byplanarbeidet. Det hele munner ut i stikkordene offentlig–privat og planlegger–politiker, hvor målsettingen må være bedre byggeskikk, høyere bokvalitet og viljen til en bærekraftig urbanisering.
Den svenske arkitekten og LTH-professoren Klas Tham, som samarbeidet med Ralph Erskine fra 1968 til 1985, inntok talerstolen før og etter lunsj for å innføre oss i erfaringene med «Den goda boplatsen» som er i ferd med å transformere Västra Hamnen i Malmö, Sveriges tredje største by. Igjen var det oppløsningen av industrisamfunnet som dannet bakteppet; Tham skildret med et levende og empatisk fagspråk hvordan boligutstillingen Bo01 satte i gang metamorfosen, beskrev eksempler på byggverk og byrom som la forholdene til rette for integrasjon – og ikke vidreførte den urettferdige segregeringen man ofte bevitner når kapitalinnbringende sjøsider bygges ut – og begrunnet hvordan arkitektur med tidens hjelp kan avstedkomme økonomisk verdiøkning i og med at eiendommenes popularitet vokser. Tham skildret hvordan man hadde gjort forstudier og gjennomført planarbeidet, med brukermedvirkning som plattform. Han var bekymret for Sveriges «kyniske byggemarked», men håpet at vår felles bærekraftbevissthet ville forhindre – sett med USAs skremmende forbruk i erfaringskikkerten – en økologisk katastrofe.
Etter lunsj fortsatte den dyktige pedagogen Klas Tham sitt kåseri om Västra Hamnen, med henvisninger til energibesparende tiltak, landskapsforedling, klimahensyn og sosiale aspekter. Et betydningsfullt poeng var å oppnå høyest mulig grad av tomtedeling, områder med mange byggherrer hvor skalaen ble brutt opp, for vi må lære av etterkrigstidens «millionprogram» – som ble «en økonomisk skandale» – og denne mastodonttenknings ensformige bebyggelser. Til slutt oppfordret Tham forsamlingen til å gå inn for en spenningsrik og overraskende arkitektur, bygninger og rom som appellerer til menneskets sanser, fordi vi er biologiske vesener som verdsetter sensuelle, emosjonelle og mentale opplevelser.
– Vi foretrekker det komplekse og mystiske framfor det rasjonelt ordnede byggesystem, sa Tham.
Nye allianser i bybyggingen
Thams landsmann Christer Larsson, byarkitekt i Malmö, kom direkte fra Frankrike hvor han hadde forelest om samme emne, Västra Hamnens spektakulære forvandling, som åpenbart er et fenomen som nå vekker internasjonal oppmerksomhet. Det bor 3,5 millioner mennesker rundt Østersjø-bassenget i dag, regionen er i sterk vekst, og Larsson la ikke skjul på at han så optimistisk på Malmös framtid. Den nye storbroen over sundet, med jernbane og bilvei, genererer fruktbare ringvirkninger. Og en T-bane med godt beliggende stasjoner peker i positiv retning parallelt med utviklingen av parkene, den store bystranden, boligområdene og universitetet midt i byen. Bildene han viste hadde engelsk tekst, fordi han reiser i mange land og orienterer om Malmös fornyelse, og byens «ecological sustainability» er blitt en mediebegivenhet. Spesielt stolt var de av samarbeidet om gangstrøket langs vannet, knyttet til ønsket om «sosial bærekraft» – velferd for alle – samt den prosessrettede verktøykasse de har utviklet. Atter en gang under konferansen ble gjensidigheten i alliansen planlegger–byggherre poengtert, og Larsson hevdet at man ikke må detaljplanlegge for mye, «folk vil bestemme noe selv». Det er nødvendig å oppnå dialoger med brukerne og samtidig tilrettelegge for økonomisk bybygging forent med arkitektonisk kvalitet.
Nest siste foredrag ble holdt av vår egen produktive arkitekt og byplanlegger, Niels Torp, som tok utgangspunkt i de vakre gamle europeiske bymiljøene og hevdet at vi må vende tilbake til ideen om å begynne med byrommet og «glemme» den selvhevdende bygningen. La oss betrakte byen som en massiv substans og «skjære ut gater, plasser og kanter», det er mellomrommene som teller, de sosiale møteplassene, for først da kan vi anlegge offentlige bygninger. Torp kritiserte Københavns nye havnefront for å være egoistisk, det var «kalde greier» sa han, nå er vi nødt til å bevege oss ned til vannet og skape intim kontakt mellom bebyggelse og sjø, slik at folk kan «høre vannsurklingen», selv om «frykten for hundreårsbølgen» skremmer noen av oss. Deretter viste Niels Torp sine planer for Tjuvholmen i Oslo, Larvik og andre byer, og ekstra lydhør var salen da han presenterte en spennende fornyelse av byen Klaipéda i Litauen (www.klaipeda.lt). Torp har her grepet fatt i utfordringen by/vann og – blant annet omkring den tradisjonsrike festningen – skapt et maritimt miljø som kan bringe tankene hen til Venezias fortryllende vannkunst.
– Vi må vise omsorg for byens landskapselementer. Hus er ikke nok, vi trenger de offentlige byrommenes omsluttende skjønnhet, konkluderte Niels Torp.
Gode byrom lønner seg
Til slutt kom den danske landskapsarkitekten Stig L. Andersson, virksom i SLA Landskapsarkitektur i København, som i fjor vant konkurransen om «Byrom i Bjørvika» sammen med Gehl Architects. Andersson løftet opp et halvfullt vannglass idet han innledet sitt fascinerende foredrag, og sa at vår oppgave er å lage byrom som fylles med et mangfoldig innhold. I likhet med Torp advarte han mot prestisjetunge bygninger, mens det er de urbane rom som fortjener oppmerksomhet. Han viste sitt arbeid med havnefrontene i Oslo, Hamburg, Örestaden og Aalborg, og uttrykte respekt for det sjønære og enkle landskapsrom, med stedsvennlige flater for bløt fotgjengerferd, snakket om grøntområder som endrer karakter i takt med havets skiftende vannstand, årstidene og folks fantasifulle bruk. Mye kan gjøres med sparsomme økonomiske midler, «kvalitet er ikke nødvendigvis dyrt». Og det er «god forretning å investere i byrom», sa Andersson, i tillegg til at man får tilfredse borgere. Her ble et fint dansk begrep innført i norsk fagterminologi, entusiastisk adoptert av konferanseleder Ketil Moe, nemlig «herlighedsverdi». Naturens vekst krever sitt tempo, avsluttet Stig L. Andersson, men noen tiltak kan iverksettes tidlig i planleggingsprosessen slik at folk opplever fornyelsen underveis i den lange byggesaksgangen.
Alle foredrag ble kommentert fortløpende under konferansens gang av fagfolk og politikere, et innslag som beriket arrangementet ved at også kritiske bemerkninger slapp til. Blant annet ble det advart mot stengte fasader i gangveienes førsteetasjer, behovet for et enda mer aktivt demokrati i planarbeidert ble påpekt, presset fra markedet og kortsynte byggherrer må ikke undervurderes, nye strategimodeller – endringen fra governing til governance – var lovende, og mens Malmö forsøkte å få til alt i ett svep, var metoden i Oslo å satse på en trinnvis byutvikling med byrommene i Bjørvika som igangsettende middel. «Vi må aldri tro at vi makter å tenke helhet,» repliserte arkitekt Hans-Jacob Roald, som arbeider i Fjell kommune utenfor Bergen, «den ferdige by lar seg ikke realisere. Vi må behandle rekonvalesenten med strategisk valgte kirurgiske operasjoner.» Og summa summarum, fullførte konferanseleder Ketil Moe, blir vi sittende med følgende huskelapp: Nyanserte samarbeidsformer, juridisk sikring av kvalitet, mangfoldig tomtedeling, det offentliges rolle, teamwork mellom ulike aktører, brohoder for å oppnå ringvirkninger – og mer herlighedsverdi for alle.
Husbanken Regionkontor Bergen og EiendomsmeglerVest har all ære av denne innsiktsfulle og offensive byplankonferanse. Bergen er ikke bare byen som føler seg hjemme mellom de legendariske syv fjell. Stedet mener også alvor med sine tydelige signaler om å komme vannet i møte.
Den Norske Stats Husbank har omstilt seg fra å være en pekuniær og byggstandard-orientert boligbank til å bli en vesentlig miljøinitierende etat med vekt på arkitektonisk kvalitet, bærekrafttenkning og universell tilgjengelighet. Det sier sitt om konferansen at Husbankens Bergen-avdeling allerede er i gang med å forberede et oppfølgingsseminar som skal diskutere kvalitetsskapende prosesser.
Arkitekt Svein Hatløy, professor og rektor ved Bergen Arkitektskole, slo an tonen ved å rette søkelyset mot Bergens naturgitte stedsidentitet (genius loci), koblet til synspunkter på bebyggelsens historiske framvekst i det unike kystlandskapet. Den urgamle forbindelsen mellom havet, leia og kysten – med havna og dens gradvise urbanisering – ble karakterisert på grunnleggende hatløysk vis. Vi fikk en sammenfatning av hele byfortellingen, en kjærlig bebyggelsessaga rammet inn av fjell og annen topografi, forsynt med byrom og allmenninger, fra hansatidens uforlignelige byggverk til våre dagers urovekkende bilby. «Hva slags sjøfront vil vi ha?» spurte Hatløy. Og antydet et svar ved å hevde at vi, i all vår planlegging og husbygging, må gi subjektet (mennesket) forrang framfor objektet (arkitekturen).
Neste foredragsholder, arkitekt og plansjef i Sandnes kommune, Marco Zanussi, ga oss et frapperende bilde av den omfattende forvandling som skal finne sted i Sandnes indre havn. I dag er Sandnes landets 8. største by, og veksten fortsetter samtidig som sjøsiden opplever den tidstypiske transformasjon som leder fra industri til moderne maritim bebyggelse.
Havnevirksomheten flytter til Somaneset, de frigitte arealene bebygges med boliger, næring, kultur, båttrafikk og sjønære møteplasser. Zanussi var opptatt av samordningen mellom private og offentlige interesser og snakket engasjert om planleggingsmetoder, prosesser og styringsredskaper. Man lager ikke lenger diktatoriske reguleringsplaner, men opererer med mer prinsipielle skisser som er fleksible og etappebaserte. Viktige innslag i Nye Sandnes blir den attraktive promenaden langs vannet, kulturaksen, den kommersielle aksen, bygninger og byrom med god tilgjengelighet og ulike landskapsmessige foredlinger.
Fra mastodont til småskala
Bente Florelius, seniorarkitekt i Bergen kommune, fortalte om vestlandsbyens erklærte «ambisjoner for kvalitet». Metoden var å etablere kreative «framtidsbilder» for bydeler som Sandviken, Nøstet og områder ved Puddefjorden, og et annet prioritert sted var Store Lungegårdsvann, som nylig ble gjenstand for en arkitektkonkurranse vunnet av det unge bergenske kontoret 3RW Arkitekter. Florelius var lettet over at kommunen har fått større innflytelse på byomformingen, der fire felt gjør seg særlig gjeldende: grønnstrukturen, trafikksystemet, adgangen til sjøen – med trivelige møtesteder – og arealbrukens fleksibilitet. Faktorer som god infrastruktur, havnens interesser og bygningshøyder (byen trues av skyskraperplaner, JCs komm.) var sentrale temaer, og det faglige arbeidet måtte ta hensyn til den offentlige debatten om Bergens gjenforening med sjøen. Ikke minst var det maktpåliggende å «få politikken ut av Rådhuset» og inn i utbyggernes og befolkningens hverdagsliv. Florelius hadde tro på Den Store Samtalen om by/vann-relasjonene, og hun presenterte en rekke metoder og redskaper for utviklingen av miljøvennlige «brohoder» i byplanarbeidet. Det hele munner ut i stikkordene offentlig–privat og planlegger–politiker, hvor målsettingen må være bedre byggeskikk, høyere bokvalitet og viljen til en bærekraftig urbanisering.
Den svenske arkitekten og LTH-professoren Klas Tham, som samarbeidet med Ralph Erskine fra 1968 til 1985, inntok talerstolen før og etter lunsj for å innføre oss i erfaringene med «Den goda boplatsen» som er i ferd med å transformere Västra Hamnen i Malmö, Sveriges tredje største by. Igjen var det oppløsningen av industrisamfunnet som dannet bakteppet; Tham skildret med et levende og empatisk fagspråk hvordan boligutstillingen Bo01 satte i gang metamorfosen, beskrev eksempler på byggverk og byrom som la forholdene til rette for integrasjon – og ikke vidreførte den urettferdige segregeringen man ofte bevitner når kapitalinnbringende sjøsider bygges ut – og begrunnet hvordan arkitektur med tidens hjelp kan avstedkomme økonomisk verdiøkning i og med at eiendommenes popularitet vokser. Tham skildret hvordan man hadde gjort forstudier og gjennomført planarbeidet, med brukermedvirkning som plattform. Han var bekymret for Sveriges «kyniske byggemarked», men håpet at vår felles bærekraftbevissthet ville forhindre – sett med USAs skremmende forbruk i erfaringskikkerten – en økologisk katastrofe.
Etter lunsj fortsatte den dyktige pedagogen Klas Tham sitt kåseri om Västra Hamnen, med henvisninger til energibesparende tiltak, landskapsforedling, klimahensyn og sosiale aspekter. Et betydningsfullt poeng var å oppnå høyest mulig grad av tomtedeling, områder med mange byggherrer hvor skalaen ble brutt opp, for vi må lære av etterkrigstidens «millionprogram» – som ble «en økonomisk skandale» – og denne mastodonttenknings ensformige bebyggelser. Til slutt oppfordret Tham forsamlingen til å gå inn for en spenningsrik og overraskende arkitektur, bygninger og rom som appellerer til menneskets sanser, fordi vi er biologiske vesener som verdsetter sensuelle, emosjonelle og mentale opplevelser.
– Vi foretrekker det komplekse og mystiske framfor det rasjonelt ordnede byggesystem, sa Tham.
Nye allianser i bybyggingen
Thams landsmann Christer Larsson, byarkitekt i Malmö, kom direkte fra Frankrike hvor han hadde forelest om samme emne, Västra Hamnens spektakulære forvandling, som åpenbart er et fenomen som nå vekker internasjonal oppmerksomhet. Det bor 3,5 millioner mennesker rundt Østersjø-bassenget i dag, regionen er i sterk vekst, og Larsson la ikke skjul på at han så optimistisk på Malmös framtid. Den nye storbroen over sundet, med jernbane og bilvei, genererer fruktbare ringvirkninger. Og en T-bane med godt beliggende stasjoner peker i positiv retning parallelt med utviklingen av parkene, den store bystranden, boligområdene og universitetet midt i byen. Bildene han viste hadde engelsk tekst, fordi han reiser i mange land og orienterer om Malmös fornyelse, og byens «ecological sustainability» er blitt en mediebegivenhet. Spesielt stolt var de av samarbeidet om gangstrøket langs vannet, knyttet til ønsket om «sosial bærekraft» – velferd for alle – samt den prosessrettede verktøykasse de har utviklet. Atter en gang under konferansen ble gjensidigheten i alliansen planlegger–byggherre poengtert, og Larsson hevdet at man ikke må detaljplanlegge for mye, «folk vil bestemme noe selv». Det er nødvendig å oppnå dialoger med brukerne og samtidig tilrettelegge for økonomisk bybygging forent med arkitektonisk kvalitet.
Nest siste foredrag ble holdt av vår egen produktive arkitekt og byplanlegger, Niels Torp, som tok utgangspunkt i de vakre gamle europeiske bymiljøene og hevdet at vi må vende tilbake til ideen om å begynne med byrommet og «glemme» den selvhevdende bygningen. La oss betrakte byen som en massiv substans og «skjære ut gater, plasser og kanter», det er mellomrommene som teller, de sosiale møteplassene, for først da kan vi anlegge offentlige bygninger. Torp kritiserte Københavns nye havnefront for å være egoistisk, det var «kalde greier» sa han, nå er vi nødt til å bevege oss ned til vannet og skape intim kontakt mellom bebyggelse og sjø, slik at folk kan «høre vannsurklingen», selv om «frykten for hundreårsbølgen» skremmer noen av oss. Deretter viste Niels Torp sine planer for Tjuvholmen i Oslo, Larvik og andre byer, og ekstra lydhør var salen da han presenterte en spennende fornyelse av byen Klaipéda i Litauen (www.klaipeda.lt). Torp har her grepet fatt i utfordringen by/vann og – blant annet omkring den tradisjonsrike festningen – skapt et maritimt miljø som kan bringe tankene hen til Venezias fortryllende vannkunst.
– Vi må vise omsorg for byens landskapselementer. Hus er ikke nok, vi trenger de offentlige byrommenes omsluttende skjønnhet, konkluderte Niels Torp.
Gode byrom lønner seg
Til slutt kom den danske landskapsarkitekten Stig L. Andersson, virksom i SLA Landskapsarkitektur i København, som i fjor vant konkurransen om «Byrom i Bjørvika» sammen med Gehl Architects. Andersson løftet opp et halvfullt vannglass idet han innledet sitt fascinerende foredrag, og sa at vår oppgave er å lage byrom som fylles med et mangfoldig innhold. I likhet med Torp advarte han mot prestisjetunge bygninger, mens det er de urbane rom som fortjener oppmerksomhet. Han viste sitt arbeid med havnefrontene i Oslo, Hamburg, Örestaden og Aalborg, og uttrykte respekt for det sjønære og enkle landskapsrom, med stedsvennlige flater for bløt fotgjengerferd, snakket om grøntområder som endrer karakter i takt med havets skiftende vannstand, årstidene og folks fantasifulle bruk. Mye kan gjøres med sparsomme økonomiske midler, «kvalitet er ikke nødvendigvis dyrt». Og det er «god forretning å investere i byrom», sa Andersson, i tillegg til at man får tilfredse borgere. Her ble et fint dansk begrep innført i norsk fagterminologi, entusiastisk adoptert av konferanseleder Ketil Moe, nemlig «herlighedsverdi». Naturens vekst krever sitt tempo, avsluttet Stig L. Andersson, men noen tiltak kan iverksettes tidlig i planleggingsprosessen slik at folk opplever fornyelsen underveis i den lange byggesaksgangen.
Alle foredrag ble kommentert fortløpende under konferansens gang av fagfolk og politikere, et innslag som beriket arrangementet ved at også kritiske bemerkninger slapp til. Blant annet ble det advart mot stengte fasader i gangveienes førsteetasjer, behovet for et enda mer aktivt demokrati i planarbeidert ble påpekt, presset fra markedet og kortsynte byggherrer må ikke undervurderes, nye strategimodeller – endringen fra governing til governance – var lovende, og mens Malmö forsøkte å få til alt i ett svep, var metoden i Oslo å satse på en trinnvis byutvikling med byrommene i Bjørvika som igangsettende middel. «Vi må aldri tro at vi makter å tenke helhet,» repliserte arkitekt Hans-Jacob Roald, som arbeider i Fjell kommune utenfor Bergen, «den ferdige by lar seg ikke realisere. Vi må behandle rekonvalesenten med strategisk valgte kirurgiske operasjoner.» Og summa summarum, fullførte konferanseleder Ketil Moe, blir vi sittende med følgende huskelapp: Nyanserte samarbeidsformer, juridisk sikring av kvalitet, mangfoldig tomtedeling, det offentliges rolle, teamwork mellom ulike aktører, brohoder for å oppnå ringvirkninger – og mer herlighedsverdi for alle.
Husbanken Regionkontor Bergen og EiendomsmeglerVest har all ære av denne innsiktsfulle og offensive byplankonferanse. Bergen er ikke bare byen som føler seg hjemme mellom de legendariske syv fjell. Stedet mener også alvor med sine tydelige signaler om å komme vannet i møte.
Omlag 240 deltakere gjorde konferansen til en oppmuntrende begivenhet for Husbanken, som allerede forbereder et oppfølgingsseminar. Foto: Oddvar Rørtveit.
Den svenske arkitekten Klas Tham snakket varmt om en pluralistisk bebyggelse med et mangfold av byggherrer innenfor hvert utbyggingsområde. Foto: Berit Rekve
Sandnes kommune har vedtatt at havneaktivitetene i indre havn skal flyttes til Somaneset. I den forbindelse har kommunen satt i gang arbeid med en områdeplan for dagens havneområde og de områdene som naturlig grenser til havna. Planarbeidet er ledet av en styringsgruppe bestående av representanter fra kommuneadministrasjonen, politikere i Utvalg for byutvikling samt offentlige og private grunneiere. Kommunalsjef Gunnar Byrkjedal har vært leder for styringsgruppa. Det faglige sekretariatet har bestått av Marco Zanuzzi, plansjef i Sandnes kommune og sivilarkitektene Lasse Bjerved og Thorir Helgason, Asplan Viak Stavanger.
Observatør fra Husbanken har vært sivilarkitekt Eli Clarke.
Forslag til områdeplan og sluttrapport foreligger nå, og administrasjonen i Sandnes kommune legger forslaget fram til politisk behandling. Ill.: Asplan Viak, Stavanger.