Allerede på bachelorstudiet ved KHiB interesserte Sverre Uhnger seg for sosialt entreprenørskap. Han likte tanken på design som noe mer enn formgivning.

 

Det førte til et samarbeid med Others (tidligere Sally Ann), som er en kommersiell virksomhet eid av Frelsesarmeen, der salget skjer på normal forretningsmessig måte, bortsett fra at all inntekt går til å videreutvikle konseptet og skape flere arbeidsplasser.
 

 

– Det var jeg som tok kontakt, og jeg så det var behov for det jeg kunne, sier han. Han reiste i flere omganger til Bangladesh, der Others har en fabrikk hvor det produseres forskjellige treprodukter.

En viktig del av jobben hans var å vurdere verkstedet og tilrettelegge produksjonen best mulig. Å legge planer god tid i forveien, i forhold til treverk som skal tørkes og maskiner som skal brukes, er viktig.

– Det er en liten fabrikk, med enkle forhold. Produktene de lager, er designet med tanke på hva de har tilgjengelig av verktøy og fasiliteter. Utfra det designet jeg skohorn i en kort og en lang versjon, som nå selges gjennom Others nettbutikk, sier Uhnger.

 

Uhnger var med på å velge hvilken type trevirke som kunne brukes, for eksempel var det viktig å unngå å bruke de sårbare mangrovetrærne, som er viktig for å opprettholde biologisk mangfold og klima. De valgte i stedet å bruke et lettvoksende tre kalt gamary.
 

 «Skohorn?!» 

Håndverkerne kjente ikke til skohorn fra før, men det var ingen stor hindring.

– Men hvorfor skal designere fra andre deler av verden komme og fortelle hva de skal lage på en fabrikk i Bangladesh?
 

Det handler om etterspørsel, mener Uhnger.

– Å treffe et marked er også noe vi som designere kan bidra med. Vi fungerer på en måte som filteret mellom produksjonen og markedet der produkter skal selges. Det er for eksempel et krav til presisjon i vår del av verden som ikke nødvendigvis er i fokus i Bangladesh, sier designeren.
 

Han mener designerutdannelsen kan fungere på mange plan, som et universalverktøy.

– Selve rollen som designer kan utvides til å inneholde mer enn ren formgivning, 
understreker han.
 

For Uhnger var det viktigste med arbeidet for Others å få innsikt i og erfaring med å jobbe innenfor andre kulturer og fagfelt.

 

– Å se helheten av produktutvikling og skape merverdi i tillegg til gode produkter er noe jeg føler er viktig å vise til forbrukere og til vår egen bransje. Det er veldig givende å bli kjent med mennesker som er involvert i slike prosjekter og bruke sin egen kompetanse til å skape arbeidsplasser og trygghet. Å jobbe med sosialt entreprenørskap som designer viser at man har et samfunnsengasjement og tar det ansvaret man har som designer på alvor, sier Uhnger.
 

Sjekkliste for interiørarkitekter 

Britt Kornum er interiørarkitekt MNIL i Zinc interiørarkitekter, og har i flere år engasjert seg i miljøspørsmål.

– Det er klart vi har et samfunnsansvar, og det åpenbare for oss er nettopp miljøsiden av samfunnsansvaret. Som interiørarkitekter er det flere forhold vi kan være med på å påvirke, som til sammen har en har innvirkning på samfunnet. Eksempelvis er arealbruk, materialbruk og produktene vi beskriver, i korte trekk vårt hovedansvar. Men hvor mange interiørarkitekter som tenker over det i det daglige, det vet jeg ikke, sier hun. 
 

I  Zinc har de utviklet egne miljøsjekklister som brukes i prosjekter. Referanser for arealeffektivitet og dimensjonering av bygg, guider til gjenbruk av møbler, guider til å vurdere produsenter og produkter, materialbruk og levetid, herunder «materialpyramiden» hvor man bruker mest fra toppen, minst fra bunnen og ingenting fra under bunnlinjen.
 

Det er et omfattende arbeid som ligger bak et materiale som dette, og det kan virke uoverkommelig om man driver et lite kontor eller ikke er spesielt interessert i utgangspunktet. Hun mener det ville vært bra om NIL kunne utarbeide en tilsvarende sjekkliste som alle kunne bruke.

– Da ville mye vært annerledes, sier Kornum.
 

Hun nevner for eksempel bruken av gjenbruksmøbler som et tema interiørarkitekter gjerne kommer borti i større prosjekter.

– Det er lett å finne argumenter for å bytte dem ut, men er det egentlig det vi skal? spør hun.

Hun mener det å ha et grønt fokus og å ta miljøansvar absolutt kan være et konkurransefortrinn i enkelte sammenhenger.

 

– Men det er ikke først og fremst derfor vi gjør det. Det er rett og slett en del av jobben vår.

 

Sosialt ansvar som utgangspunkt

Runa Klock er norsk møbeldesigner MNIL og har fått mye opperksomhet for sitt samarbeid med teppefabrikken Bokhari i Pakistan. Fabrikken hadde allerede et sosialt prosjekt gående da Klock ble invitert inn. 
 

Fabrikkens prosjekt gikk ut på å gi veverne og deres familier muligheter til å ta utdannelse. Skolen de startet heter LAMS og har 650 elever. Skolebygningen ligger i dag vegg i vegg med fabrikken i Sultanabad.
 

På teppefabrikken har Klock bidratt med alt fra design til produksjonsmetoder, strategi og markedsføringsrådgivning.
 

Samtidig jobber hun med Moving Mamas, et prosjekt for innvandrerkvinner som ønsker å komme inn i det norske arbeidslivet. Klock er hyret inn for å lage produkter av restmaterialer fra blant annet Kebony.

I mai drar hun til New York for utstillingen «Few Good Things», som består av produkter fra både Bokhari og Moving Mamas. Målet er det utenlandske markedet.

 

Ressursutnyttelse

– Jeg synes det hele handler mye om ressursutnyttelse, sier hun.

– Både i forhold til menneskene og i forhold til miljø. Man skal sørge for at produktene som lages, er av materialer med god kvalitet og bærekraftig opphav. Samtidig må menneskene som skal produsere dette, leve gode liv, sier møbeldesigneren.
 

De aller fleste produsenter har et fått et mer bevisst forhold til bærekraftighet etter hvert, er Klocks erfaring. Det ligger en stor påvirkningsmulighet hos designeren, fordi en svært stor del av av et produkts totale miljøbelastning blir bestemt i designprosessen, mener hun.

 

I tillegg til Moving Mamas og Bokhariprosjektet, er Runa Klock en av initiativtakerne og utviklerne bak prosjektet «Epleslang», som handler om god, naturlig most, laget av hageepler som ellers ikke ville blitt brukt, og  som blir plukket av motiverte mennesker som står utenfor vanlig arbeidsliv.
 

 

Møbelindustri på gli 

– Møbelindustrien tar samfunnsansvar ved å være opptatt av hvilken miljøbelastning produktene påfører verden, sier Egil Sundet, ansvarlig for møbel- og interiørbedriftene i arbeidsgiverforeingen Norsk Industri.

– Det vi ser er at de bedriftene som virkelig lykkes, er de med en spesialisering utover det generelle, og da gjerne med et bærekraftig fokus, sier Sundet.
 

Han forteller at Europas største kontorstolprodusent kommer fra Norge, og at ved å selge møbler som i stor grad er laget av resirkulert plast, vinner de stadig større markedsandeler og priser.

For å lette prosessen med å kjøpe inn riktige produkter i offentlige og store private innkjøp, har Norsk Industri møbel + interiør utarbeidet en innkjøpsveileder i samarbeid med Statsbygg og Møbelfakta, forteller han.
 

Intensjonen er å hjelpe innkjøpere til å stille relevante og hensiktsmessige krav i konkurransegrunnlaget. Veilederen skal også være mulig å imøtekomme av møbelprodusentene som ønsker å levere. Den skal sikre at kvalitetsnivået på møblene som kjøpes, holder norsk eller europeiske standard og at det stilles relevante og om ønskelig strenge miljøkrav til både produkt og produksjon. I tillegg er det forslag til krav om etisk forsvarlige forhold.
 

Innkjøpsveilederen kan brukes av offentlige innkjøpere, interiørarkitekter og innkjøperne i de store bedriftene, og kan lastes ned på møbelfakta.no.
 

Kaja Klingenberg