Nyheter
Vannbyen
Været rundt meg og mine medskyldige har vært strålende vakkert i hele sommer. Vi ble plaget av kraftige regnskyll i begynnelsen av juni, men etterpå har solen vært enerådende. Etter tretti soldager på rad begynte vi å lure på om dette kunne være det første tegn på at mye er galt med jordkloden. Avisene hadde mange innlegg om det, fra folk som har greie på temperaturer, Grønlandsis, Golfstrøm og sånt. Mange ble urolige.
8. oktober 2002
De som bodde andre steder, ble også veldig urolige. For eksempel i Syd-Europa. De hadde riktignok ikke så mye sol, men tvert imot ganske godt med regn og vind. Så ille som dette har det ikke vært i manns minne, sa folk. Ikke til å undres over at avisene der også brakte mye stoff om været.
De som hadde greie på tingene, fant mange gode grunner til hevde at det kanskje var noe galt med jordkloden, eller med menneskene. Så det var ikke rart at folk i Syd-Europa ble urolige.
Når man undersøker saken, viser det seg at folk har vært urolige nesten overalt. Tørke her og flom der. Det omvendte er også registrert. Noen steder har vært ekstra utsatt og belastet, og har fått begge deler.
Ett er sikkert, min kunnskap om dette er mindre enn lite. Kanskje til og med mindre enn journalistene som leter etter nyheter de kan skremme oss med. Men jeg syns det er nokså råttent av dem å sette vårt uskyldige lille lokale sommervær, enten det er godt eller dårlig, i sammenheng med klodens fremtid. Nå i oktober er vi ikke så mye utendørs lenger, verken på land eller sjø, og da er det ingen aviser som bryr seg om været. Ikke her iallfall. Det er mistenkelig. Det betyr rett og slett at vi ikke blir informert hvis en nobelpristager i fysikk er litt uheldig med timingen når hun skal varsle om hvor dårlig vi steller med vår ømfintlige lille atmosfære. Kjempeoppslag kunne det blitt i juni, men nå i oktober er spaltene forbeholdt Rosenborgs neste kamp. Jeg har en mistanke om at det er slik i Milano også. (Interessen for Rosenborg er jo stor der også.)
Hvis man ser riktig stort på det, med et langsiktig perspektiv, er det vel i og for seg sannsynlig, iallfall ikke helt utenkelig, at vi går undergangen i møte. Men når?
Mens noen gruer seg, arbeider andre med transformasjon av havneområdene. I 150 år er elvemunninger, holmer og skjær i norske kystbyer benyttet til skipsverft, industri og havnevirksomhet. Nå går det mest på lagring av containere. Men også det vil endre seg. Siste nytt nå er at containere kan sendes tilbake igjen, eller videre til en annen mottaker som heller ikke vil ha dem. Fordelen er at mange kilometer med strandlinjer blir containerfrie. Slike arealer kan vi bruke til næringsboligkulturrekreasjonsformål. Bygninger til slike formål er hybride. Planene må være robuste, slik at alle bruksvarianter kan innpasses. En skikkelig hybrid bygning dekker oftest et areal på ca. 6 mål, og er gjerne 12 etasjer høy. Øverst er det innpasset flotte leiligheter for vanskeligstilte boligsøkere med stor betalingsevne. Høyere hus må betegnes som høyhus. De må ligge bak de som ligger foran, men kan naturligvis være hybride de også.
Etter hvert som store havnearealer blir tatt i bruk på denne måten, med hybridbygninger i flere rekker, helt ut til kaifronten, kan vi si at Fjordbyen blir realisert. I nesten alle norske kystbyer blir det nå planlagt Fjordbyer, som politikerne knytter store forventninger til. Man snakker om å åpne sentrum mot sjøen.
Ingen av disse planene tar hensyn til at vannet stiger. På en måte er det et godt tegn, fordi det forteller at menneskene ikke lar seg skremme så lett. Og under enhver omstendighet vil det jo gå noen år før vann vasker inn i parkeringskjellerne i Fjordbyen. Så foreløbig kan vi slett ikke snakke om å ta seg vann over hodet. Faktisk bør vi verken snakke om fjordby eller vann over hodet.
De som hadde greie på tingene, fant mange gode grunner til hevde at det kanskje var noe galt med jordkloden, eller med menneskene. Så det var ikke rart at folk i Syd-Europa ble urolige.
Når man undersøker saken, viser det seg at folk har vært urolige nesten overalt. Tørke her og flom der. Det omvendte er også registrert. Noen steder har vært ekstra utsatt og belastet, og har fått begge deler.
Ett er sikkert, min kunnskap om dette er mindre enn lite. Kanskje til og med mindre enn journalistene som leter etter nyheter de kan skremme oss med. Men jeg syns det er nokså råttent av dem å sette vårt uskyldige lille lokale sommervær, enten det er godt eller dårlig, i sammenheng med klodens fremtid. Nå i oktober er vi ikke så mye utendørs lenger, verken på land eller sjø, og da er det ingen aviser som bryr seg om været. Ikke her iallfall. Det er mistenkelig. Det betyr rett og slett at vi ikke blir informert hvis en nobelpristager i fysikk er litt uheldig med timingen når hun skal varsle om hvor dårlig vi steller med vår ømfintlige lille atmosfære. Kjempeoppslag kunne det blitt i juni, men nå i oktober er spaltene forbeholdt Rosenborgs neste kamp. Jeg har en mistanke om at det er slik i Milano også. (Interessen for Rosenborg er jo stor der også.)
Hvis man ser riktig stort på det, med et langsiktig perspektiv, er det vel i og for seg sannsynlig, iallfall ikke helt utenkelig, at vi går undergangen i møte. Men når?
Mens noen gruer seg, arbeider andre med transformasjon av havneområdene. I 150 år er elvemunninger, holmer og skjær i norske kystbyer benyttet til skipsverft, industri og havnevirksomhet. Nå går det mest på lagring av containere. Men også det vil endre seg. Siste nytt nå er at containere kan sendes tilbake igjen, eller videre til en annen mottaker som heller ikke vil ha dem. Fordelen er at mange kilometer med strandlinjer blir containerfrie. Slike arealer kan vi bruke til næringsboligkulturrekreasjonsformål. Bygninger til slike formål er hybride. Planene må være robuste, slik at alle bruksvarianter kan innpasses. En skikkelig hybrid bygning dekker oftest et areal på ca. 6 mål, og er gjerne 12 etasjer høy. Øverst er det innpasset flotte leiligheter for vanskeligstilte boligsøkere med stor betalingsevne. Høyere hus må betegnes som høyhus. De må ligge bak de som ligger foran, men kan naturligvis være hybride de også.
Etter hvert som store havnearealer blir tatt i bruk på denne måten, med hybridbygninger i flere rekker, helt ut til kaifronten, kan vi si at Fjordbyen blir realisert. I nesten alle norske kystbyer blir det nå planlagt Fjordbyer, som politikerne knytter store forventninger til. Man snakker om å åpne sentrum mot sjøen.
Ingen av disse planene tar hensyn til at vannet stiger. På en måte er det et godt tegn, fordi det forteller at menneskene ikke lar seg skremme så lett. Og under enhver omstendighet vil det jo gå noen år før vann vasker inn i parkeringskjellerne i Fjordbyen. Så foreløbig kan vi slett ikke snakke om å ta seg vann over hodet. Faktisk bør vi verken snakke om fjordby eller vann over hodet.